Torill Thorups serie Arvesølv er i salg fra 13.desember, her kan du lese første kapittel i bok nummer 1 – Odelsdatteren!

Det er bare å glede seg til resten. 

KAPITTEL 1  

Utenfor et av arbeiderhusene i Bråtagata,

Eidsfoss, våren 1869

– Du er vel ikke så enfoldig at du innbiller deg at det er et forhold mellom Yngvil Brandsæther og deg? Det nedlatende spørsmålet smalt fra Kaspara mot eldstesønnen, Harald. Hun sto med vannåket over skuldrene, med en bøtte hengende i en trekrok på hver ende. Bøttene var tomme slik at hun kunne sette hendene i midjen og stirre utfordrende på ham. Harald hadde tenkt å hjelpe henne med å bære inn vann, for det var et tungt arbeid, men nå angret han seg. Når moren var i slett lune, måtte man passe seg, for hun var ram i munnen. Eder og sviende spydigheter kunne hagle mot den stakkaren som hadde falt i unåde hos henne.

Han hadde aldri røpet sin lengsel etter odelsjenta på Brandsæther, men ulykkeligvis hadde den niårige lillebroren, Even, forstått at han drømte om Yngvil, og nå hadde han tydeligvis fortalt det til moren. Harald krympet seg da de andre konene fra arbeiderhusene ristet oppgitt på hodet. Lavmælt hvisking nådde ham, og han skjelnet ord som «drømmerier» og «galskap». Kaspara var blitt oppildnet av at arbeiderkonene tydeligvis mente det samme som henne:  – Storgårdsdatteren vil aldri se på en kullkjører, og i hvert fall ikke på deg – du som ikke engang eier din egen hest!

Hånlig latter trillet ut av den tannløse munnen hennes. Harald knyttet nevene, og et bitende svar lå på tungen, men respekten for moren fikk ham til å tie. I stedet snudde han om på hælen og skyndte seg inn i det lille huset han delte med faren, moren og de to yngre brødrene. Morfaren var død, men mormoren, Karen Anna – de kalte henne bare for Besta – hadde en seng i kammerset.

Harald kunne ikke forstå hvorfor moren alltid latterliggjorde ham i andres nærvær. Egentlig var hun omsorgsfull og engasjert – til tider for engasjert, tenkte han med et ironisk smil, men hun hadde alltid ment at ethvert menneske måtte holde beina godt plantet på bakken. Det nyttet ikke, mente hun bestemt, å drømme om en bedre tilværelse som glitret i det fjerne, men ikke kunne nås. For å understreke budskapet pleide hun å spytte over skulderen. Deretter boret hun de grålige øynene sine i ham: – Hva er det som er så ille ved å være sønn av en arbeider? Det skal du bare være stolt av! Da pleide Harald å la være å svare. Han skammet seg slett ikke over å være en arbeidersønn, tvert imot, men det var moren som likte å gnåle om det.

Harald skottet rundt seg. Arbeiderboligene var små og trange, men han skulle ikke klage. Det var mange på Jernverket som bodde i tilsvarende hus. Den store skorsteinen ruvet i kjøkkenet der gulvene var så nedslitt at furukvistene sto opp som blanke kuler. Hver fredag lå moren på knærne og skrubbet gulvet med grønnsåpe og skurekost. Til slutt pyntet hun med granbar og plasserte sopelimen i kroken bak døren. Harald grep øsen og fylte vann i et krus. Han tok noen store slurker og satte seg ved bordet. Det hadde en lang skuff med oppdelte rom hvor treskjeer, sleiver og visper lå. Langs veggen strakte kjøkkenbenken seg fra vinduet og bort til skorsteinen. På skammelen ved enden av benken sto vannbøtten han nettopp hadde skjenket fra. Harald satte det tomme kruset fra seg på den digre vedkomfyren. Der sto det også jerngryter i flere størrelser, alle laget på Jernverket. De hadde sin faste plass der, sammen med goro- og vaffeljernet. Blikket falt på den lille spiserihyllen med dreide pyntestolper. Over de to små skuffene sto fire krukker av steintøy med blått blomstermotiv. De snirklete bokstavene var vanskelige å lese for fremmede men de hadde stått der gjennom hele hans barndom og var lette å tyde for ham: Muskat, Kanel, Kardemomme og Ingefær. Flere krydderier behøvde ikke moren til matlagingen, og var det noe hun manglet, var det ikke langt til Eidsfoss’ nyåpnede krambu. Et skap som var laget av en snekkerkyndig slektning for flere tiår siden, prydet den ene veggen. Der sto kaffekvernen med sveiv. Harald trakk den besnærende kaffeduften dypt ned i lungene. Boksen med de nesten hellige kaffebønnene ble alltid satt på øverste hylle for å unngå at småbarn skulle få tak i den. Kjøkkenet var et kjent og trygt sted der eiendelene alltid hadde hatt sin faste plass. Slik det skulle være, tenkte han og merket at han slappet av. Han hadde nesten glemt krangelen med moren, men ble minnet på den da han så den ferme kvinnen strene forbi vinduet mot inngangsdøren.

– Du kunne vel ha hjulpet mor di, peste Kaspara, rød i ansiktet, og nikket mot bøttene. Andpusten strøk hun vekk noen hårstrå fra den svette pannen.
– Jeg hadde tenkt på det, svarte Harald sindig, – om du ikke hadde skjemt meg ut for alle kvinnfolkene i bygda!
Kaspara ble mykere om munnen.
– Jeg vil bare ditt eget beste, Harald, for selv du må forstå at det er avsindig å tenke på odelsjenta på Brandsæther. Med et smell plasserte hun bøttene på gulvet, grep en skurefille og tørket opp litt vannsøl.

Harald glante ut i luften. Han visste ikke hva han skulle svare til slikt, og betraktet katten som lå utenfor vinduet og døste i vårsolen. De myke ørene til det gulspraglete dyret leet seg irritert da en veps summet forbi. Snart bykset den til og klappet munnen over insektet. Det var nok ikke noe velsmakende måltid, for katten vred nakken fra side til side som om den skulle ha blitt stukket i halsen. Så slikket den seg på det hårfagre brystet, tuslet noen runder og dumpet bedagelig ned i gresset igjen.

Kaspara hadde ikke gitt seg: – Lys og fager som en hulder er Yngvil, det er så. Slank om midjen og med et blikk som kan fordreie hodet på de fleste menn. Men det finnes andre for deg … Nå begynte moren med hentydningene sine igjen, tenkte Harald trett. I flere år hadde hun forsøkt å koble ham med Dina – den spesielle unge kvinnen som underlig nok nøt respekt fra alle i bygda. Og det til tross for at hun på vinteren kjørte kull på lik linje med mannfolkene. Om sommeren arbeidet hun som kokke på gjestgiveriet. Der fikk kullkjørerne mat og hvile etter den strabasiøse ferden over Bergstigen.

– Du vet hvem jeg mener, fortsatte Kaspara ufortrødent, – og Dina viser i hvert fall at hun kan arbeide. Hun går ikke på stas på en storgård! Det siste kom med en ilter snert.
Harald ønsket ikke å snakke om Yngvil, men moren tegnet et urettferdig bilde av henne.
– Vi vet ingenting om Yngvil deltar i husarbeidet eller ei!
– Der ser’u, avbrøt moren forkavet, – du kjenner henne ikke engang! Du vet ikke hva hun fyller dagene med. Dina, derimot, steker og koker mat til sultne kullkjørere, skaffer brensel, bærer vann og sliter for at de skal makte kjøringen Jernverket har pålagt dem. Og så kler hun seg slik et arbeidende kvinnfolk skal – i grov ullstakk, slitte bluser og stoppede hoser! Der er det verken tyll eller silke!

Harald gned hendene over ansiktet. Moren var ustoppelig når stemmebåndet først var blitt smurt. Han kunne ikke motsi henne, for hun hadde helt rett i at Dina var driftig. Hun hadde skapt seg et godt ry ved sin dyktighet og utholdenhet. Det hendte hun svingte inn foran Køla-Johannes – mannen som hadde overoppsynet med kulleveringen – som sistemann om kvelden, og hesten hun hadde ansvaret for, led ingen nød. Enkelte var fristet til å lesse kullkurvene tunge for å unngå flere turer, men Dina gjorde aldri det.
– Det blir ikke penger av å være snill, ertet kjørekarene, men hun avfeide det hele med et smil. Hun var kjent for å ha et ustyrlig temperament, men det hadde vokst frem et vennskap mellom henne og kullkjørerne. Så forlikte var de blitt at mannfolkene akslet seg foran henne og bisto velvillig om hun fikk problemer. Det behøvde ikke være store vanskeligheter. De dro sleden opp om hun hadde satt seg fast i løssnøen, eller støttet henne når Køla-Johannes påsto at lasset ikke holdt målet på nesten to kubikkmeter.

– Dessuten er Dina like bra å se på som Yngvil…
Moren skottet bort på Harald og ventet på reaksjonen. Det sved i ham da moren vurderte de to kvinnene mot hverandre.
– Det går ikke an å sammenligne, sa han rolig. – Yngvil er lyshåret med blå øyne. Dina er mørk og grønnøyd. Dessuten er Yngvil lavere og nettere enn Dina!
– Det var da fælt som du har rukket å granske odelsjenta på Brandsæther, svarte moren mutt. – Men det er nå ingen tvil om at Dina er langt sterkere og mer arbeidsom enn kvinnen du så skammelig begjærer!
– Du kan ikke uttale deg, mor, mente Harald og gjorde sitt ytterste for å bevare sinnsroen. – Jeg er klar over at Dina er mer av vårt slag, men det er ikke pent av deg å dømme Yngvil uten å kjenne henne.
– Den sjansen vil jeg aldri få, flirte Kaspara nesten ondskapsfullt, – for hun vil aldri bli en av oss!

Moren kunne være så lumsk, og Harald visste at det ikke nyttet å snakke henne til fornuft. Fornuft, gjentok han stille for seg selv. Kanskje det var mer fornuft i det moren sa, enn han ville innrømme? Kaspara virket fornøyd med å ha målbundet ham. Hun snudde ryggen til, dro frem en gryte og begynte på vellingen som snart skulle serveres Besta. Da den var klar og sparsomt med sukker var strødd over, fant hun frem en skje og gikk mot kammerset.

– La meg gjøre det, ba Harald og kikket bedende på henne. Nølende overlot moren tallerkenen til ham. Besta møtte ham med sitt sedvanlige skjeve smil. Slaget for fem år siden hadde ført til at hun endret seg fra en nevekyndig veverske til å bli en hjelpeløs, gammel kone. Men Karen Anna lå ingen til last. Selv faren hans holdt inderlig av den gamle. Hver kveld satt han en stund inne hos henne og fortalte om arbeidet på Jernverket og andre historier fra dagliglivet.

Besta er den alle kommer til, tenkte Harald ømt og betraktet den vevre skapningen som lå inntullet i pledd. Det lille hodet hvilte mot puten. De grålige øynene fulgte vaktsomt med på bevegelsene hans, og det til tross for at de var sløret av en glassaktig hinne. En gang hadde håret hennes vært kobberbrunt og blankt, men nå var det grått og pjuskete. Et rynkenett tegnet seg rundt munnen, øynene og i pannen.

– Jeg beklager om du hørte … Harald la hånden foran munnen og hostet.
– Synet skranter, erkjente Karen Anna, – men jeg har fortsatt hørsel som en flaggermus. Du trenger ikke unnskylde deg overfor meg, sa hun og la den tynne, knoklete hånden sin over hans. Svulmende blodårer trådte frem på håndbaken og vitnet om et langt og slitsomt arbeidsliv.
– Kaspara mener så mye. Hun burde heller la deg få lov til å drømme. En stund. Livets alvor innhenter de fleste før eller siden.

Harald nikket ettertenksomt, men skuffelsen stakk som et vepsestikk. Moren trodde ikke at han ville få Yngvil, og Bestas utsagn tydet på at hun mente det samme. Hva skulle til for å motbevise de dystre spådommene? Levnet de ham ikke en sjanse? Harald plasserte tallerkenen på et brett foran henne og så til at Besta klarte å slurpe i seg den tynne vellingen. Da hun sank mett og fornøyd tilbake mot puten, vætet han kluten og tørket bort litt grøt fra haken hennes.

– Du er så flink til å lytte, Besta, og det gir meg dårlig samvittighet. Blir du aldri lei av at alle stormer inn til deg og øser ut problemene sine?
– Jeg liker å være til hjelp, smilte Besta, og rynkenettet rundt munnen ble tydeligere. – Om jeg ikke lenger er så arbeidsfør og kan sitte ved veven med filleryer og annet bestillingsverk, kan jeg i det minste prøve å gi svar når dere trenger råd.
Harald nikket. – Jeg ante ikke at Even hadde avslørt at jeg … Skamrødmen brant i kinnene hans.
– At jeg bryr meg om Yngvil …
Bestas smil ble bredere, uten antydning til spott eller fordømmelse. – Du må ikke være for streng mot Even, sa hun varlig. – Du kjenner lillebroren din. Han er glad i å terge og erte, men jeg tror ikke han mener noe stygt med det.

Mot sin vilje måtte Harald le da han så for seg Even. Even var gjøgleren, eventyreren og urokråka som likte å få mennesker til å le av vittigheter eller frese av sinne over de viltre påfunnene sine. Den langbeinte, magre guttungen kunne nesten drive moren til vanvidd med spilloppene sine, men det var kanskje også den ungen Kaspara brydde seg mest om.

– Jeg lover, forsikret Harald, – men jeg begriper ikke hvordan Even har fått vite…Han fortalte det videre nesten før jeg selv ble klar over … over at jeg holder av Yngvil. Harald var ikke vant til å bruke høytidelige ord, og en slik samtale hadde han aldri kunnet ha med moren. Takk og lov at han hadde Besta.

– Å, sa Karen Anna og blunket lurt. – Det har ikke vært vanskelig å skjønne i hvilken retning tankene dine har gått.
– Jeg har aldri nevnt navnet hennes, svarte Harald forbløffet. – Så hvordan kunne dere vite det?
– Du husker at folk snakket om at moren til Yngvil, fru Alvilde, så syk ut ved sankthans i fjor, og at hun like etter sluttet å vise seg blant folk?
– Det husker jeg veldig godt.
– I den forbindelse ble navnet til Yngvil nevnt flere ganger. Mistanken min ble bekreftet da du ofte vendte hodet vekk og tidde. Du lot som du var opptatt av noe arbeid eller å kjæle med katten. Da forsto jeg at du spant forbudte drømmer om deg og henne …
– Var jeg virkelig så lett å lese?
– Ja, for den som kjenner deg, svarte Besta enkelt.
Harald syntes det var befriende å tale med et menneske som forsto, en som ville rettlede ham i beste hensikt. Han sukket tungt.
– Jeg burde ikke tenke på Yngvil, det forstår jeg selv, men … Det er vondt å vite at jeg må gi opp kampen før den har begynt. Han slo oppgitt ut med armene, lente seg forover og spurte i en blanding av trass og vitebegjær: – Er jeg et annenrangs menneske fordi jeg er født i en arbeiderslekt, strever i skogen om vinteren og kjører varer for eieren av krambua om sommeren?

Harald roet seg da han så ømheten i Bestas ansikt.
– Selvfølgelig er du ikke det, Harald, trøstet hun, – men du skal vite at kampen kan koste deg dyrt. Det finnes uskrevne regler som sier at du bør finne en kvinne fra din egen stand.
– Jeg tror arbeiderkvinnene er av samme oppfatning, måtte Harald vedgå. – De var enige med mor i sted da hun forbannet min … lengsel etter Yngvil.
– Dine egne vil nok ikke like at du drømmer om en storgårdsjente. Og det er slett ikke sikkert faren hennes godtar et forhold mellom dere to … Stemmen hennes tonet ut.
– Jeg trodde Mathias Brandsæther gikk for å være godt likt blant Jernverkets folk?
– Jo. Det er han da, vedgikk Karen Anna, – men det betyr ikke at han vil gifte bort datteren sin til deg. Du må huske at hun er odelsdatter. Hun har en rik og verdifull arv å forvalte.
– Som ikke jeg vil klare med, mener du? smilte Harald skjevt.
– Å jo, du er en av få som ville mestret gårdsarbeidet. En stolt mormor har da fått vite at det finnes to i deg, Harald. Det ryktes at du er en djevel til å arbeide, og at du aldri gir opp.
Harald ble smigret over rosen. – Det er godt å få høre at eierne på Verket er fornøyd med innsatsen min. Vi er kan hende arbeidsfolk, men vi har aldri behøvd å stirre i bakken av den grunn! Han kneiste stolt med nakken. Besta nappet ham kjærlig i den brune, krøllete luggen.
– Derfor må du ta et valg. Du må glemme Yngvil eller … Harald kikket spent på Besta. –… du må satse alt for å få henne! Kampgløden funklet i det grå blikket til Besta. Et triumferende smil kruset de blodfattige leppene hennes.
– Alt, gjentok hun bestemt.
– Mener du det? spurte Harald oppglødd.
– Visst, visst! Du må fullføre det du har satt deg i hodet, og vinne stort. Likevel vil jeg advare deg … I løpet av samtalen hadde den gamle satt seg opp i sengen, men nå virket det som om gnisten hadde forlatt henne, og hun sank utmattet tilbake mot hodeputen.
– Det er noe med den familien …
– Hva mener du? Harald kikket skremt på den puslete skapningen.
Karen Anna grep håden hans og gjemte den i sine skjelvende hender. – Jeg er ikke den som farer med sladder, men enhver familie har sine hemmeligheter. Også Brandsæther-familien. Gå varsomt frem med Yngvil.

Harald ristet på hodet. – Kanskje jeg drømmer om noe som aldri kan bli virkelighet …
– Ikke gi opp! nesten skjente Karen Anna. – Gå for målet du har satt deg, men husk hva jeg råder deg til: Bli kjent med henne. Se om hun har kulden i seg, for om hun har det – trekk deg unna i tide!
– Kulden?
– Det er vondt å bli skuffet i kjærlighet, kjære du, og i den slekten…Besta tidde og vendte hodet vekk.
– Det virker som du vet mer om familien Brandsæther enn du vil ut med.
– Kan hende det, kan hende det, svarte Besta trett.
– La en sliten krøpling få hvile, så kan vi snakke sammen siden. Utålmodig viftet hun ham bort. Harald gjorde som han ble bedt om. Det var ikke først gang hun avfeide ham. Det hendte hun gjorde det når hun var tappet for krefter, men det såret ham ikke. Smilet røpet at hun likte å ha ham der, men ikke for lenge av gangen. Besta hevdet at det fantes hemmeligheter i enhver familie, og i kveld hadde han fått vite at også hun hadde sine.

---

Bli abonnent allerede idag og få en stilig designsaks sammen med første bok GRATIS!