Her er første kapittel av GJENKLANG!

En ung kvinne – en ukjent fortid – en uviss framtid … 

Du har vel fått med deg sommerens serienyhet? 10. juli lanserer vi Gjenklang av Hannah Mileman og Nora Dåsnes! Alle som abonnerer på en serie fra oss, får boka i posten i slutten av juni.

Begeistringen er stor hos de som allerede har fått lese, og vi vet at du helst skulle hatt boka i hendene dine NÅ! Vi deler derfor en liten smakebit med deg: Her er første kapittel av Gjenklang!

Kos deg!


Eina, 1912

Marssolen hadde gått ned bak furuene for en time siden, men Ella fikk ikke sove. Hun åpnet øynene og studerte tømmertaket over hemsen. De underlige ansiktene skapt av årringer og kvisthull hadde vært det første hun så hver morgen så lenge hun kunne huske. På kjøkkenet under brølte det i vedovnen, og mor Almas tresko klapret over gulvet.

«Per, kom nå og sett deg.»

Vanligvis fant Ella fosterforeldrenes kveldsprat beroligende, men i kveld lå det en uhygge i luften. Per subbet bortover med tøffelskritt, og det knakte i pinnestolen da han satte seg. «Sover jentungene?»

«Ja, de la seg for over en time sia. Har du sett over regnskapet nå?»

Per sukket tungt. «Er du sikker på at de sover? Kan vi ikke ta dette seinere?» «Jeg liker ikke dette noe mer enn deg, men vi har resten av barna å ta vare på også. Det er uforsvarlig at den gamle merra skal trekke stort mer,og hønsehuset er så råttent at eggene blir frostskadde.»

«Jeg vet det, Alma-mor. Men jeg vil ikke sende a’vekk … hu er enda så ung.»

Varsomt, for ikke å trekke teppet av fostersøstrene, satte Ella seg opp og stirret inn i halvmørket.

Hun skulle ønske husmannsplassen var større, med tettere vegger, så hun kunne slippe å høre. For denne samtalen kunne bare handle om henne.

«Det er femti kroner, Per! Halve leia! Det er på tide å innse at det ikke kommer noe telegram i år.

Ikke vet vi hvem han er, ikke kan vi skrive til’n … Han kan være død for alt vi vet.»

Svaret til Per var for lavt til å høres. Ella svelget forlegenheten unna og plasserte føttene forsiktig mot de kjølige gulvplankene. Hun skulle ha klatret ned stigen, marsjert rundt hjørnet til kjøkkenet og forlangt at de hadde slike samtaler med henne til stede, og ikke bak ryggen hennes. Likevel maktet hun ikke annet enn å krabbe stille, stille ut av sengen og bort til øverste trinn, hvor hun kunne høre dem bedre.

«Ella er voksen nå, vi kan ikke forsørge a’ for alltid.»

De hadde feiret syttenårsdagen hennes forrige uke, men Ella kunne ikke si at hun følte seg voksen. Ikke som et barn heller, akkurat, men ikke klar for å forlate det eneste hjemmet hun kjente til, det eneste hun husket.

Mor Almas stemme drev inn i bevisstheten hennes igjen, og Ella spisset ørene. «Vi behøver ikke sende a’ langt av gårde. Ødegard trenger jo støtt hjelp?»

«Den forrige tjenestejenta der varte bare et år. Det er harde kår,» mumlet Per. «Dessuten blir de satt barn på, disse jentene. Det er ikke noe sted for Ella, hun som er så følsom av seg.»

Følsom? Ella rynket pannen. Selv om det Per sa kanskje stemte, hadde hun ikke behov for medynk.

Hun var slett ikke noe persilleblad heller, og hun kunne passe på seg selv.

«Hun hadde blitt tøffere etter hvert,» mente Alma. «Man gjør det man må.»

Det knyttet seg i magen. Det ville ha føltes lettere om det var hun som foreslo å dra, istedenfor å vente på å bli sendt vekk. Men hvor i alle dager skulle hun dra? Å arbeide på gard var jo et ærlig arbeid, men ikke akkurat det hun hadde forestilt seg. Hittebarn eller ei, alle har drømmer.

«Hva med Kleppegarden?» sa Per etter en stund.

«Ja, det har du sannelig rett i!» utbrøt Alma.

«Det er klart det er tidlig, men …hu Bertha Kleppe er en god kristen, det vet jeg, og hu har alltid brydd seg om Ella, spør støtt hvordan det går. Og han Espen er jo oppetter ørene forelska, og en sånn god bondesønn av den gamle sorten. Jeg tror ikke han skulle ha noe imot å giftes ung.»

Ella satte seg så brått opp på knærne at tregulvet ga fra seg et høyt stønn. Astrid, den eldste av de ektefødte, mumlet noe i søvne, før hun rullet over på siden og trakk teppet med seg. Det var smertelig stille i et langt øyeblikk, og Ella var sikker på at de visste at noen var våken og lyttet, men så talte Per.

«Nå, er de ikke litt unge ennå? Jeg tror man må være myndig nå om dagen.»

«Nei, men husker du ikke at hu jenta til Karin på Raufoss, hu fikk de gifta til barnefaren med det samme, og hu var da bare seksten! Jeg skal snakke med presten, jeg, skal jeg, så finner vi en råd.»

Presten? Hva med å snakke med henne, eller Espen? Hvordan kunne noen i det hele tatt vite om

Espen ville ha henne i gode og onde dager, inntil døden skilte dem ad? Å være forelsket oppetter ørene var ikke det samme som ekteskap. Det var heller ikke ekteskap Ella hadde sett for seg, og hun tvilte på at Espen i det hele tatt hadde tenkt tanken. Kleppene eide en god flekk land, inkludert den husmannsplassen deres lå på. Nei, Espen hadde så mye penger og frihet at han ikke trengte å bekymre seg for slikt ennå.

 «Han Espen er myndig om to år, han. De kan vel være trolova til da?»

«Jo, det monner det og, da er hu i alle fall sikra.»

«Og vi får a’ i nærheten. Det hele er en synd og skam,» sukket Per.

«Hva er en synd og skam?»

«Med fosterkontrakt så skulle vi jo gitt ‘a halv lønn i et år allerede, og fram til hu er tjueen, vet du.»

«Men vi skreiv jo aldri en sånn kontrakt, vi, Per. Det er for folk på større garder som har råd til å betale for arbeidet. Ella har vært heldig som i det hele tatt har et hjem. Vi har gjort så godt vi kan med det lille vi har.»

«Ja, du har vel rett, Alma min.»

Ella reiste seg langsomt for ikke å forårsake et nytt drønn fra plankene. Hun hadde hørt det hun trengte å vite, og orket ikke mer. Holter-familien hadde alltid vært god mot henne og gjort alt de kunne for at hun skulle være en av dem. Av og til følte hun seg likevel som en byrde, og livet virket utenfor rekkevidde. Vinduet var lekk, og suset fra tretoppene og kald natteluft seg inn over sengen. Noe måtte skje. Hun ville at noe skulle skje, samtidig som hun ønsket inderlig at ting skulle fortsette å være slik de alltid hadde vært.


Einavatnet lå stille og disig neste morgen. Frost og snø glødet fremdeles blått inne blant furuene, men solen skar gjennom skylaget og varmet nakkene til de to jentene som satt med hver sin fiskestang ved bredden. En humle sprellet panikkslagen på den blanke vannflaten, og Ella støttet hånden mot en mosegrodd stein og lente seg fremover.

Astrid og grep henne i skjørtlinningen så hun ikke skulle falle uti. «Ella! Forsiktig så den ikke stikker deg.»

«Hold meg igjen!» sa Ella og strakte fingertuppene bort til de kavende beina. Utslitt og tung av vann klatret den møysommelig opp og la seg på knoken hennes. «Se, den stikker ikke når den trenger hjelp.»

«Om verden var som i eventyrene du fortalte meg som liten, hadde den hatt et bitte lite telegram festet til den ene benet,» sa Astrid og halte henne inn igjen.

«Det hadde vel betydd at faren min har krympet òg.» Ella reiste seg og fant et passende sted humlen kunne tørke, langt unna den forlokkende, blanke vannflaten. Humler skulle ikke være ute og fly så tidlig, solen var langt unna, og ikke engang krokus og hestehov vokste i det myrlendte landskapet.

«Eller blitt en humle,» ropte Astrid. «Humlekongen!»

Ella dumpet ned ved fostersøsteren og kikket på duppen. Det hadde vært dårlig med fisk i vår, og de så ikke ut til å ha mer flaks i dag. «Jeg skulle ønske jeg fortsatt klarte å se på livet gjennom et barns øyne.»

Astrid skakket på hodet. «Hva mener du?»

«Telegrammet har aldri vært forsinket før. Kanskje det ikke kommer.»

«Og du er bekymret for hva mor og far kommer til å si når de skjønner at det er slutt på pengene?»

Ella sukket og lente haken mot kneet. «Jeg vet allerede hva de kommer til å si.»

«Å?»

«At jeg må gifte meg med Espen eller søke tjeneste på en gard.»

«Er det så ille, da? Espen er jo fin, og rik! Om han ikke er klar for slikt og du ikke vil arbeide på gard, kan du jo spørre for deg på hotellet. Vi har da klart oss gjennom dårlige år før, har vi ikke? Så lenge du ikke reiser langt, er jeg fornøyd.»

Ella nappet fostersøsteren forsiktig i det krusete, brune håret. «Jeg skulle virkelig ha tenkt på dette før.»

«Hva da? Espen?»

«Nei. Hva jeg skal gjøre om telegrammene fra far bare … slutter å komme. Hva om noe er hendt ham? Hva om han er i en alvorlig knipe? Hva om han trenger hjelp, og så sitter jeg her og … og fisker!»

«Vel …» begynte Astrid, men Ella avbrøt henne.

«Ja, jeg vet at han forlot meg, men han har forsørget meg hele livet.»

Astrid smilte vemodig. «Hverken mor og far eller posten har klart å finne ut annet enn at telegram-mene sendes fra Kristiania. De er signert ‘far’ – ikke engang et navn! Om han ville bli funnet, så hadde han vel bare invitert deg?»

«Det handler ikke om … om han vil ha meg eller ikke,» løy Ella. «I det siste har jeg hatt drømmer om at jeg forsøker å svare på telegrammene, men ikke klarer det. Tenk om han er død uten at jeg har fått takket ham for å forsørge meg i sytten år … det er uutholdelig.»

«Han har kanskje sendt deg penger, men det er mor og far som har forsørget deg.»

Ella sukket og speidet utover det spøkelsesaktige landskapet. «De er gode mennesker, og jeg har aldri tvilt på at de vil meg vel, men … jeg vet ikke om de hadde gått med på å forsørge meg om jeg ikke var betalt for, Astrid.»

«Det kan du ikke vite. Vi er familie, Ella.»

«De har ikke råd til meg!» utbrøt Ella. «Jeg er en del av regnskapet!»

«Jeg tror …å, å! Napp!» Astrid føk opp og pekte på duppen til Ella.

Ella bet tennene sammen og begynte å hale inn snøret. «Jeg er uansett mer enn gammel nok til å sørge for meg selv nå, og jeg skulle tenkt på at pengene en dag ville ta slutt. Kanskje den ekte faren min synes det er på tide at jeg kommer meg i arbeid også. Jeg skulle bare ønske noen hadde gitt meg en advarsel.»

«Ikke tenk mer på det, Ella.»

«Det er lett for deg å si, det.»

«Unnskyld,» smilte fostersøsteren og tok henne i armen så ikke Ella skulle skli.

Ella grov hælene ned i den gjørmete bredden.

«Det kan jo hende telegrammet bare er forsinket. Jeg drar innom posthuset på veien tilbake.»

Astrid sendte henne et oppgitt blikk. «Ja vel, men jeg tar med fisken rett hjem. Kom igjen, hal den inn! Du har den nesten!»


Postmannen kikket opp fra avisen sin idet hun kom gående inn på posthuset med sjalet tett om skuldrene.

Han hadde en viktig hvalrossbart og var ikke av typen som likte å slå av en prat. «Gebursdagsbrevet

Deres er ikke kommet, frøken.»

«Er De helt sikker?»

«Jeg er helt sikker, frøken Holter.»

Ella bet i seg trangen til å klatre over disken og forsikre seg om at telegrammet ikke hadde dalt ned i en sprekk eller feilaktig havnet i søppelkassen.

«Takk skal De ha. God dag.»

«God dag,» lød det bak henne idet hun steg ut på hovedgaten. Hun trakk den friske luften dypt ned i lungene og så seg rundt. Bygda var blitt en annen enn da hun ankom Eina som spedbarn. Jernbanestasjonen hadde ført med seg en jevn strøm av tilflyttere, jernbanearbeidere og turister. Slik hadde gaten vokst det siste tiåret. Men selv med kolonial og kafé var ikke Eina mer enn en liten øy av liv i den store, tause furuskogen. Det var sider ved bygda hun elsket, og andre hun ikke kunne fordra. Hun elsket de vidstrakte åkrene om sommeren, vannet og den hvite tømmerkirken. Hun elsket den sure postmannen, de fremmede omstreiferne og frekke småungene som forsøkte å selge henne buketter med blomster de hadde klippet fra en nabohage. Hun kunne ikke fordra de sneversynte konene og de eldre guttene som kalte henne ‘gjøkunge’, og at ingen tilsynelatende brydde seg om hva som foregikk lenger unna enn Gjøvik.

«Ella!» Hun snudde seg etter den kjente stemmen. Espen kom gående langs fortauskanten med en unggutts optimistiske gange. Hun ristet av seg tankene og fant smilet sitt igjen.

«Espen.» Hun la armene om den brede nakken hans, og han bøyde seg ned for å gi kinnet hennes et kyss. Det kortklipte håret var så lyst som det kunne bli, hvitt mot hennes gylne.

«La meg gjette hvorfor jeg finner deg utenfor posthuset …jo, det pokkers telegrammet er fortsatt ikke kommet?»

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er ingen avsender, og ingen har klart å finne ut noe som helst annet enn …»

«At det kommer fra Kristiania, jeg vet det. Det er ikke så rart at du ikke vet hva som skal gjøres med en sak en ikke kan gjøre noe med!» sa han lystig og rusket henne i håret.

«Men …»

«Her, jeg har noe som kommer til å muntre deg opp.» Han rotet rundt i jakkelommen sin og dro omsider opp et lite kremmerhus. «Blandet drops. Både peppermynte, bringebærdrops, smørmalt …»

Ella tok nølende imot kremmerhuset. «Tusen takk.» Igjen fyltes hun av gårsdagens vemmelse over at hun ikke klarte å føle seg verken takknemlig eller glad. Uten Holter-familien og Espen ville hun ikke visst hva godhet var. Hun ville ikke hatt noe. Det visste hun godt, men likevel klarte hun ikke å slå seg til ro med at telegrammet var borte, og at det var utenfor hennes rekkevidde å gjøre noe med saken. At det ikke var mer enn dette. Gud, hun var virkelig både utakknemlig og grådig!

«Espen, gi dropsene til søsknene dine isteden.»

«Søsknene mine? Hvorfor det? Vi har da nok av sånt liggende. Om du ikke vil ha drops, gi det heller til Gudrun og Marie.»

«Ja … ja, tusen takk,» sa hun og stakk dem vekk i skjørtelommen.

Espen sukket dramatisk og slapp taket i henne.

«Drops kan tydeligvis ikke løse dette problemet. Hvorfor plager telegrammet deg sånn? Du behøver ikke bekymre deg for penger så lenge du har meg, vet du vel? Når jeg tar over garden, kommer jeg til å ha nok til oss begge.»

«Det er fortsatt en stund til,» sa Ella og rynket pannen. De hadde hatt fast følge i litt over to år nå, men ikke snakket om fremtiden slik. Som om den allerede var bestemt.

Han lo og la hodet på skakke. «Kom igjen, du vet at jeg har aldri hatt øye for noen andre enn deg – og det kommer ikke til å endre seg på to år, eller tjue, eller sytti. Du har ingenting å bekymre deg for.»

Ella rødmet og kjente hjertet gjøre et byks. «Nei, jeg tenkte på at …det ikke er riktig at du skal måtte betale for meg resten av livet.»

«Hvorfor ikke?» spurte han og lukket øynene mot vårsolen.

Hun rynket pannen. «Jeg … vil ikke være et veldedighetsprosjekt. Å skaffe et skikkelig arbeid så jeg kan betale Per og Alma tilbake for alt de har gjort for meg, det er det jeg vil. Kanskje se noe annet, lære noe nytt.»

«Jeg har da aldri hørt snakk om at Holter-familien mener du skylder dem penger. Det er ingen som bryr seg om at du kommer fra ingenting. De tok vare på deg fordi de ønsket det, slik som jeg ønsker å ta vare på deg. Det er ikke veldedighet, Ella, det er kjærlighet, det.»

Ella trakk pusten dypt og forsøkte å klarne tankene. En av Espens mange kvaliteter var å være svært overbevisende, men han var ikke spesielt flink til å lytte. «Da telegrammet ikke dukket opp, ble jeg for første gang nødt til å tenke på hva jeg vil. Det er ikke riktig å bare la livet skje, helt likegyldig. Jeg er voksen, andre mennesker kan ikke ta valgene for meg lenger … uansett hvor glade de er i meg.»

Espen åpnet de klare, lyse øynene og myste misfornøyd mot henne. «Du leser for mye og lar deg rive med. Ikke gjør noe som egentlig er lett, til noe vanskelig. Dette telegrammet behøver ikke bety noe, du blir tatt hånd om uansett.»

Ella skulle til å åpne munnen, men ble avbrutt av et mykt kyss. «Jeg er så heldig som har deg i livet mitt, Ella. Du er en stabeis, men like snill som dagen er lang, og nesten like søt som meg.»

Varmen steg i kinnene i en blanding av glede og ergrelse. Det nyttet tydeligvis ikke å forklare slike ting for Espen. Det fantes ingen løse tråder i hans tilværelse, ingen fjerne slektninger som plutselig ikke ga lyd fra seg, ingen hemmeligheter. Hun smilte og dyttet ham lett i siden. «Men bare nesten.»

«Bare nesten. Jeg er nødt til å komme meg hjem, far venter. Vi skal utenbys til Gjøvik denne uka, men jeg kommer tilbake torsdag kveld. Vi sees på bygdedansen,» smilte han og kysset henne farvel.

«Pass godt på deg selv,» sa Ella og ble stående og se etter ham der han gikk baklengs nedover gaten for å holde blikket på henne.

«Jeg tar med en overraskelse, som alltid!» ropte han og snudde rundt hjørnet.

«Du behøver ikke!» ropte Ella, som alltid.

Solen hadde så vidt stått opp over åkrene da Alma helte havregrøt i skålene til Ella og de tre trøtte søstrene. Marie, den yngste, la et søvnrødt kinn mot kjøkkenbordet og gjespet. «Hvor er far? Sover han?»

«Nei da, vesla, han dro på posthuset for å nedbetale den nye plogen vår. Han er snart tilbake for å ete frokost med oss.» Alma strakte hals og speidet utover tunet. Hun var en liten, seig kvinne med et nett av smilerynker rundt øynene på tross av å være den som alltid tok på seg alle mulige bekymringer på garden. Det var ikke lett å si om hun hadde valgt rollen, eller blitt tvunget inn i den fordi Per unngikk enhver uoverensstemmelse.

Uken hadde gått sakte uten Espen, men mandagen hadde omsider blitt til fredag, og det var bare én natt til og noen få timer før hun kunne møte ham på lørdagsdansen. Selv om det fristet å bare danse, visste hun at hun ble nødt til å ta opp det Per og Alma hadde diskutert. Noe annet virket løgnaktig. Men det var ikke lenger Espens reaksjon på en mulig forlovelse hun fryktet. Han var jo sikker på hva han ville. Det å forklare ham at hun ikke var sikker, var verre.

«Der kommer far,» smilte Alma og tok frem den sjette skålen. Snart tråkket Per ut av de sølete støvlene og skrittet inn på kjøkkenet.

«Ella,» sa han og hevet de buskete brynene. «Det er kommet post til deg.»

Hun satte nesten maten i vrangstrupen. «Er telegrammet kommet?»

«Nei, jeg er redd det fremdeles er forsvunnet, og pengene med. Men jeg har et brev til deg, fra bror min, Alfred. Ham husker du vel fortsatt?» sa han med et lite smil bak skjegget og rakte henne en stiv konvolutt.

«Nei … ham har jeg ikke glemt.» Nysgjerrigheten overvant skuffelsen, og Ella holdt konvolutten opp i det gryende lyset. Papiret var tykt, og like over et vakkert vokssegl i blått gjenkjente hun onkel

Alfreds sirlige håndskrift. Alfred var Pers lillebror, og utenom at begge mennene var ganske fåmælte, hadde de svært lite til felles. Per var liten og tettbygd, Alfred høy og tynn som en piperenser. Der Per hadde prioritert familie, hadde Alfred valgt å flytte langt av sted til Kristiania for å arbeide som sjåfør ved et herskapshus på Frogner. Og kjære Per var en åpen bok, i motsetning til sin private og hemmelighetsfulle bror. Mor Alma sa stadig at han burde skaffe seg en kone, for onkel Alfred var slankere enn Alma syntes mannfolk skulle være. Nå stirret alle på konvolutten, for Alfred skrev ikke ofte, og i hvert fall ikke til bare Ella.

«Åpne, da!» maste Gudrun, og Ella rev klønete opp konvolutten og brettet ut papiret innenfor.

Kjære Ella,

Gratulerer med fødselsdagen. Jeg håpet å kunne forfatte et ganske annet brev, men jeg er redd skjebnen ville det annerledes.

For nesten sytten år siden kontaktet en herre meg for å be om hjelp. Jeg vet til denne dag ikke hvorfor han kontaktet nettopp meg, for vi var fremmede. Likevel sto han en kveld i august på kontoret mitt i von Tillisch-huset med et lite pikebarn i armene og ba meg om å ta vare på henne.

Ella leste setningene smertelig langsomt for å ikke gå glipp av et eneste ord. Det prikket i nakken, og det ante henne at ingenting ville bli som før om hun leste videre. Men hun klarte ikke la være.

Med seg hadde han papirene som viste til en bankkonto hvor det hvert år ville bli satt inn penger til deg. Han ba meg innstendig om å finne et godt, trygt hjem hvor du kunne vokse opp, men fortalte meg aldri hva han het, hva din mor het, eller omstendighetene rundt din bortsettelse. Jeg kunne på dialekten og klesdrakten anta at han var fra en finere familie her i Kristiania. Jeg tror det gjorde ham svært vondt å forlate deg.

Ella gremmet seg over den umiddelbare og selvgode fryden, men klarte ikke å bli kvitt den. Han var fra en fin familie, og det gjorde ham vondt å forlate henne. Hun visste det, hun visste det! Skikkelsen som hadde våket over henne hele livet, ville henne vel. At telegrammet ikke var kommet frem, måtte være resultatet av en misforståelse, en feil.

Jeg beklager at jeg ikke har fortalt deg om denne forbindelsen før, og håper du kan tilgi meg. Jeg lovet din far å holde vårt flyktige møte ukjent for deg, og sende et telegram med en bursdagshilsen hvert år.

Men i år, da jeg skulle løse ut den årlige sjekk, var det ikke gjort noe innskudd på kontoen. Jeg har i de siste uker forsøkt å få opplysninger om din fars navn og adresse fra banken, men uten resultat. Fordi jeg er klar over hvor meget forskjell disse pengene gjør for Per og Alma, og dermed for deg, besluttet jeg å bryte mitt taushetsløfte og fortelle deg det lille jeg vet om din far.

Ordene ble lodne og uforståelige, og hun måtte ta en pause. … og sende et telegram med en bursdagshilsen hvert år. Erkjennelsen var som et slag i magen og fikk plantet føttene hennes på jorden igjen. Faren hadde aldri skrevet til henne. Alle bursdagene, alle telegrammene, nettene hun hadde sittet våken og lest igjennom i kronologisk rekkefølge for å avdekke et hint, en hemmelig beskjed – det hadde vært Alfreds ord. Hun reiste seg skjelven fra bordet.

«Ella, er alt vel? Han er ikke blitt sjuk?» spurte Alma bekymret.

«Nei,» mumlet Ella og skrittet ut på gangen for å unnslippe de innstendige blikkene.

«Så hva står det? Hvor skal du?» ville Astrid vite.

«La jenta få lese,» brummet Per.

Ella foldet ut brevet igjen og tvang seg til å lese resten.

Din far etterlot seg også en konvolutt til deg i min besittelse. Den er tung, og jeg har ikke våget å sende den i posten i tilfelle den inneholder noe verdifullt. Du skulle egentlig mottatt den når du er myndig, men nå som pengene er tatt slutt, og dette antakelig er det siste som finnes av arv fra din far, vil jeg gjøre deg oppmerksom på at den finnes hos meg, og er din om du vil hente den.

Igjen, gratulerer med dagen, Ella. Jeg håper dette brevet ikke gjør deg for vondt.

Din onkel Alfred.


Har du lyst til å abonnere på Gjenklang?

Første bok i abonnementet er gratis, og i velkomstgave får du en stilig strandbag – perfekt for late dager i sola! Abonnementet er helt uforpliktende, du kan stoppe det når som helst. 🙂

Bli abonnent på Gjenklang.