Les første kapittel i Evelinas drømmer!

Evelinas drømmer er i salg 6. mars, men allerede nå kan du lese første kapittel i bok 1, Om himmelen faller ned

Nord i Finland, februar 1877

Evelina var så sulten at hun knapt kunne sitte oppreist. Hun stirret forventningsfullt på moren, Aino, som broderlig delte ut det lille de hadde av mat. Hun ventet utålmodig på at det skulle bli hennes tur til å få et stykke av rugbrødet og en skvett buljong, kokt på noe av det siste de hadde igjen av tørket kjøtt.

Vinden ulte utenfor husveggene, og snøen pisket mot de smårutete vinduene i den solide tømmerhytta bygget av grovt rundtømmer. Det var faren, Erkki, som hadde bygget hytta samme året som han og moren giftet seg. Snøen la seg på vindusglasset og dannet de merkeligste mønstre og figurer. Evelina pleide å more seg med å finne ut hva figurene forestilte. Noen ganger diktet hun historier om dem og skapte de underligste fantasier. Men nå var hun så sulten og sliten at hun orket ikke det engang.

Hun så sløvt bort på de igjensnødde vinduene. Snart kunne de ikke se ut. Sammen med den jamrende og tordnende vinden utenfor veggene, virket snøfigurene på vindusglasset bare skremmende.

Evelina fikk sin lille rasjon, men hun slukte den ikke like fort som søsknene. Hun spiste sakte, til tross for sulten, for da – innbilte hun seg – ville det ta lengre tid før hun ble sulten igjen. Så sulten at det skrek i tarmene.

Ute larmet stormen, men inne var det stille. Det var ingen lyder fra ivrige barn som slafset i seg maten. Ingen småkrangling om hvem som hadde fått mest, og heller ingen munter prat fra spede barnestemmer. En tung og dyster stillhet hvilte mellom tømmerveggene. Dagens siste måltid var fortært, men barna hadde ikke blitt mette denne kvelden heller. Evelina visste at hun nok en gang måtte krype inn under skinnfellen og prøve å sove mens hele kroppen skrek etter mat.

Elendigheten hadde begynt sommeren før, sommeren 1876. Sommeren i det nordlige Finland hadde vært usedvanlig tørr og varm. Evelina husket at far Erkki hadde klaget over at avlingene hadde vokst for sakte og nærmest tørket bort under den bleke polarsolen, som på disse breddegrader skinte både dag og natt. Hun husket at hun så inderlig hadde ønsket at det skulle regne, bare litt, slik at faren ikke lenger trengte å bekymre seg for beitene, som også hadde tørket bort. Dyrene formelig skrumpet inn foran øynene på dem, og moren hadde ikke klart å skjule sin engstelse for den elendige matauken for sin syvårige datter, som var langt mer oppvakt enn søsknene.

Det ble ikke bedre da høsten kom med barfrost i flere uker. Telen bet seg fast i skogbunnen og gjorde jorden hard og utilnærmelig. Det var ikke mulig å få satt en spade i den stivfrosne jorden. Kuldebølgene gjorde at poteter og gulrøtter ble frostskadet og ikke kunne brukes som menneskeføde, og ikke engang fisken i innsjøene kunne gi dem mat på bordet. Den søkte til bunns i de islagte vannene, og selv villreinen var så mager at det hadde liten hensikt å jakte på den.

Familien Talakmo hadde aldri levd i overflod, tvert imot, de kjente så altfor godt til fattigdommen. Men det hadde alltid vært mat til alle. Korn til brødet, fisk fra elven der de bodde og fra de mange innsjøene i området, og kjøtt og innmat fra villreinen, kostet ikke penger. Det krevde bare hardt arbeid og utholdenhet.

Det lille småbruket, som var hele Evelinas verden, besto av fem små bygninger i laftet, finsk tømmer rundt et lite tun. Foruten selve våningshuset, som inneholdt ett oppholdsrom, og som var det eneste rommet det ble fyrt i om vinteren, var det et lite kammers. Der sov faren og moren sammen med den minste av ungene, veslegutten Hanno på halvannet år. De andre ungene, som var fra fire til ni år, sov sammen i de to brede sengene langs langveggen inne i oppholdsrommet. Jo mindre rom, desto lettere var det å holde på varmen. Ildstedet var i det ene hjørnet. I det samme hjørnet hang det gryter og panner fra en bjelke i taket, og det lille som fantes av kopper og kar, hadde plass på en hylle og i et skap over bordet, der maten ble tilberedt. På gulvet, under bordet, sto en trebutt som ble brukt til å hente inn vann. Ute i det lille bislaget sto det tønner som skulle ha vært fulle av saltet fisk og kjøtt, det skulle ha hengt tørket kjøtt under taket i uthuset, og på et bord i bislaget skulle kledene med brød ha ligget. Ferske, deilige brød som bare ventet på å bli spist. Nå var det nesten tomt både i tønnene og under taket. Midt på gulvet sto et bord i grovt tømmer som faren selv hadde laget. Benkene rundt bordet var også av tømmer, men ungene satt sjelden der nå. Det var varmere å sitte oppe i sengen enn å ha føttene nede på de kalde gulvplankene.

De andre bygningene var badstuen og fjøset, der det nå sto to skinnmagre kyr. Kalven som kom i sommer, måtte de slakte da den holdt på å sulte i hjel. Nå regnet de med å måtte slakte den ene kua også, det ville gi litt kjøtt i grytene, og melk var det uansett ikke mulig å få ut av de uttærte jurene. De andre små bygningene var en løe, som nå skulle ha inneholdt nok fôr til dyrene, og et vedskjul. Vedskjulet var det eneste som var velfylt. Her var det både tørrved og torv. Det var ungenes oppgave å sanke tørrved. Torven var det tyngre å få spadd opp og få lagt i stabler til tørk, men de største var med på det også.

Evelina lot blikket hvile på moren. Hun hadde alltid syntes at moren var vakker, men det siste året hadde hun forandret seg. Ansiktet var blitt kantet, og øynene lå lenger inni hodet. Håret så mer grått enn solgult ut, og det hadde kommet noen skarpe linjer i ansiktet som ikke hadde vært der før. Men i Evelinas øyne var hun fremdeles vakker. Hun var fremdeles den snille, kjærlige moren som hun alltid hadde vært, selv om hun denne vinteren hadde blitt taus og stille. Hun var så tynn, så tynn, og hun orket så lite. Evelina var mange ganger redd for at moren skulle bli syk og dø. Hun ønsket så inderlig at alt skulle bli annerledes. Bli som før. Hun ønsket å se moren smile og høre henne le. De forte, bleke smilene hun ga dem en sjelden gang, var ikke noe ordentlig smil. Ikke slik som før. Det nådd aldri opp til øynene.

Evelina hadde hørt faren snakke med moren om at han hadde planer om å sette opp noen snarer borte i skogkanten i håp om at det kunne bli noen ryper eller kanskje annet vilt å putte i gryta, men i dette været var det ikke til å tenke på å sette ut snarene. Både snarene og de døde dyrene ville snart bli borte under flere lag med snø og fokkskavler, og kanskje bare lokke til seg ulver, som de hadde sett flere av denne vinteren.

Nå satt Evelina i sengen og så på faren, som satt borte ved grua og prøvde å reparere en gammel jerngryte. Han hadde også forandret seg, men ikke like mye som moren. Det var mest håret som hadde blitt annerledes hos ham. Det hadde blitt så grått. Over neseroten satt det to dype furer som hadde vært der før, men ikke så dype og tydelige som nå. De dype furene fikk ham til å se sint ut, selv om han ikke var det. Faren var en taus og fåmælt mann, men han var sjelden sint.

Den blå februarskumringen senket seg raskt utenfor vinduene. Tranlampen som hang i taket klarte ikke å lyse opp hele rommet, så faren brukte lyset fra varmen i grua, mens moren satt under lampen og lappet på en av farens gamle vadmelsbukser. Resten av rommet lå i et diffust halvmørke. Nå og da slo røyken inn i rommet. Da spredte det seg en sur, men likevel god lukt. En trygg lukt av varme.

Evelina hadde lagt merke til at moren alltid hadde noe å henge fingrene i, selv om matlagingen ikke tok stort av tiden hennes i disse magre tidene. Om familien ikke hadde nok mat, så skulle de i hvert fall ikke fryse, hadde hun sagt. Faren hadde tatt vare på skinnene fra flere reinsdyr som lå ihjelsultet ute i skogen før snøen kom, og moren hadde sydd luer og votter til dem alle. Evelina hadde mange ganger hørt henne klage og si at hadde hun bare hatt krefter til det, ville hun ha gått i gang og sydd jakker til ungene av de største skinnene, men det var visst så tungt og vanskelig å arbeide med, at hun ikke orket det.

Evelina flyttet blikket bort på faren da han sukket tungt og så opp fra jerngryta han satt med i fanget.

– Han øker på, sa han og lyttet til vinden. – Jeg tror han blir stygg i natt.

Moren nikket uten å ta blikket fra vadmelsbuksene.

– Vi må vel bare takke Gud for at vi har tak over hodet og så solide vegger at vi kan føle oss trygge, sa hun. – Det er de som har langt dårligere hus enn oss. I Årjo blåste taket av hovedhuset under den forrige snøstormen.

Evelina krøp sammen og kastet et engstelig blikk mot vinduene da et kraftig vindkast fikk det til å knake stygt i tømmerveggene. Hun var redd stormen. Redd for at den skulle ta huset deres. Og hun var redd for alle lydene. De lange ulene som hørtes mellom trestammene, som minnet om ulvehylene, var alltid like skremmende. I aftenbønnen, som moren alltid ba sammen med dem, hadde Evelina lagt til sin egen lille bønn, der hun ba om at Gud måtte la det slutte å blåse og at de snart måtte få tak i mat. Nok mat til at alle kunne spise seg mette.

Evelina lente seg mot eldstesøsteren Mirja, og lot henne legge armen rundt skuldrene hennes. Mirja var ni år gammel, en tynn og spinkel jente med et ansikt som var altfor lite for henne. De mørke øynene virket store fordi hun alltid hadde mørke skygger under dem, og munnen, som ofte sto halvåpen, virket altfor stor i det lille ansiktet. Evelina kunne nesten ikke huske annet enn at Mirja hadde vært syk og svakelig, og moren hadde fortalt at hun hadde vært mye syk også som spedbarn. Moren hadde derfor ikke så mye hjelp av henne.

De var to jenter i søskenflokken. Evelina var den nest eldste av barna. Hun var syv år, og etter henne kom Heiki på fire år. Evelina var med sin viljestyrke og oppvakte natur den som tok seg av de yngre søsknene, sin unge alder til tross. Hun var en jente med livlig fantasi og et beundringsverdig pågangsmot. Hun ga aldri opp når hun hadde satt seg noe fore. Ikke før hun forsto at alt var nytteløst. Da prøvde hun gjerne å finne på noe annet. Selv så tynn og mager som hun var nå, var det lett å se at Evelina var en vakker unge. Med det lyse håret og de lange, mørke vippene, den lille, rette nesen og den velformede munnen hadde hun vært den søteste i ungeflokken mens de ennå var runde i kinnene og så friske ut. Når hun en sjelden gang hadde støtt på fremmedfolk, var det mange som hadde blitt slått av den uvanlige fargen på øynene hennes. En spraglet blanding av grønt og brunt, som kunne skifte fra nesten rent grønt eller rent brunt etter hvordan lyset og hennes egen sinnsstemning var.

Evelina satte seg opp da Mirja begynte å vri seg under vekten av henne mot den tynne skulderen. Moren hadde lagt fra seg farens vadmelsbukser. Nå satt hun og så opp mot taket mens leppene beveget seg sakte. Hendene lå foldet i fanget. Evelina visste at moren var sterk i sin gudstro. Hun ba ofte. Nå hørte hun morens lave, hviskende stemme gjennom stormkastene utenfor:

– Gud velsigne oss alle. La morgendagen bli god. Bedre enn i dag. La det skje et mirakel …

 

Den norske flyttsamen Matti Jallo bøyde hodet mot vinden og knep sammen øynene mot det iskalde snødrevet. Snøen ble stadig dypere, og kjørereinen som trakk pulken hadde vanskelig for å ta seg frem gjennom skogen der den strevde med snø nesten oppunder buken.

Hadde han visst at det skulle bli uvær, ville han heller ha blitt igjen hos finnen, Hansi Jappola, noen mil lenger sør. I hvert fall til det klarnet opp og sluttet å snø. Men det hadde sett ut som det skulle begynne å lysne, og vinden hadde ikke vært så sterk da han la av gårde. Han hadde håpet å nå frem til skysstasjonen ved Bleiko før mørket kom, og så overnatte der.

Men nå sto skumringen allerede tett mellom de glisne trestammene. Alle skygger og kontraster var utvisket. Alt gikk i ett i en blå enhet, og ennå var det et godt stykke igjen til skysstasjonen. Matti visste at han måtte finne ly for natten. Det var uråd å sette opp en lavvo i denne vinden. Det beste ville nok være å grave seg ned dersom han ikke snart kom frem til folk.

Plutselig skimtet han et svakt lysskjær gjennom det tette snødrevet. Lysglimtet kom og gikk etter hvor tett snøen drev forbi. Til å begynne med var det så svakt at han trodde han så syner, men så ble det mer tydelig. En liten, rødgyllen firkant i vintermørket. En varm og innbydende velkomst fra et vindu. Kort etter trådte også omrisset av selve hytta og flere små uthus frem gjennom snøbygene.

Folk! Han hadde kommet frem til folk. Matti slo med tømmene og ropte høyt av lettelse. Her var det sikkert husrom å få, men noen matservering kunne han nok ikke forvente, for bøndene her inne ved de store sjøene led alle samme skjebne. De hadde mer enn nok med å holde seg selv og familien i live. Men han ville i hvert fall få tak over hodet. Og kanskje en skvett brennevin å varme seg på. For om ikke potetavlingene var gode nok til mat, var de vel brukbare til å lage brennevin av.

Han steg ut av pulken, bandt reinsdyret til en krokete furu og stampet seg vei gjennom snøen bort til den lave hyttedøren.

Evelinas blikk vandret søkende bort på foreldrene da hun syntes hun hørte lyder som ikke kom fra stormen der ute. Det hørtes ut som noen ropte gjennom vindens jamrende uling. Hun kunne se moren løfte hodet og lytte. Hadde hun også hørt ropene?

Faren lyttet også nå. Foreldrene så på hverandre.

– Jeg kan ikke tro at det er folk … Moren tidde da det banket hardt på døren.

Faren reiste seg langsomt. Evelina og søsknene trakk seg sammen innerst i sengen, i de mørkeste skyggene. De minste stirret skremt mot døren da det banket hardt igjen.

– Slipp dem inn, sa moren og la fra seg sytøyet.

– Vi kan ikke la dem stå ute i vinden. Faren gikk bort og åpnet døren. Et iskaldt vindgufs feide den med seg så den ble stående og slå på hengslene, mens den lette nysnøen drev innover de grove gulvplankene.

Det sto en same utenfor. Pesken og lua var så fulle av snø at det var vanskelig å se hva de var laget av. Det samme var skjegget og øyebrynene. De kunne heller ikke se hvor han kom fra. Om han var finsk eller norsk.

Samen trampet inn i hytta, og faren skyndte seg å lukke døren. Samen tok av seg reinskinnsvottene før han strøk av seg lua. Det svarte håret falt ned i pannen over et par mørke, søkende øyne.

– God kveld i huset, sa han sakte og så seg om i rommet. Han snakket en blanding av finsk og norsk-samisk.

– Gud gi det, mumlet moren, som skikken var.

– Hvor kommer du fra? spurte faren og gikk og satte seg ved grua igjen.

– Sørfra, svarte samen.

– Hvilket ærend fører deg ut i slikt et vær?

– Jeg driver handel med finnene. Jeg hadde med skinn og fisk og salt fra Norge, og fikk med meg noen kobberkjeler, kaffe og tobakk tilbake. Og noen sølvpenger.

– Fisk?

– Ja, det er rikelig med fisk i havet der vest.

Samen ristet av seg snøen som hang ved pesken. Det ble store, våte dammer der han sto. Vannet trengte fort inn i gulvplankene og ble til store, mørke skjolder.

– Du får slå deg ned ved varmen, sa faren og nikket mot en lav krakk han hadde laget av en tyrirot, før han fortsatte å arbeide med jerngryta. – Noe traktement kan vi ikke by deg. Vi har ikke nok til å fø oss selv engang.

– Nei, jeg kan se det, mumlet samen.

Evelina så at han lot blikket gli rundt i rommet og bort på henne og søsknene, som alle satt trengt sammen i sengen. Tett sammen for å holde varmen.

Moren hadde bøyd seg over sytøyet igjen, og fortsatte med arbeidet. Samen trakk krakken bort til grua og satte seg etter å ha tatt av seg den tunge pesken. Evelina la merke til at moren betraktet den fremmede i smug mens hun lyttet til hva han og faren snakket om.

Evelina forsto ikke alt samen sa, men hun skjønte at han kom fra en fjelltrakt på den norske siden av grensen. Fra et sted som het Suidalen, og at han nå var på vei hjemover til Norge.

Evelina satt med hodet lent mot den grove tømmerveggen mens øynene hvilte nysgjerrig på den norske samen. Det lyse håret hennes hang i floker nedover de tynne skuldrene. Kjolen, som var sydd av tykt ullklede, hadde hun arvet etter Mirja. Den var litt for stor til henne, men det gjorde ikke noe. Da fikk hun plass til en av de gamle kjolene under den, og det gjorde det ekstra varmt.

Evelina var fortsatt sulten. Hun hadde ikke spist seg mett på det hun kunne huske. Fettet på det lille kjøttstykket moren hadde gitt henne til middag, hadde smakt harskt og ekkelt. Hun hadde ikke klart å få ned alt, enda så sulten hun var. Og den lille brødbiten og buljongen hun hadde fått til kveldsmat, var nesten ingenting.

Hun løftet en mager, liten hånd og strøk håret bort fra øynene. Samtidig møtte hun det mørke blikket til den fremmede samen. Det satte et støkk i henne. Det var noe ondt og illevarslende ved de øynene. Som øynene på et rovdyr.

Evelina så fort bort.

Matti fortsatte å se på den lyshårede jentungen. Hun var altfor tynn og mager til å være pen. Likevel var det noe ved henne som gjorde at han ble sittende og stirre på henne. Plutselig kom han til å tenke på noe han hadde hørt for kort tid siden. Om nordmenn – norske kystbønder – som dro nytte av den store nøden og de dårlige forholdene hos folket i nabolandet. De kjøpte finnunger som kunne brukes som arbeidshjelp på gårdene. Det var en sjøsame fra en av fjordbygdene som hadde fortalt ham at de betalte godt for utsultede finnunger, som de ga mat og husrom, og fôret opp til de ble friske og sterke nok til å kunne gjøre nytte for seg på gården. Det var de som hadde fått opptil ti daler, eller en voksen melkeku, en gris eller en sau for hvert barn. Kanskje en kagge med brennevin attpåtil.

Den lyshårede jentungen så ut til å være i den rette alderen. Han så at hun hadde en eldre søster, som kanskje egnet seg bedre hva alderen angikk, men hun så mer død enn levende ut. Og de minste, guttungene, de var for små. Den lyshårede derimot, var i rette alderen, og hun virket mer våken til tross for de innhule kinnene og de magre armene. Familien så ut til å ha nok unger. De måtte vel bare være glade og takknemlige om det ble én munn mindre å mette. I Norge ville ungen få nok mat og kjøtt på beina. Fjordene sto stinne av fisk, og fjorden ute ved kysten var fruktbar. Jentungen ville riktignok bli nødt til å arbeide for maten hun fikk, men alt var vel bedre enn å sitte her inne på skogen og lide en langsom og pinefull sultedød.

– Det er dårlig med føde, sa han og så bort på barnas mor.

– Ja. Det var faren som svarte.

– Dere har mange munner å mette.

– Ja.

– Det finnes nok av mat ute ved kysten. I Norge. Matti flyttet blikket bort på faren, som så opp fra jerngryta.

– Det er langt til kysten, svarte han bare.

Det ble stille en lang stund, så kom det fra Matti:
– Det er mange finske bønder som sitter dårlig i det for tiden. Jeg vet at flere av dem har sendt ungene sine over til Norge. Ut til kysten. Der er det nok mat å få.

Faren bare nikket. Moren kastet et langt blikk over de tynne, bleke ungene som satt tett sammen borte i sengen.

– Hun der …Matti pekte på Evelina. – Hun holder nok ikke så lenge nå.

Moren så på Evelina. I det dårlige lyset så de store øynene ut som mørke hull i det tynne ansiktet. Det skar henne i hjertet å være nødt til å innrømme det, men hun visste at samen hadde rett. Den sist fødte hadde de begravet i høst. Var det Evelina som sto for tur nå?

Evelina satt i samme stilling som hun hadde sittet i siden samen kom inn døren, med hodet lent mot veggen bak seg. Blikket var hele tiden stivt festet på den fremmede.

– Hun der trenger mat, sa Matti og nikket mot sengen. – Hun med det lyse håret.

– Det gjør de alle, kom det skarpt fra moren.

– Men vi har ikke …

– I Norge, avbrøt Matti henne. – Hun kan få så mye mat hun vil ha, og spise seg mett hver dag hos bøndene i Norge. Nå så faren opp fra jerngryta igjen. Han flyttet blikket bort på moren. Øynene deres møttes. Han så usikkerheten i blikket hennes.

– Jeg kan ta henne med når jeg drar herfra, sa Matti fort. – Jeg vet om folk som vil ta godt imot henne.

Faren bøyde seg over jerngryta igjen. Ingen av dem sa noe.

Erkki visste at samen hadde rett. Hvis resten av vinteren og våren ble like hard, ville de ikke klare å berge alle ungene. Flere kom til å dø. Kunne de berge livet til bare én av dem ved å sende henne over til Norge og til havet, ville det være verdt det. Evelina var stor nok nå. Dessuten var hun jente. Han trengte guttungen, Ari, til å hjelpe seg med jordbruket, skogen og fangst og fiske når forholdene ble normale igjen. Heikki var for liten ennå, men Ari ville være til hjelp. Aino trengte vel også noen til å ta seg av de minste ungene, og der hadde de Mirja, som sikkert kunne gjøre litt nytte for seg selv om hun var syk og svakelig.

Han la fra seg gryta og reiste seg langsomt. Så gikk han bort til Aino og la en tung neve på den smale skulderen hennes. Han grøsset da han kjente hvor hardt skulderbeinet føltes inne i hånden.

– Mannen har rett, sa han lavt. – Hun vil få det bedre i Norge.

Aino så opp og møtte blikket hans. Hun så sorgen i de brune øynene. Den samme sorgen som han sikkert så i hennes grønne øyne. Hun forsto hva det kostet ham i det hele tatt å tenke som han gjorde nå. Erkki var glad i alle ungene. Alle som én. Men Evelina hadde alltid hatt en spesiell plass i farens hjerte. Nå visste begge at det ikke var mye håp, verken for Evelina eller for de andre ungene. Om det skulle bli bedre tider, og Gud sørget for et væromslag snart, ville det ta tid å fylle matlageret igjen. Snøen ville ikke tine over natten, elver og vann ville ikke bli åpne som ved et trylleslag. De måtte skaffe ny buskap hvis de ikke klarte å berge de få dyrene de hadde, og det ville ta en hel sommer for multemyrene å fylles med de gylne, næringsrike bærene.

– Jentungen vil få det godt i Norge, kom det overtalende fra samen.

– Jeg vet det, sa Aino lavt. – Men vi kan ikke … Hun så bedende opp på Erkki. – Hun er vår, Erkki! Vårt eget kjøtt og blod …

– Som vil dø av sult hvis vi holder henne her, avbrøt Erkki henne hardt.

– Det kan bli bedre …


Bli abonnent idag og få vakkert armbånd i tillegg til bok gratis! Du kan selv velge blant to design. Følg linken her:

 

Ukens mest leste innlegg