Les det første kapittelet i «Tidløs»

30. oktober, dagen før allehelgensaften, lanseres May Lis Ruus’ nye serie! Tidløs er en magisk og spektakulær serie, ulikt alle andre romanserier du har lest tidligere. 🎇

Her kan du lese det første kapittelet i første bok! 💜


KAPITTEL 1 I TIDLØS

Bergen, allehelgensaften, nåtid

«Hvis du kunne reise i tid, ville du reist fremover eller bakover?» spurte mannen som nettopp hadde betalt seg inn i Rosenkrantztårnet.

Malin smilte og rakte ham billetten og en liten brosjyre om museet.

«Følg de røde pilene på veggen. Dette er reneste labyrinten.»

Han bladde litt i brosjyren, før han så opp igjen og nikket.

Det var ikke mange publikummere som ankom så sent, så det var ingen kø. De fleste besøkende var på vei ut etter en kveld med grøss og gys på allehelgensaften.

«Det er ikke så lenge til vi stenger,» sa Malin vennlig. «Du må skynde deg hvis du skal rekke gjennom hele tårnet før klokken elleve. Det er under en halvtime igjen.»

«Det er fine kostymer dere har på, dere som jobber her.» Blikket hans sveipet over tre av mennene som var utkledd som slottsvakter og riddere. «Hadde det ikke vært for alle de besøkende i moderne klær, kunne man virkelig ha fått en fornemmelse av at man hadde reist tilbake i tid.» Tykke, mørke bryn skjulte nesten øynene hans. Han snakket med en tydelig aksent, så Malin trodde at han opprinnelig var dansk.

«Takk,» smilte Malin. «I salene vil du treffe kong Magnus Lagabøte og hans ektefelle dronning Ingeborg, og hans sønn, kong Eirik Magnusson, som var den siste kongen som hadde residens her, på 1200-tallet. Dessuten er lensherrene Valkendorf og Rosenkrantz til stede i kveld, og andre som har vandret innenfor disse murene i fordums tid. Rosenkrantztårnet har fått navn etter Rosenkrantz fordi han fikk foretatt store ombygninger i det gamle kastellet. Han var lensherre på 1500-tallet. Dansk,» la hun til.

Mannen nikket. «Ombygningene hans var vel påbegynt i 1561, om jeg ikke tar feil.»

Malin ble flau, hun burde ha sagt årstallet. Dette var en viktig del av den historien de hadde måttet pugge før de fikk jobbe som omvisere på Bymuseet.

«Det stemmer,» sa hun og lette i hukommelsen etter noe annet som kunne rette opp fadesen. Men mannen kom henne i forkjøpet.

«Det var litt av en sammenblanding av historiske personer,» bemerket han og så skrått på henne. «Det er hundrevis av år mellom deres levetid.» Stemmen var munter.

Selv i det dempede lyset så hun at ansiktet hans hadde jevne trekk, og at han hadde et sjarmerende krøllete hår.

Malin lo litt. «Det er selvsagt gjenferdene deres du vil se. Det er jo allehelgensaften, opprinnelig en hedensk feiring med magi og mystikk. I folketroen var det trollpakk, ånder og hekser ute denne natten. Og i katolsk tid ble det de helliges natt. De dødes natt.»

«Ja, selvsagt.»

Smilet hans var imøtekommende, men noe sa henne at mannen visste alt dette og vel så det. Mest sannsynlig var han bare høflig.

«Jeg skal bare ned i fangehullet.» Han stakk billetten og brosjyren ned i lommen.

«Fangehullet er den veien. Følg pilene. Det er merket hele veien.» Malin pekte på en trepil som viste vei nedover i Rosenkrantztårnets kjeller. «Gå ned trappene, ta til høyre og inn i tunnelen.»

Mannen så ikke i den retningen. «Mange ville reist fremover i tid for å se hvordan verden blir. Ikke så langt frem som at alt er borte, men et stykke frem.»

«Hva?» spurte Malin forvirret, og så husket hun spørsmålet han hadde innledet med.

Hun bare nikket og smilte. I sidesynet så hun at arrangementsansvarlig så på mobilen sin, trolig for å finne ut hva klokken var.

Mannen så ikke ut til å ha det travelt. «En fjortenåring jeg spurte, svarte at hun ville ha reist tilbake i tid. Til første klasse, for da var skolen så enkel.» Han humret, før han fortsatte. «Man kan jo si at fortiden kjenner vi, men ikke fremtiden. Derfor ville vi i fortiden hatt
en fordel, mens i fremtiden ville vi vært underlegne og uvitende. Er du ikke enig?» Han lot ikke til å forvente svar, for han snudde seg mot pilen hun hadde pekt ut for ham. «Vel, jeg skjønner at jeg må skynde meg om jeg skal rekke fangehullet før dere stenger.» Han trakk den åpne frakken sammen, som om han skulle ut i kulden. Det var ikke varmt i  Rosenkrantztårnet, men ikke kaldt heller.

Malin fulgte ham med blikket. Han var middels høy og slank, og en tanke duknakket. Mannen skilte seg ut fra de andre som hadde besøkt arrangementet i kveld. Det var nesten utelukkende barnefamilier, og mange var utkledde. Ellers var det noen få pensjonister, som sikkert ville føle stemningen denne mørke høstkvelden i det middelalderske tårnet som ellers bare var åpent på dagtid.

Marianne, Malins medstudent, stilte seg ved siden av henne. «Jeg gleder meg til å få av meg det trange korsettet. Noe så ubehagelig!» Hun lo og trakk i livstykket, som tydelig var til bry.

Venninnen var kledd som en kammerpike, med kyse over det mørke håret, en ufarget linskjorte med mosegrønt livstykke. Forkleet lyste hvitt over det brune skjørtet.

«Du ser mer fattigslig ut enn jeg, Anne Pedersdatter.»

Marianne bøyde seg og trakk opp den ene strømpen sin.

Malin humret. «Jeg er en bitter presteenke som er på kant med alle. Da gidder jeg ikke å kle meg som en fin prestefrue.» Hun strøk hendene over kappen. «Jeg tok det jeg fant. Anne Absalons kunne ha gått kledd slik.»

Malin forestilte Anne Pedersdatter, hustruen til Absalon Pederssøn Beyer, presten og humanisten som hadde vært omgangsvenn med lensherre Erik Ottesen Rosenkrantz. Malin hadde valgt Annes siste leveår, da hun var enke og kom på kant med naboene sine. Seks liv
beskyldte de henne for å ha på samvittigheten. Dessuten hadde hun tatt livet av et pæretre og pleiet omgang med djevelen på fjellet Lyderhorn sammen med sin trofaste tjenestepike. Det skortet ikke på fantasi den gangen.

Malin hadde tatt på seg et sidt, svart skjørt med strikk i livet, og under hadde hun en svart dongeribukse, fordi det var kaldt ute.Hun trodde at flere hadde bukse under kostymet. Den brune skjorten hadde hun kommet over på et marked ikke lenge etter at hun fikk vikarjobben på museet, mens det tunge beltet av tinn hadde hun lånt av moren. Utenpå hadde hun en svart kappe av blank velur, en gang kjøpt av moren til et julebord. Håret var satt opp i en stram knute, som etter alle disse timene klødde og hadde gjort hodebunnen øm. Koneluen var
sydd av en annen på kullet, siden Malin ikke hadde fått det til selv.

Marianne så granskende på henne.

«Du må vaske av deg sminken, du kan ikke gå på byen slik. Du ser tjue år eldre ut enn du er,» sa hun med en lav latter. «Du kommer ikke inn noen steder, på grunn av øvre aldersgrense.»

«Tretti år eldre,» rettet Malin og lo med. «Anne Pedersdatter var over seksti på den tiden jeg portretterer henne.»

Hun tok av seg luen og la den på disken, og så i det samme at arrangementsansvarlig kom bort til dem.

«Vi må straks ta en runde og sjekke at alle er ute, for nå er klokken kvart på elleve. Dere to kan ta kjelleren. Sjekk toalettene, påse at døren til det gamle lageret og lønngangen er stengt, og slukk de batteridrevne lysene.» Så gikk hun bort til mennene som var utkledd som vakter, og ga beskjeder til dem.

Fremdeles var hallen full av mennesker på vei mot utgangen. Foreldre kom leiende på halvstore barn, noen segneferdige av tretthet, andre oppspilte av inntrykk. Et kjølig gufs strøk langs gulvet hver gang døren ble åpnet.

«Marianne, du kan bare gå, hvis du vil. Jeg tar runden nede alene.»

Marianne skulle ikke være med til byen, for hun skulle hente en venninne som skulle lande på flyplassen klokken halv tolv.

Marianne rynket pannen. «Alene?»

«Espen er jo i fangehullet. Kanskje jeg kan skremme ham,» lo Malin.

I det samme husket hun den sist ankomne mannen. Han hadde ikke kommet opp igjen. Ikke at han så forbrytersk ut, men … det var nå likevel et spesielt sted, der nede i kjelleren på det syv hundre og femti år gamle bygget.

«Takk for i dag. Kos dere på byen,» smilte venninnen.

«Hils Helene fra meg,» sa Malin og vinket da Marianne gikk.

Fra resepsjonsdisken grep hun lykten med det batteridrevne kubbelyset som alle de ansatte hadde med seg i kveld. Museet var mørklagt, og de besøkende hadde brukt medbrakte eller lånte lommelykter.

Med den ledige hånden holdt Malin skjørtet og begynte på trappene som førte ned til tårnets grunnvoller. Trappegangen var smal, og det var lavt under taket. De grovt uthuggede trinnene var ujevne, og det slo Malin at de burde ha ventet med å ta denne runden til alle lysene var slått på igjen.

Lydene over henne ble svakere, og hennes egne fottrinn laget ekko som forplantet seg i de smale korridorene. Sand og støv som hadde løsnet fra vegger og tak, knaste under støvlettsålene.

Nede i kjelleren var det var ingen å se. Nødutgangskiltene kastet et grelt grønnskjær over de nakne steinveggene.

Malin lot blikket sveipe over det store rommet som hadde vært lager tidligere. Mottak for varer som kom med båter og la til på kaianlegget den gang Rosenkrantztårnet lå ved sjøkanten. Nå var det tomt, med unntak av noen ruller med isolasjon, en stor, rød byggtørker og brannslukningsutstyr.

Rosenkrantztårnet hadde blitt bygget som et festningstårn i det som i middelalderen var et kongesete i Norges største by. Senere hadde det vært bolig for lensherren, kongens mann i stiftet, før det ble et militært anlegg frem til moderne tid.

Hun gikk bort til døren som førte ut til et kjellerrom og lønngangen, som vanligvis ikke var åpen for publikum. Der hadde hun vært én eneste gang. Mellom de opprinnelige murene fra 1200-tallet og de nyere fra 1500-tallet var det et hulrom. Underlaget besto av hauger med stein, mange løse, og de var ikke enkle å forsere. Slottets vakter hadde brukt disse gangene, for man kunne komme ut på Rosenkrantztårnets bakside. Og derfra kunne man ta seg opp til vaktenes utkikkspunkt på murene.

Døren var låst, slik den skulle være. Ingen hadde nok vært der denne kvelden.

Hun gikk mot den lille trappen som førte videre.

Rett forut var publikumstoalettet. Døren til toalettet var lukket, og lyset avslått. Den sikringen hadde vært på hele kvelden, så noen måtte ha vært her nylig.

«Hallo? Er det noen her?» ropte hun inn i mørket. Hun regnet ikke med det, men la for sikkerhets skyld til: «Nå stenger vi.»

Hun så til venstre, opp trappene som førte videre oppover i tårnet. Ingen å se, ingen å høre.

Til høyre var det bare et par–tre meter, så sluttet gangen. Tilsynelatende.

Det var der fangehullet lå.

Det kom like bardust på henne hver gang. Plutselig var hun der. Hun kunne se gitterdøren noen få meter unna. Den sto åpen, men selve fangehullet var ikke synlig. Hun måtte gå helt frem for å se inn.

Malin stanset. Med lukkede øyne lette hun etter lyden av historisk sus som dette bygget var omgitt av.

Stemningen kom snikende som en tykk tåke. Det luktet støv. Gulvet var av bruddskifer, tråkket ned av utallige føtter som hadde gått her gjennom tidene. Veggene var bygget med grovt tilhugget stein, og noen steder var sement synlig, lagt på i senere tid.

Malin strakte ut hånden og la den mot veggen. Steinene var ru og støvete. Gammelt støv.

Selv om hun var her for å slukke lys og se etter publikummere, var Malin mest opptatt av opplevelsen. Stemningen.

Hun prøvde å se for seg menneskene som hadde sittet innestengt i fangehullet opp gjennom tidene. Hvem var de? Hva var deres forbrytelser? Hvor lenge måtte de sitte der? Det var nok ubehagelig, for her nede måtte luften være kald og rå og fuktig før moderne apparater som byggtørkere ble tatt i bruk.

Fangene hadde lidd seg gjennom kvaler, sult, dårlig luft og frykt, og ganske sikkert tortur, før dommen ble eksekvert. Noen hadde til og med gjort ende på seg for å slippe bøddelens øks eller det rensende bålet.

«Espen, er du her?» Hun ble stående, uten å gå helt frem til fangekjellerens åpning.

Det kom ingen svar. Han måtte ha gått.

Det var vel Espen som hadde slukket lyset på publikumstoalettene. Han hadde nok sørget for at dansken også forlot kjelleren og museet.

Idet hun nådde frem til enden av gangen og murveggen åpnet seg i den buede åpningen, snudde Malin seg og så bakover. Det var ikke en lyd å høre, og det svake lyset fra lykten klarte ikke å fortrenge det tunge mørket.

Med ett hugg en fornemmelse tak i henne. En følelse av ikke å være alene.

«Er det noen her?» Hun ropte høyt, for å høres i trappen som gikk videre oppover.

Ingen svar. Bare hennes egen stemme laget et pulserende ekko oppover i tårnet.

«Bare det ikke er rotter her,» hvisket hun og løftet skjørtet høyere.

Her på Bergenhus kunne de leve rotters glade dager. Det var begrenset med folk, tomt om natten, og det fantes sikkert mat å finne. Smuler fra turister og nedfallsepler i den gamle festningshagen.

Malin grøsset litt, men ristet av seg øyeblikkets lille usikkerhet og frykt. Hun berørte den åpne gitterdøren. Jernet var rustent, trolig av århundrers fukt i luften. Det så ut som jernstengene var blitt bøyd og loddet sammen. Det var ikke rare greiene som skulle holde fangene inne. En sterk mann kunne helt sikkert bruke skulderkraft og slå den ut av hengslene. Kanskje var det ikke engang en original dør, men en som hadde blitt laget for å se gammel ut, eller den stammet fra et annet sted på festningen.De måtte nok hatt vakter stående utenfor hele
tiden da det var fanger der.

Selve åpningen var smal. Innenfor var fangehullet større, visste hun. Det batteridrevne lyset som hadde vært der inne i kveld, måtte ha gått tomt for batteri. Det var ikke mulig å se til enden herfra når det var mørklagt. Hun måtte inn og lyse opp kroken for å sjekke at ikke
Espen satt og sov der inne.

«Hallo?» sa Malin og løftet lykten sin.

Ingen svar.

Det var åpenbart ingen her, så hun kunne snu og gå opp igjen.Men hun måtte være sikker, for det ville være krise om noen ble gjenglemt i museet.

«Espen? Er du her? Har du sovnet?» Hun hørte at stemmen hadde en anstrengt klang i seg, og svelget ned den tåpelige engstelsen. Det var ingenting der inne. Ingenting annet enn mørke. Ingenting å være redd for.

Likevel følte hun mest for å snu og løpe opp igjen.

Ved den åpne gitterdøren satte Malin fra seg sin egen lykt på det ujevne gulvet. Gangen var mørk, og hun behøvde å kunne se om noen kom. Lyskjeglen rakk ikke mer enn tyve centimeter, anslo hun. Mobiltelefonens lommelykt fikk gjøre nytten inne i fangehullet. Den
hadde hun i en mobilveske innenfor kappen.

Hendene dirret lett mens hun fisket opp telefonen. Klokken på skjermen viste 22.55. Ingen dekning, som ventet.

Hun kom til å tenke på mannen med frakken igjen, og hans spørsmål. Hvis du kunne reise i tid, ville du reist fremover eller bakover?

«Fremover, en time,» sa hun lavt og lo litt. «Til vi sitter rundt et bord i en varm pub med en kald halvliter i hånden.»

Med mobilen i hånden kjente hun den ubegrunnede nervøsiteten avta.

Kanskje hun skulle ta en selfie? Det ville utvilsomt bli et tøft bilde. Her i mørket, med denne sminken, i fangehullet. Men med løst hår. Hun dro løs strikket hun hadde fanget toppen i og slapp det ned i lommen på kappen.

Det var ikke mange bildene hun hadde fått tatt i løpet av kvelden. Et utendørs av selveste Rosenkrantztårnet opplyst med fakler og bålfat, noen da de kledde og sminket seg i Kapteinsmesterboligen og par stykker da hele gjengen hadde samlet seg ved det gamle alteret
i kongens kapell. Hun og Marianne hadde også tatt en fellesselfie med Håkonshallen som bakgrunn.

Uten å tenne mobilens lommelykt tok Malin et steg inn i fangehullet. Hun sveipet over skjermen, og kameraet kom frem. Omgivelsene var helt svarte, unntatt i gangen utenfor, der lykten lyste. Hengslene knirket da hun trakk døren til seg. Den gikk helt igjen. Det fantes
ingen lås, så før i tiden hadde de trolig kjetting og hengelås.

Hun stilte inn kameraet og gjorde seg klar til å knipse.

Under kappen hadde hun sekken sin, og den laget en pukkelrygg som var med på å få henne til å se gammel ut. Hun knipset noen bilder av den bitre, gretne presteenken hun forestilte.

Om de ble skarpe, var en annen sak. Kanskje burde hun ha brukt blitz, men det ville gi et for hardt lys. Det var bedre slik, når kun den svake lykten lyste opp de dunkle, grove veggene.

Hun så på skjermen for å sjekke hvordan bildene ble. Det så greit ut. Malin humret litt.

Nå skulle hun gi seg selv noen minutter til å ta inn atmosfæren her inne.

Luften var fuktig. Klam. Det luktet rått og gammelt. Ikke som kjellerlukt i et hus, men noe annet. Som hundrevis av år uten rengjøring. For disse grove murveggene kunne ikke skrubbes med kost. Ikke kunne de spyles med vann heller.

I fordums tid hadde menn slitt seg halvt i hjel for å grave ut denne hulen, som skulle være fangehullet i det som nå ble kalt Rosenkrantztårnet.

Malin berørte veggen lett med fingertuppene. Steinen var på en måte myk. Ikke kald, ikke våt, ikke hard. Men myk. Som om den var dekket av stekefett i et kjøkken uten avtrekksvifte. I gamle dager rengjorde de med sopelimer, og de røkte ut rom. Det renset, mente man.
Kanskje det var rengjøringsmåten her i fangehullet før i tiden?

På det bredeste var fangehullet kanskje to meter bredt, og seks–syv meter langt, anslo hun. Selv om hun ikke kunne se enden fordi den lå i mørke, hadde hun vært her mens det var lys på. Det pleide å være to enslige pærer med lav watt som til vanlig lyste opp fangehullet. Men ikke i kveld, på allehelgensaften.

Malin løftet skjørtet og gikk prøvende over det ujevne gulvet som besto av jord og stein.

Midt på veggen fantes en avlang nisje med en smal åpning i midten, som ikke var stor nok til å få en hånd gjennom engang. Gluggen var den eneste kilden til lys og luft for fangene som hadde sittet her i århundrenes løp.

Hun tente mobilens lommelykt for å la lyset fortrenge den innerste, mørke kroken.

Det gikk et sekund før Malin så den svarte skyggen. Og enda et sekund før hjernen oppfattet at den beveget seg.


Ønsker du å abonnere på Tidløs?

Alle som blir abonnent innen 30. oktober er med i trekningen av et unikt maleri!

«Tidløs» er malt av Bjørn Johs. Meidel Hansen og laget spesielt for denne anledningen. Bjørn Johs. Meidel Hansen blir beskrevet som en klassisk, figurativ maler, som søker å gjengi det tidløse maleriet, der håndverk og formidling av historien er drivkraften.

Som abonnent får du selvfølgelig også første bok i abonnementet + en fin velkomstgave GRATIS.

Ja takk! Jeg vil abonnere på Tidløs!