Serieromanens historie i Norge

Det handler om sterke kvinner og dramatiske hendelser, om kjærlighet og mystikk. Serieromanene har for lengst inntatt posisjonen som Norges mestselgende sjanger. Elin Brend Johansen, forfatteren bak Alvestad, har tatt et dypdykk ned i sjangeren og skrevet en spennende og lesverdig artikkel om serieromanens historie i Norge. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskriftet Biblioteket (4/2010). God lesning!

”Det skulle være en fortelling som kunne vare et år. Femti ark, et ark om uken. Jeg fikk ti kroner arket og måtte forplikte meg til ikke å forlange noe for senere opplag”, forteller Karen Sundt til Aftenposten i juni 1918. Tusenvis av bøker med hennes navn på permen hadde blitt trykket her til lands, men nå var Karen sliten. Sliten av å skrive, og sliten av den voldsomme debatten som hadde oppstått etter at hun ble innvilget en årlig pensjon på fire hundre kroner fra Stortinget samme år.

Karen Sundt ble født i Farsund, og foruten å være den første kvinnelige dagsavisredaktøren i Norge har hun også blitt stående som en av de første serieromanforfatterne her til lands. Hun debuterte med Eventyr til folket i 1877 og hadde sin romandebut med Bruden i Vaterland i 1883. Flere romaner fulgte, og det som kjennetegnet dem alle var at de handlet om kvinner. Sundt skrev om sterke kvinner, og var opptatt av at bøkene hennes skulle være kvinnefrigjørende. I Heltinnen på Cuba skildret hun for eksempel en kvinne som ledet kampen for å befri øya fra kolonistyret. Men det var også dramatiske og vanskelige kår i bøkene hennes, skjønt pessimismen ikke var enerådende. Det var fullt mulig for en fattig kvinne å bli både rik og lykkelig gift under Sundts penn, og slik ble bøkene hennes en flukt fra hverdagen for mange av hennes lesere. Sundt forpliktet seg overfor sin utgiver til å skrive åtte hundre boksider i året, og for dette fikk hun en lønn på fem hundre kroner. Journalistbakgrunnen preget henne hele tiden; hun gjorde alltid grundige forundersøkelser før hun satte noe på trykk. ”Da jeg skrev om folkelivet her i byen i en stor Kristiania-roman som het Kjærlighedens forvildelser, var jeg rundt om på østkanten og studerte livet riktig grundig”, forklarte hun Aftenpostens journalist.

Rudolf Muus var en annen av de mest solgte og mest leste forfatterne på 1800- og tidlig 1900-tallet. Han var også opptatt av å legge handlingen til Kristiania i sine serieromaner. Den mest kjente utgivelsen hans er Dronningen i Vaterland fra 1895. Muus skrev også om andre historiske epoker og hadde gjerne en stereotyp handling hvor skurkene alltid kom fra underklassen og heltene fra overklassen. Muus skrev under flere pseudonymer og mange av bøkene hans ble utgitt på andre språk som piratutgaver. Man antar at han har solgt millioner av eksemplarer av utgivelsene sine.

Folkets litteratur

Helt fra starten av var underholdningsromanene folkets litteratur. Det er blitt hevdet at mange lærte å lese nettopp på grunn av slike romanhefter. Den mer anerkjente litteraturen var dyr å kjøpe, og ikke noe den stadig voksende arbeiderklassen hadde råd til. Underholdningsromanene kostet derimot bare 10 og 25 øre per hefte, og det hadde mange mulighet til å betale. Og betale gjorde de, uke etter uke, måned etter måned. Forfatterne gjorde sitt beste for å holde kjøpegleden oppe ved å krydre historiene med nervepirrende handling og glødende romantikk. Heftene ble kalt kolportasjeføljetonger, og ble solgt av selgere – såkalte kolportører – som gikk fra dør til dør. Kjøkkenromaner er en annen betegnelse som ble brukt. Etter at serien var ferdig, ble historien ofte utgitt i bokform. Kolportørene ble etter hvert avløst av Narvesen Kioskkompani, og det er trolig her navnet kiosklitteratur stammer fra. I 1915 ble Bladkompaniet etablert, og Rudolf Muus ble en av husdikterne med sine bidrag i bladet Tidsfordriv.

Etter frigjøringen i 1945 ble det tatt til orde for at man nå måtte ta et endelig oppgjør med underholdningsromanene. Både forfattere og stortingsrepresentanter engasjerte seg, og Forfatterforeningen forsøkte sågar å innføre en egen skatt på det man anså som spekulativ og dårlig litteratur. I Gyldendals litterære tidsskrift Vinduet gikk diskusjonen høyt om innholdskontroll, kvotebegrensning og særavgifter. Også avisredaktørene engasjerte seg.

“I denne gjenreisningens tid må folket samle seg om virkelig leseverdige bøker, aviser og tidsskrifter. Det er en skam at slike åndsforlatte produkter skal få flomme ut over landet og forderve det lesende publikums smak”, sto det på lederplass i Arbeiderbladet. I september året etter bemerket en kommentator i Aftenposten at underholdningsromanene ikke var like populære lenger: “Nu er som antydet fenomenet sterkt på retur. Det skyldes vel først og fremst at den virkelige litteratur har nådd en utbredelse som aldri før, og folkets smak i litterær henseende er blitt betydelig mer sikker.” Men underholdningsromanene var ikke på vei bort, de hadde knapt startet sin opptur.

Morgan Kane blir født

Det er 1966. I Oslo beslaglegger politiet Jens Bjørneboes Uten en tråd, og Beatles holder sin siste konsert samtidig som John Lennon proklamerer at gruppen er mer populær enn Jesus. Det er året da Norge skal få sin egen westernhelt. Louis Masterson blir forfatteren kalt, og Uten Nåde er navnet på boken som introduserer oss for denne antihelten. Morgan Kane er Texas Ranger, har et stjerneformet arr på høyre håndbak, trekker på 1/5 sekund, har en umettelig appetitt på kvinner og klare psykopatiske trekk. Kane har allerede figurert i boken Drep for loven, utgitt på Nasjonalforlaget.

Tanken er at serien om Morgan Kane skal bli på ti bøker, hvor Kane dør i den tiende. Slik blir det ikke. Leserne elsker det de får servert, opplaget spretter i været og i 1969 kan Masterson, eller Kjell Hallbing, som er hans egentlige navn, gjøre heltidsforfatter av seg. De ti bøkene skal bli til mange flere.

“Jeg tror folk liker bøkene fordi de kan tro at Kane er et virkelig menneske, i motsetning til overmenneskene man ellers finner i cowboy-bøkene. Dessuten er stilen kjapp, pågående, dramatisk. Det er en del kvinner i dem, og en del sex. En viss realisme, en del detaljer som gjør det hele mer levende, hva slags våpen, klima, geografi, og så videre. Svært mange av bipersonene i bøkene er mennesker som har levd i virkeligheten, og jeg holder meg til kart – og de historiske fakta”, forteller Hallbing til Aftenposten i 1971. Forfatteren røper også at han en gang brukte bare tjue timer på en bok.

Hallbing skrev totalt 81 bøker om Morgan Kane. Bøkene er utgitt i millionopplag og er også blitt oversatt til svensk og engelsk. Mange lesere har i begynnelsen vanskelig for å tro at det er en norsk forfatter som skjuler seg bak pseudonymet Masterson.

“Kane appellerer først og fremst til ungdommen, […] studenter og skoleungdom i 18-19-årsalderen foretrekker Kane”, forteller forlagsdirektør i Bladkompaniet, Finn Arnesen, til Aftenposten. Han påpeker at Hallbing har en egen evne til å skrive dramatiske og meget spennende bøker. “Det er jo det første og største kravet i underholdningslitteratur av denne typen. […] Jeg har for øvrig lyst til å legge til at efter min mening er Kjell Hallbing en forfatter som ganske sikkert kan lage adskillig mer verdifull litteratur enn det han driver med nå. Mange ting i de siste bøkene hans gir løfter om det”, sier Arnesen til avisen.

Da Hallbing døde i 2004 hadde han etter sigende 417 romaner på samvittigheten.

Isfolket tenner Norge

“En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre. Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun krøket skuldrene for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet noen sammensydde sekker…”

Slik starter Trollbundet, den første boken i Sagaen om Isfolket – serien som ved siden av bøkene om Morgan Kane skulle komme til å skrive forlagshistorie i Norge.

“Jeg fikk forespørsel fra Bladkompaniet om å skrive en slektsserie, men sa absolutt nei i et par år. Vakre damer som går på ball og rir med flotte kavalerer er ikke noe for meg. Men så fikk jeg se et kirkemaleri fra Småland i en avis, hvor en djevel sto bak en kvinne, og på et kvarter hadde jeg tenkt ut de tre første bøkene i Sagaen om Isfolket. Jeg spurte forlaget om jeg fikk lov å bruke overnaturlige elementer i serien, men fikk blankt nei. Da blir det ingen bøker, sa jeg”, fortalte Margit Sandemo til en lydhør sal da hun besøkte Litteraturhuset i Oslo sommeren 2010. Her forklarte Sandemo at det egentlig var meningen at Sagaen om Isfolket bare skulle bli på seks bøker til sammen.

“Det var derfor jeg tok livet av Silje og Tengel så fort, og det skulle jeg aldri ha gjort. Etter hvert dukket det opp flere personer og alle ville ha sin historie fortalt. Jeg skrev for brennende livet, for det var så moro å skrive. Jeg hadde mitt livs morsomste tid da jeg skrev Sagaen om Isfolket”, sa Sandemo.

Kritikk fra kirken

Den Norske Kirke syntes imidlertid ikke at bøkene hennes var så underholdende, og Sandemo ble anklaget for å spre okkultisme blant norske ungdommer. “Jeg husker at da bok 41 kom ut, Demonenes Fjell, var det et kirkemøte eller to i Bergen om Isfolket hvor det ble hevdet at jeg sto bak satanismen”, sa Sandemo under opptredenen på Litteraturhuset.

Sandemo ble også gjenstand for en egen hovedfagsoppgave. “Margit Sandemo åpner for et angstunivers og skaper utrygghet”, hevdet cand.philol. Michael Holter i 1993. Holter hadde lest alle bøkene til Sandemo som en del av sin hovedfagsoppgave, hvor han hadde fokus på det religiøse innholdet, og sammen med sin veileder Arild Romarheim utga han boken Margit Sandemo og den mystiske Lucifer. Sandemo uttalte i et intervju med Aftenposten sammen år at Romarheim og Holter hadde lest bøkene hennes med feil briller.  “Jeg synes nok de har lest Isfolket som Fanden leser Bibelen, og de har ikke oppdaget at bøkene er et forsvar for de forsvarsløse, spesielt dyrene, kort sagt alle som står utenfor”, sa Sandemo.

De norske bibliotekarene var heller ikke begeistret for Isfolket, og en undersøkelse foretatt av Aftenposten på Østlandet i 1989 avdekket at bare Nittedal bibliotek hadde Sagaen om Isfolket til utlåns.

Men interessen etter Isfolket var ikke til å stagge, og mange hungret etter mer da den siste boken i serien, nummer 47, utkom samme år. Andre leste bøkene om igjen, og om igjen. En nitten år gamle jente vant 48000 kroner i Kvitt eller Dobbelt med alle bøkene i Isfolket som emne dette året. I Aftenpostens omtale i etterkant av programmet, står det skrevet at ikke mindre enn førti personer meldte seg på programmet med et ønske om å få ha Isfolket som emne, noe som var rekord i Kvitt eller Dobbelts historie.

Flere titalls millioner bøker var solgt, men Sandemo hvilte likevel ikke på laurbærene. Hun var allerede i gang med å planlegge sin neste serie. Opprinnelig var det meningen at hun skulle skrive en trilogi med innbundne bøker, men slik ble det ikke. Første bok i Heksemesteren kom ut i juni 1991, i et opplag på 65000 eksemplarer, og var lagt til 1600-tallets Norge. Overnaturlige elementer hadde en sentral plass i serien, hvor Mòri og Tiril hadde hovedrollene. Serien ble en suksess allerede fra første bok. Dette var også første gang deler av en seriebok ble trykket som føljetong i Hjemmet.

Nordnorsk suksess

Men hvis du trodde at Hallbing og Sandemo er de eneste stjernene på serieromanhimmelen, må du tro om igjen. Den neste store suksessen var det tjuefem år gamle Bente Pedersen og hennes serie Raija som stod for etter at første bok i serien, Fremmed fugl, kom ut i 1986. Inspirasjonen til serien fikk Pedersen da hun studerte på lærerskolen og arbeidet med en oppgave om finsk innvandring til Nord-Troms og Finnmark. Pedersen mente at historien egnet seg som bakteppe i en romanserie hun kanskje burde skrive selv. “Først var det bare et tankeeksperiment, men da jeg leste at de fastboende under tunge nødsår i Tornedalen solgte barna sine til flyttsamene, som så tok dem med seg til kysten i Norge for å selge dem videre til norske fiskerbønder, ja, da lugget det til i meg”, forteller Pedersen i et intervju publisert på Schibsteds hjemmesider.

Fremmed fugl hadde et førsteopplag på 20000 eksemplarer, ti ganger så stort som det vanlige for andre forfattere i Norge på denne tiden. Serien ble godt mottatt av norske lesere, og i 1989 ble Pedersen forfatter på heltid.

To år etter fikk Pedersen selskap av en ny serieforfatter. Liv Margareth Alver ble kontaktet av Bladkompaniet, som ønsket seg en oppfølger til Sagaen om Isfolket og Morgan Kane-serien. I samarbeid med forlaget fant Alver ut at bøkene skulle handle om hanseatene som befolket Bergen. I januar 1991 ble første bok lansert, med et opplag på 32000 eksemplarer; 12000 flere bøker enn førsteopplaget av Pedersens første bok. Hanseatene ble en suksess med et samlet opplag på 600000 eksemplarer.

Tyskertøsen Lea fengsler Norge

I juli 1992 fikk Sandemo, Hallbing, Alver og Pedersen hard konkurranse fra en ny serieromanforfatter. “Ny boklandeplage på vei?” skrev Aftenposten og presenterte oss for Willy Ustad. I flere år hadde Ustad drevet undersøkelser til det som skulle bli bokserien Fire søsken, en serie hvor vi følger tyskertøsen Lea og hennes søsken i etterkrigstidens Norge. Ustad hadde gransket avisartikler og arkiver, og ikke minst snakket med førstehånds kilder som hadde opplevd på nært hold de begivenhetene han ønsket å skrive om. “Jeg vil vise rustflekkene på den glorien vi skapte oss”, sa Ustad om hvorfor han valgte å belyse blant annet tyskertøsenes skjebne i bokserien sin. Ustad hadde også klare formeninger om hva som skal til for å skrive en god romanserie. “En underholdende bok består av god handling og godt språk. Romanfigurene må være folk leseren kan forholde seg til – vanlige folk, som du og jeg. Jeg vil vise at det skjer spennende saker i nærmiljøet. Du trenger ikke dra til Dallas for action”, sa Ustad.

Første bok i serien, Tyskertøs, hadde et førsteopplag på 42000 og ble den mestselgende boken i en romanserie noensinne. Folk strømmet til butikkene og bokhandlene for å kjøpe Ustads bok. Det store salget gikk ikke upåaktet hen, og Ustad ble også utsatt for kritikk fordi han skrev underholdningslitteratur. “Jeg vil ha et publikum, ikke priser. Jeg kunne ha gitt ut en femhundresiders debattbok som tar opp de samme emnene som i pocketserien, og blitt lest av to hundre sosionomer fra SV […] men da hadde jeg ikke hatt en eneste diskusjon over frokostbordet i vanlige norske hjem, ingen skoleelever som skriver særoppgave om problematikken. Det hadde vært som å pisse i havet”, sa Ustad til Aftenposten året etter. I likhet med Margit Sandemo var han opptatt av å understreke at han ikke skrev søtladne bøker og ridderomaner. “Edel sjelekval på hvit hest under krystallkrona blir det mindre av i mine bøker. Derimot vil du møte mennesker, ordentlige mennesker og deres livskamp, deres kjærlighet og sorg”, sa Ustad, som også fikk oppleve å bli utgitt i stive permer. Bokhandlerne fikk rett og slett så mange forespørsler om ikke Ustads bøker kunne utgis i innbundet format, at forlaget tok leserne på ordet samme år. Totalt 42 bind ble det til slutt utgitt i Ustads suksess-serie.

Selger mer enn Sandemo

“Jeg er sikker i min sak. May Grethe Lerum blir vår nye suksess-forfatter”, slo Finn Arnesen i Bladkompaniet fast i et intervju med Aftenposten i juli 1993. Lerum var 28 år gammel og hovedpersonen i det største lanseringsprosjektet i norsk forlagshistorie til da. Ikke mindre enn 70000 eksemplarer ble trykket av første bok i serien Livets Døtre – det største debutopplaget i norsk historie. Livets døtre er en slektssaga hvor handlingen begynner i Sogn på 1600-tallet.

“Utgangspunktet har vært å skildre den hverdagsdramatikken historikerne aldri brydde seg om”, sa Lerum i et intervju med Aftenposten. Og leserne brydde seg, så mye at Lerum til slutt kunne skryte av å selge mer enn Sandemo. Hun hadde da også en klar motivasjon bak det hun gjorde. “Jeg skriver litteraturens syltetøy, men jeg lager ikke søtsuppe. […] Jeg skriver bøker for kvinner i tre generasjoner. Min ambisjon er også å friste den oppvoksende slekt til å lese bøker. […] Jeg vil gi dem leselyst, skape en lesehunger hos de unge”, sa Lerum, og understreket senere at hun var pinlig nøyaktig på at alle fakta skulle være riktige. “Jeg skriver om mennesker av kjøtt og blod, som lever, som elsker, som hater, og går til grunne. Jeg er historisk etterrettelig. Alt skal stemme, byggeskikker, tenkemåte, kleskultur, kosthold, helse og barnedødelighet”.

Livets døtre ble utgitt som i alt 35 bøker, og siste bok kom ut i 1998. Etterspørselen etter serien fortsatte imidlertid etter at siste punktum var skrevet, og i 2007 begynte Bladkompaniet, som i dag er oppkjøpt av Schibsted, å utgi serien på nytt.

Bladkompaniet får konkurranse

I mars 1994 fikk Bladkompaniet konkurranse om serieleserne da Semic Nordisk Forlag A/S lanserte de to første bøkene i serien Blodsbånd – en dramatisk fortelling om to slekter som rammes av en uhyggelig forbannelse. Serien begynner handlingen i Oslo i 1556 og er skrevet av Sverre Årnes. Årnes var ikke ukjent med serieverdenen, etter utgivelsen av serien Viking tidlig på åttitallet. Forlagsredaktøren i Semic, Tomas Algard, mente at Blodsbånd befant seg et sted midt mellom Livets Døtre og Morgan Kane. Allerede samme høst inviterte forlaget til byvandring i Oslo, hvor steder og handling fra serien ble presentert, en tradisjon som er blitt opprettholdt av blant andre Frid Ingulstad i senere år.

Det skjer i det hele tatt mye på seriefronten de neste årene. Schibsted utgir ikke mindre enn fem nye serier og konkurransen mellom forlagene tilspisser seg. I 1996 ble serien Ulveøyne lansert, etter at Semic Nordisk Forlag hadde bedt Trude Brænne Larssen om å skrive en bokserie. I Ulveøyne følger vi mennesker som levde i vikingtiden, og serien med 25 bind har i dag kultstatus. I 1997, halvveis ut i serien, ble Semic solgt av Bonnier til Egmont. Forlaget opplevde en sterk etterspørsel etter serien i årene etter at siste bind var utgitt, og valgte å utgi hele på nytt i 2007.

Arvesynd slår alle rekorder

Egmont stod også bak Arvesynd av Anne-Lise Boge, som ble lansert i 1998. Denne våren ble siste bok i Livets døtre utgitt, og det skulle bli Boges serie som fylte tomrommet. Serien ble en gedigen suksess, og leserne kastet seg så raskt over bøkene at perioden mellom utgivelsene ble for lang. Forlaget så seg derfor nødt til å rykke inn en annonse i avisen for å be leserne ha tålmodighet inntil neste bok skulle komme.

Forlagssjef Tomas Algard mener Boges evne til å skrive følelsesmessig tett er en av grunnene til suksessen: “Leserne blir som venner og familie med menneskene på gården”. Utgivelsen av Arvesynd representerte også en liten bit forlagshistorie, da det var første gang hele første bok i en serie ble gitt som gave til leserne av ukebladet Hjemmet, ved at boken ble lagt ved et nummer av bladet. Inntil da hadde forlagene kun lagt ved små hefter med de første kapitlene av de nye seriene sine.

En annen suksessforfatter så også dagens lys i 1998, nemlig Frid Ingulstad. Hun hadde skrevet bøker tidligere, men serieromansjangeren var ny for henne. Kongsdøtrene ble skrevet for Familievennen forlag, nå Kagge, og handler kort og godt om historiske norske kongsdøtre. Flere av kvinnene bøkene omhandler ble senere Norges dronninger. Kunsten å bygge serier på sanne historier har etter hvert blitt Ingulstads varemerke.

Cappelen begynner med serier

I år 2000 fikk Bladkompaniet og Egmont ytterligere konkurranse fra et veletablert forlag, Cappelen, som utga sin første serieroman dette året. Deres første serie var Utvalgt av gudene av forfatter Jane Mysen. “Selve handlingen er bygget på fri fantasi, men jeg har hele tiden vært opptatt av at den historiske rammen skal stemme. […] Jeg har villet skape mennesker med sterke følelser. Mennesker som elsker og hater, […] som er helhjertet i alt de gjør”, sa Mysen i et intervju med Aftenposten.

I 2001 kom det en ny serie fra Frid Ingulstad, etter forespørsel fra Egmont forlag. Ildkorset bygger også på en sann historie og ble utgitt som totalt tolv bøker. I 2003 ble enda en serie av Ingulstad lansert, Ingebjørg Olavsdatter. Serien er basert på opplysninger Ingulstad har funnet i gamle arkiver fra middelalderen. “Jeg vil gjerne være med å høyne nivået på serieromanene. […] Vi trenger kjennskap til historien både for å holde på vår kultur og for å forstå den tiden vi lever i”, sa Ingulstad til journalistene. Ingebjørg Olavsdatter solgte godt, men det var serien Sønnavind, som kom i 2005, som gjorde Frid Ingulstad til Norges mest leste og solgte forfatter.

2003 var et merkeår også på annet vis. Det ble satset stort på nye serier; ikke mindre enn åtte serier så dagens lys, ved siden av de nitten seriene som allerede var å finne i butikkhyllene. De nye seriene solgte godt, og flere ble distribuert til lesere gjennom ukebladene. For eksempel ble Hannah av Laila Brenden utgitt i et førsteopplag på 225000 eksemplarer, og ble distribuert med Norsk Ukeblad. Skjebnespill av Inger Harriet Hegstad hadde et opplag på 236000 eksemplarer, og ble plastpakket med Allers. Førsteopplaget av Sønnavind var på 335000 eksemplarer, og første bok ble sendt ut sammen med Hjemmet.

I 2008 begynte enda et forlag å utgi serieromaner. Aller Media AS arrangerte en manuskonkurranse for å finne sin første forfatter, og Sverdkvinnens ætt av Lena Bakke ble deres første utgivelse. Forlaget har også relansert flere gamle serier, blant dem Morgan Kane som nå utgis med en mengde nytt bonusstoff til glede for nye og gamle lesere.

Stor variasjon

I skrivende stund utgis det et stort antall ulike serier, fordelt på forlagene Schibsted, Cappelen Damm og Aller Media AS. De fleste seriene kommer ut med seks utgivelser i året, men enkelte kommer ut hver måned og noen hver sjette uke. Og leserne er ikke en like homogen gruppe som det mange liker å tro: “Alle mulige mennesker leser serier. Vi vet om tenåringer og nittiåringer, vi kjenner arbeidsledige og siviløkonomer, vi vet om folk på Finnmarksvidda og i Oslo vest som leser norske serier. Så selv om de fleste leserne er voksne kvinner som bor i villa på et lite tettsted, får vi nå og da bevis på at vi har flere menn blant leserne enn vi tror, og at forskjellen på våre lesere er større enn likhetene. Vi regner med at en halv million nordmenn følger en eller flere serier, så det er opplagt en mangslungen gruppe”, sier Tomas Algard, nå sjef for underholdningsavdelingen i Cappelen Damm. Dette utsagnet støttes av Berit Veiset, sjefredaktør i Aller Media AS. «Våre lesere er menn og kvinner mellom tredve og sytti år», forteller hun.

“Handlingen i bøkene og stedet forfatteren kommer fra har nok noe å si for hvor det selges flest bøker av den enkelte serie. Og det er vel få som er så kvalitetsbevisste som nettopp romanserieleserne. Er ikke bøkene bra nok, får du ikke solgt dem!” sier Wenche Haugsand, forlagsdirektør i Schibsted.

Leserne av serieromaner er også engasjerte, og deres engasjement betyr mye for forfatterne. “Det første jeg gjør hver morgen før en skriveøkt er å sjekke mailen min. I dag var det for eksempel en melding fra en leser som takket meg for at jeg skrev en så spennende serie. Slike tilbakemeldinger gjør godt i magen”, sier Liv Almendingen, forfatteren bak Sagaen om Sunniva.

Også Jane Mysen, som nå skriver på Flammedans, får mange tilbakemeldinger på sine bøker. “Det fineste noen har sagt til meg angående bøkene mine, er at de har gjort vedkommende til et bedre menneske. Så har jeg fått noen tilbakemeldinger fra folk med dysleksi som aldri har lest en bok i hele sitt liv, men som ved hjelp av bøkene mine har tatt de første famlende skritt i ordverdenen, for så å bli lesehester. Det betyr mye for meg å få tilbakemeldinger fra leserne. Det er inspirerende og gir meg glød til å fortsette. Jeg liker å bli kjent med leserne mine, og mange av dem er blitt gode venner. Og det er stort når budskapet i serien blir oppfattet. Som en leser skrev til meg: ‘Etter å ha lest Flammedans, føler jeg at jeg kjenner taterne’”, forteller Mysen.

Tematikken i serieromanene er i all hovedsak den samme som da Margit Sandemo satt og skrev Isfolket på sin stamkafé på Fagernes. Men erotikken er ikke like fremtredende. Det tidligere kravet om at det skulle være med minst en erotisk scene i hver eneste bok, eksisterer ikke lenger og i mange serier kan det gå flere bøker uten at det skildres noen aktivitet på dette området. Den tidligere betegnelsen “husmorporno” er dermed lite dekkende. Det er også begrepet “kiosklitteratur”. En svært liten del av serieromanene selges i dag i en kiosk, mens 60–70 prosent selges gjennom dagligvarebutikker. Salget foregår også via egne abonnement og i bokhandel.

Utgivelsesfrekvensen er endret siden åttitallet. “Men i hovedsak er det fortsatt historier om mennesker – mennesker på godt og vondt som vi følger gjennom mer eller mindre tøffe perioder i livet. Isfolket er en svært spesiell historie, som med sine 47 bøker ikke kan sammenlignes med noe som er lansert i ettertid. Hallbings Morgan Kane er egentlig på siden av den tradisjonelle romanserielitteraturen. Fellesnevneren her er vel egentlig bare Bladkompaniet og flere bøker om de samme personene”, sier Haugsand.

Algard er enig i at det ikke har vært store endringer i serieformatet siden åttitallet.

“Men mens Isfolket var en slektssaga som spant over mange generasjoner, er flere av dagens serier konsentrert om den samme hovedpersonen gjennom hele serien – akkurat som Morgan Kane. Til forskjell fra Kane er dagens serier mer bevisst på ikke å avslutte en historie i slutten av en bok, men holde på spenningen til neste og neste bok”, sier han.

Kikker man på opplagstallene og salgsvinnerne, er det særlig bonderomantikk fra 1800-tallet og dramatiske historier fra begynnelsen av 1900-tallet som virker å fenge leserne. ”Det kan ha sammenheng med at det er nært til nåtid, og med større romantisk fokus i forhold til hvordan vi levde på den tiden. Rett og slett at det er lett å personifisere og identifisere karakterene og miljøet man leser om”, mener Veiset.

Algard peker på at dette er perioder det er lett å gjøre research på. “For forfatterne er denne perioden god, siden den er godt dokumentert i foto og skriftlige kilder, mens det er vanskelig å finne kilder til historier fra enda flere århundrer bakover i tid. Nordmenn er romantikere, og de er fortsatt fiskere og bønder i sjel og hjerte, selv om de jobber med olje og IT”, sier Algard.

Hos Schibsted ser Haugsand at serier fra nåtiden fanger særlig de yngre leserne. “Det er imidlertid langt mellom de store suksessene for norske romanserier fra samtiden. Schibsted har utgitt to i løpet av de senere årene: Bergfoss og St. Hallvards hospital”, sier hun.

Det stilles høye krav til serieforfatterne når det kommer til det historiske, og det er vanlig at en stor del av arbeidstiden går med på å gjøre undersøkelser rundt tidsepoken og temaet man skriver om.

“Jeg tror at leserne tiltrekkes like mye av det historiske i serieromaner, som selve fortellingen. Man lærer noe samtidig som man får underholdende lesning”, sier Else Berit Kristiansen. Hun står bak I krig og kjærlighet, en serie med handling fra andre verdenskrig. Kristiansen forteller at det er viktig å være kildekritisk når man sanker informasjon. “I min research har jeg støtt på forskjellige versjoner av når ting skjedde. Da går jeg alltid til avisene. De er daterte og har skrevet om sakene umiddelbart etter at de skjedde”, sier Kristiansen.

Disiplin og debatt

Det er ikke noe å si på rekrutteringen av nye forfattere til sjangeren. Cappelen Damm mottar årlig et par hundre manusforslag til nye serier, men bare noen få av disse kommer gjennom nåløyet. I snitt utgir Schibsted og Cappelen Damm mellom to til fire nye talenter hvert år, avhengig av markedssituasjonen. Det arrangeres også tidvis konkurranser, hvor vinneren får kontrakt og utgivelse av egen serie. Aller Media AS satser også videre på serier og har sikret seg flere forfattere i sin stall.

Den gode historien står sentralt i forlagenes jakt på den neste suksess-serien, men det er også viktig at forfatteren er utholdende og kan jobbe disiplinert. Det nytter ikke å få skrivesperre når leserne går og venter i spenning på de neste bøkene i sin favorittserie. Natalie Normann, som skriver romanserien Ildfuglen under pseudonymet Hanna Sandvik, mener at det å skrive serier representerer en helt annen måte å arbeide på enn når man skriver andre bøker. “Jeg hadde skrevet barnebøker og krimbøker før jeg begynte på Ildfuglen, men det er et helt annet og høyere tempo innenfor seriekonseptet. Det var vanskelig i begynnelsen, men nå skriver jeg en bok på litt over en måned. Den første boken i Ildfuglen brukte jeg et år på, den siste cirka fem uker fra begynnelse til siste språkvask, så alt kan med andre ord læres. Det er en oppfattelse av at det å skrive en bok må være inspirert, det vil si at man begynner på side én med en vag idé, og så utvikler historien seg “av seg selv”. Det har jeg prøvd, og det fungerer ikke for meg. Seriebøker må planlegges og gjennomtenkes før man begynner å sette ord på papiret. Jo mer research du har før du begynner, jo bedre er det, og en bra synopsis er halve jobben. Alt dette er mer disiplin enn inspirasjon. Inspirasjonen kommer gjennom forberedelsene og selve skrivingen”, sier serieromanforfatter Natalie Normann.

Trine Angelsen, som har skrevet flere av de store suksess-seriene de siste årene, mener at det å skrive serieromaner er en livsstil. “Jeg tenker historie hele tiden og uansett hva jeg holder på med. Men det beste av alt er alle de fantastiske tilbakemeldingene fra leserne. Det veier opp for at jeg ikke har hatt ferie på over åtte år”, sier hun.

Eksport til Polen

Serieromaner er et særnorsk fenomen, men flere av seriene her hjemme oversettes og utgis i for eksempel Polen. Haugsand, Veiset og Algard peker på følelser som en av de viktigste årsakene til sjangerens popularitet. ”Serielitteratur er nært, varmt og spennende og er med å skape eventyr i hverdagen for leserne”, mener Veiset. Haugsand utdyper: “Romanseriene treffer følelser og gjenkjennelse, det er ofte historiske beretninger på bakgrunn av nøye research – som en historiebok, og det er noe å drømme seg bort i fra en kanskje kjedelig hverdag. Alt dette gjør det til noe å glede seg til: Om noen uker får du vite mer om disse personene som du etter hvert er blitt så godt kjent med og glad i”, sier hun. Algard peker på at seriene fyller et behov for kos og avkobling. ”Gode hovedpersoner blir som venner av leseren – og gode venner vil man jo gjerne møte om og om igjen. I dag får mennesker sine behov – enten de er basale eller konstruerte – tilfredsstilt momentant. Forfatterne som skriver serier gir folk noe å lengte etter og glede seg til. Det fins et undervurdert behov for lengsel, som våre bøker kan fylle”, sier han.

Samfunnets utvikling har også noe å si for populariteten, mener serieromanforfatter Inger Lise Lyngmo. “I en serieroman får man kjærlighet, intriger og action, altså flere former for spenning i en liten og lett bok, uten å måtte pløye seg gjennom flere hundre sider først. Og det tror jeg har noe med vår travle hverdag å gjøre; alt skal helst gå unna i hundre, men fylle alle behov for underholdning. Og så kan serieromanen leses hvor som helst: på bussen, flyet, badestranden eller på senga”, mener Lyngmo.

Konstant kritikk

Kritikken mot underholdningsromanene har holdt seg temmelig konstant siden Sundt skrev sine bøker på 1800-tallet. “Vi serieforfattere blir gjerne sett på som annenrangs forfattere; vi stiller nederst i forfatterhierarkiet. Hvorfor er det da så mange som leser bøkene? Hvorfor er det denne sjangeren det blir solgt mest av? Kan svaret være så enkelt som at sjangeren favner det brede lag av befolkningen? […] En roman blir ikke bedre om den er innbundet i stive permer; det er innholdet og evnen til å formidle som er avgjørende for om den er lesverdig, og at folk har lyst til å kjøpe den”, mener Bente Graanas Sandberg, som står bak serien Gabriels Hus.

Det er kun Willy Ustad av serieforfatterne som er medlem av Forfatterforeningen i dag. Journalistene som intervjuer serieforfatterne, er stort sett alltid opptatt av hva den enkelte serieromanforfatter tenker om det.

Normann synes hele diskusjonen om medlemskap i Forfatterforeningen er vrøvlete: “Den bidrar ikke akkurat til stor tillit til foreningen. En gang i tiden var ikke krimforfattere ‘ordentlige’ forfattere heller, så det koker ned til hva ‘man’ definerer som god litteratur til enhver tid. Det er et motenykke, etter min oppfatning. Som krimforfatter ville jeg sikkert blitt godtatt, men altså ikke som serieforfatter. Det innebærer jo at jeg får en følelse av at jeg bør skjule at jeg er serieforfatter – det er ikke ‘fint’ nok. Det er direkte latterlig, og at de ikke ser det, sier mer om Forfatterforeningen enn om serieforfatternes bøker”, sier Normann.

Aud Midtsund, som skriver Karoline, mener at lesergleden serieromanene skaper ikke må undervurderes, og at serieromanene også bidrar til å formidle viktige deler av vår historie og kulturarv. “I tillegg er det enkelt å skaffe seg bøkene, da de blir distribuert gjennom kiosker og butikker. Mange har ‘bibliotekskrekk’, og mange steder i vårt langstrakte land finnes det ikke en bokhandel. Men når boken befinner seg i hyllen i butikken du frekventerer daglig, blir den lettere tilgjengelig. Og da tenker jeg ikke bare på det språklige og innholdsmessige, men den fysiske tilgjengeligheten”, sier hun.

Både Wenche Haugsand, Berit Veiset og Tomas Algard er skjønt enige om at fremtiden for norske serieromaner ser lys ut, og at leserne alltid vil trakte etter de gode historiene som tillater dem å drømme seg bort fra hverdagen. ”Så lenge publikum er leseglade og opptatt av god historiefortelling vil det være ønske om de gode og lange formatene”, sier Veiset og Algard legger til: “Norske serier er tradisjonslitteratur, og tradisjon kan ikke bli for gammelt. Norske serier er ikke avhengige av den moderne tid – tvert imot. Jo mer moderne tiden blir, desto mer trenger vi et anker i fortiden. Den gode fortelling har alltid en lys framtid. Dessuten er tempoet i vårt samfunn så oppskrudd at menneskets kropp og sjel ikke henger med – våre historier fra gamle dager er drømmer”, sier han.

Skrevet av Elin Brend Johansen
Serieromanforfatter og journalist

Nettressurser:
www.norskeserier.no
http://www.schibstedforlag.no/no/Kategorier/Norske-romanserier/
www.allerforlag.no