Hjemme hos Torill Karina

Forfatterskap i koronaens tid. 

Simen Pusi vet å nyte våren.

Håper alt står bra til med dere lesere, at dere er friske og holder motet oppe. Alle kan vi vel være enige om at det er underlige tider. Men disse tidene er forbigående, selv om det er utfordrende akkurat nå, ikke minst med tanke på våre kjære, som er i en mer utsatt posisjon enn det vi er.

Snakket med min mor i går, hun er 83 år gammel og har en kjæreste som hun skulle være sammen med i helgen. Slik gikk det ikke. Alle må ta sine forholdsregler, og de aller fleste oss av ser nytten av å gjøre det selv om vi må forsake ting. Kanskje jeg skulle ha byttet overskriften ut med forsakelser i koronaens tid?

Som oftest har jeg timer for meg selv mellom barna drar til skolen og frem til de kommer hjem. Det er verdifulle timer der tankene kverner uforstyrret. Da har jeg tid til å drive research og gruble, og bare ta hensyn til meg selv og min egen kaffetørst. For det blir noen turer ut på kjøkkenet for å trakte kaffe, og spise, når grubleriet står litt fast.

Men nå har jeg tre andre personer, samt katten, Simen Pusi, rundt meg.

Min mann har hjemmekontor i stuen. Eldstemann får hjelp av pappaen sin til skolearbeidet, yngstemann sitter i sofaen og jobber. Jeg er ganske imponert over hvor flinke og disiplinerte ungdommen er med skolegangen. De står opp tidlig og setter i gang allerede i nitiden, akkurat som en vanlig skoledag. Klokken 0900 samles lærer og klasse på videotreff, der aktuelle temaer tas opp. Da er det greit å ikke være den mammaen som svinser foran pc-kameraet i pyjamasen. Pinlig for ungdommen i familien! Heldigvis har ikke det skjedd – ennå 🙂

Vi har det helt fint og ingen i familien har blitt syke. Bank i bordet! Det positive med å være mer isolert enn vanlig, og være så mye sammen i løpet av en dag, er at vi blir enda mer sammensveiset, og at vi vokser på dette som familie. Jeg er sikkert heldig som har store barn, en på 14 og en på 16 år, som setter seg inn i situasjonen på egenhånd, fatter alvoret, og er gode samtalepartnere når vi snakker om det.

Datteren min spiller håndball til vanlig og for å kompensere for den avlyste halltreningen, drar hun meg med seg til en løpebane der hun driver med intervalltrening og jeg peser meg gjennom noen runder. Vinn, vinn, for oss begge. Og selvsagt holder vi oss på god avstand fra andre som også trener der.

Det opptar meg hvor viktig det er å holde avstand til mennesker nå. Å være nær, og samtidig holde avstand. Det å ringe, eller skype, er blitt enda viktigere. Men det er litt vemodig å ikke kunne klemme de man er glad i, bortsett fra de aller nærmeste.

Sønnen min elsker å spille musikk, og spiller gitar selv. Det blir mye klimpring fra gutterommet i denne perioden. Han har en spillejobb i sikte og øver iherdig på bassgitaren. Så spørs det om konserten avlyses på grunn av situasjonen vi er i. Men det snakker vi ikke om, ennå. Jeg synes det er viktig for de unge, og for oss selv, at vi ikke formørker omstendighetene, men bevarer en god stemning, og troen på at alt snart vender tilbake til normalen.

Ellers kan det meldes at det endelig er blitt lyst nok til at jeg kan ta meg kveldsturer, at tulipanløkene jeg plantet i fjor har overlevd, at grågjessenes formasjon peker høylytt nordover, og at det summes ivrig fra hundrevis av fargerike krokuser på bakken!

Sender alle en god, virtuell klem, med mange gode ønsker.

Torill