Fra Oslo til Kristiania – veien til «Gjenklang»

Fra den første lysende ideen til det siste punktum i første bok. Veien kan være både lang og knotete når man har lyst til å skrive en knakende god bokserie. Men endelig er Hannah og Nora i mål (hurra!), og det er vi utrolig glad for! Gjenklang lanseres 10. juli, og her forteller de to seriedebutantene om hvordan serien ble til.

Kjære leser.

Historien om hvordan Gjenklang ble til, begynner med et usannsynlig vennskap. I 2011 havnet vi, Hannah og Nora, i samme klasse på Elvebakken videregående skole. Hannah var bråkete, og Nora var sjenert og stille. I taus enighet gjorde vi ikke noe videre forsøk på å bli bedre kjent.

En spesielt kjedelig fransktime endte vi allikevel opp ved siden av hverandre. Hannah oppdaget at Nora satt og skrev på noe hun litt eplekjekt kalte en roman. «Faktisk, så skriver jeg også,» sa Hannah. Vi målte hverandre med blikket, før vi byttet pc-er for å lese hverandres manus. Og begge måtte innrømme at den andre kunne skrive – skrive bra, til og med!

Oss på videregående.

Fra da av begynte vi å utveksle tekster jevnlig. Vi hadde forskjellige styrker og svakheter: Noras tekster var solide, men forutsigbare. Hannahs var originale, men kaotiske. Vi lærte av hverandre og ble gode venner, til vi sommeren 2012 bestemte oss for å begynne å skrive sammen.

Men det var først i 2014 at Ella Holter snublet inn i livene våre. Vi hadde begge bestemt oss for å ta en bachelorgrad i illustrasjon på dette tidspunktet, og Nora søkte seg gjennom nettsidene til de norske forlagshusene for å lære mer om hvordan illustratører fikk jobber innenfor bokbransjen. Da hun var inne på sidene til Cappelen Damm, fanget et reklamebanner oppmerksomheten hennes. Stor jubileumskonkurranse! stod det. Hun klikket seg videre og begynte å lese om manuskonkurransen til NorskeSerier. I neste friminutt huket hun tak i Hannah. «Dette må vi prøve!»

Vår første utfordring var at vi hadde oppdaget konkurransen en måned før fristen. Vår andre utfordring var at ingen av oss hadde lest serieromaner før. Det første vi gjorde var å ta med oss en liten bunke bøker hjem fra butikken for å lese. Vi bestemte oss fort for at vi ikke ville skrive noe som var for langt tilbake i tid, og at det føltes tryggest å skrive fra byen, ettersom begge er fra Oslo. Nora hadde funnet en bok fra 1912 med tittelen Veiledningsbok for tjenestepiker og unge husmødre, og ble så fascinert av beskrivelsene av omstendelige vaskerutiner, strenge høflighetsregler og klasseskille, så vi brukte den som utgangspunkt. Altså skulle hovedpersonen vår være en tjenestepike for en fin familie i Kristiania.

Herskapshuset handlingen foregår i, oppdaget vi da vi var på vår sedvanlige tur på Frogner. Vi jogget langs elven og endte opp i bunnen av en storslagen tomt i Skøyenparken. Et høyt gjerde og digre løvtrær sørget for begrenset innsyn, men i bunnen av hagen lå en blank dam, hvor speilbildet av et hvitt bygg skalv i ettermiddagslyset. Huset funklet av historier som ventet på å bli fortalt.

Skøyen hovedgård, ca. 1895, ukjent fotograf.

Nora var også begeistret for Ibsen-stykkene vi leste på skolen, spesielt dette elementet med familiens fortid som hjemsøker de yngre generasjonene. I tillegg oppdaget vi Anders Beer Wilses fotografier av Kristiania, og det var lett å spinne historier og karakterer ut fra dem. Fortellingen tok form, og vi ga serien navnet Gjenklang.

Ved hjelp av viljestyrke, ungdommelig overmot og mange, mange kopper med te, klarte vi å skrive de 20 000 ordene som skulle til, og sendte inn konkurransebidraget.

Russetid og eksamenstid kom og gikk. Og så ringte de fra NorskeSerier.

Slik gikk det til at vi dro til London for å studere med en bokkontrakt i kofferten. Vi skrev omtrent tre og et halvt manus mens vi studerte. Det var vanskeligere å finne tid og ro til skriving enn vi hadde tenkt. Bachelorgraden var krevende, men samtidig lærte vi også mye som hjalp oss i skrivingen. Om å gjøre god research, fortelle solide historier, og om å skape kunst for andre, ikke bare for seg selv. Vi lagde illustrerte oversikter over karakterene og de daglige timeplanene deres, samt kart over von Tillisch-huset. Dette er spesielt nyttig når man skriver sammen, så vi er sikre på at vi er på samme side.

 

Nora illustrerer digitalt med tegnebrett og PC, i Kingston Upon Thames, Greater London, 2017.

Allikevel gikk skrivingen tungt, og vi innså at det måtte en større endring til. Hovedproblemet var at plottet var så stort og komplisert at det distraherte fra det som tross alt er viktigst – karakterene. Så da vi kom hjem fra London i 2017, bestemte vi oss for å skrive om alt sammen. Det var en diger jobb, men det var verdt det. Endelig visste vi hvor vi ville med historien, hvem karakterene våre var. Vi visste at vi ville skrive om klassekamp, tilhørighet, familie, de første feministene, kjærlighet og ikke minst om byen vår, Oslo.

Det er fint å bruke illustrasjoner og annet visuellt materiale til å fortelle historier. Fra Deichmann, 2018.

Nå har vi skrevet omtrent to tusen sider med Gjenklang, og flere skal det bli! Prosessen har vært lang og til tider vanskelig, men vi har lært utrolig mye! Ikke bare om skriving, men om norsk historie. Det er fint å gå gjennom gatene på Frogner, Vaterland, Grünerløkka og Sagene nå sammen med alle historiene, både sanne og oppdiktede. Mest av alt har vi blitt utrolig glade i karakterene. I Ella, Jenny, Lucas, Olav, frøken Berg, onkel Alfred og alle de andre. Vi gleder oss til dere får møte dem!

Nora og Hannah

En stabel med forfattereksemplarer!
Gjenklang i boks.