«Lydias løfte» er årets sommerlesning!

Hurra! Gladnyhet til alle som elsker serier! 👏 Fikk du aldri mulighet til å lese miniserien LYDIAS LØFTE av Jenny Micko, forfatteren av Aftenstjernen? I sommer utgis de tre bøkene på nytt! 🤩😍

Første bok i serien er i salg 28. juni. De to neste bøkene utgis 19. juli og 9. august. GLED DEG! 🎉

OM SERIEN:

I LYDIAS LØFTE blir du tatt med til vakre Rosendal i 1901. Der er ikke alt like idyllisk som det ser ut, for under overflaten syder det av hat, ondskap og mørke hemmeligheter … 😱Midtpunktet i bygda er skjenkestuen, som Lydia og moren hennes driver. Lydia kan «lese» mennesker, men når bygda hjemsøkes av uforklarlige mord, står hun uten svar. Hun søker trøst i naturen og hos dyrene, men er ikke lenger sikker på hvem som er venn eller fiende …

Lyst til å abonnere? Da får du en morsom oppvaskbørste i velkomstgave!


LES DE FØRSTE SIDENE AV LYDIAS LØFTE

Spent på å lese? Her kan du lese hele det første kapittelet i første bok!

PROLOG

Bergen, 1890
Hun hadde nettopp fylt tolv år da han kom første gangen. Det var hatten som skilte ham ut fra de andre som kom og glodde. Barna hadde fått streng beskjed om å være smilende og imøtekommende mot disse menneskene, men hun hadde aldri brydd seg om dem. Det var best for barna å te seg vel, sånn at noen ville ha dem, sa bestyreren, men hun hatet håpet de kom med, og skuffelsen de utsatte dem for. Hun nektet å være en av dem som ble vurdert, men ikke valgt. Hun hadde hørt andre gråte stille ned i puten om natten etter slike besøk. Derfor så hun ikke engang på mennene og kvinnene som gikk sine runder og studerte barna, som kjøttstykker på et marked. Hun stengte av følelsene og gråt aldri.

Ikke før han kom. Det var kanskje hatten, en sånn høy en som ikke var så vanlig lenger. Den nesten skrek: Se på meg! Tre ganger kom han, alltid alene, og hver gang følte hun suget i magen. Det var uvanlig at en enslig mann tok til seg en pike han ikke var i slekt med. Det passet seg ikke. Kanskje var det dét som ble diskutert inne på bestyrerens kontor, der mannen med hatten ble så lenge hver gang. Første gang han var på barnehjemmet, kikket han bare på henne og smilte litt lurt. Andre gang ga han henne et kremmerhus med harde karameller i.

Tredje gang grep han hånden hennes og tok henne med seg. Ut og bort fra barnehjemmet som hun hatet så inderlig, men som var det eneste hjemmet hun hadde hatt. Hun lovet seg selv aldri å sette sin fot der igjen. Hun var endelig fri.

Byen så annerledes ut når hun gikk ved hans side. Folk de møtte, smilte og nikket. Det var tydelig at han var en respektert mann. Hun strakte seg og rettet nesetippen mot den, for en gangs skyld, skyfrie himmelen. Når hun trakk pusten dypt, fyltes lungene med klar luft og stolthet. Foreløpig hadde ingen av dem sagt et ord. Hun turte ikke å være den som snakket først, og han virket fornøyd med å gå i stillhet. Av og til plystret han, og hun hadde aldri hørt noen lage en så ren og fin tone før.

De satte seg på en benk.

«Hvor er din mor og far?» spurte han plutselig.

«Jeg vet ikke,» svarte hun enkelt, for slik var det.

Han så ut til å nøye seg med det svaret.

Hun skjønte ikke hvorfor han hadde valgt henne, og hun turte ikke å spørre.

«Kom, nå skal vi ordne med en pen, ny kjole til deg.» Han tok hånden hennes og hjalp henne opp fra benken.

Fra denne stunden hadde hun én ettermiddag og én natt igjen som naiv og godtroende. Svaret på hvorfor han hadde valgt akkurat henne, ville hun få servert til frokost neste dag. Etter det var hun alltid kledd i vakre kjoler, og hennes hjerte ble, bit for bit, forvandlet til stein.


KAPITTEL 1

«Brennevin er satans drikk! Boikott syndens bule! Brennevin er satans drikk, boi …»

Lydia dro igjen vinduet med et smell og talte til ti, før hun med beherskede skritt returnerte til disken. Hun løsnet håndkleet fra forklesnoren og tørket svetten i pannen. Det var tredje gang denne uken at avholdsbevegelsen, med den skinnhellige Helga Oppheim i spissen, hadde stilt seg opp utenfor skjenkestuen og messet sitt budskap. Lydia kastet et blikk mot det store vegguret. 40 minutter! Så lenge hadde de holdt det gående. Pokkers kvinnfolk! Det var som smeden pleide å si: De snerpete kjerringene hadde trengt brennevinet mer enn de fleste. Lydia bet tennene sammen. Det fristet voldsomt å gå ut og tømme vaskevannet over dem, men det ville bare være å fyre opp under striden.

«Fyller du på, Lydia?» Hans Oppheim sto med bøyd nakke.

Lydia skrudde korken av flasken og fylte glasset opp til randen. Det var ikke Hans’ feil at konen hans var en pest og en plage.

«De gir seg nok snart.» Stemmen var mer håpefull enn overbevisende.

«Det går bra, Hans.» Lydia syntes synd på ham. «Om ikke annet får vi ta frem fela og overdøve dem.»

Hans smilte svakt og ruslet tilbake til plassen sin. Lydia satte hendene i midjen og kikket ut over vertshuset Den Gyldne Hane. Gulvet var gammelt og slitt, men det var rent. Veggene var trekkfulle, men den store peisen gjorde rommet lunt. Disken og bordene var fulle av hakk og merker, men de gjorde nytten. Lydia trakk inn duftene av stearin, tobakksrøyk og øl. Endelig slo hjertet langsommere.

Ingen skulle få ta fra henne dette. Ikke Helga Oppheim og avholdsbevegelsen, og ikke lensmannen. Den Gyldne Hane var farmorens livsverk. Hun hadde gitt det videre til Lydias mor, som skulle forvalte det. Etter at gikten begynte å rive og slite i morens ledd, var det Lydia som dro det tyngste lasset. Men hun ville aldri finne på å klage. Den Gyldne Hane sikret frihet for både henne og moren. Da faren forsvant på sjøen for mange år siden, ga skjenkestuen dem økonomisk trygghet. Lydia visste at så lenge de fikk drive den, ville ingen av dem noensinne måtte være avhengig av et mannfolk.

Avholdsfolket hadde holdt det gående i hele to timer før de pakket sammen pamflettene. Nå var det stengetid. Lydia dro i snoren til klokken som hang bak disken. Det var et signal om at det var på tide for gjestene å tømme glassene og komme seg av gårde. Lydia skjøv noen røde hårstrå på plass under skautet og begynte å samle inn glassene.

«Takk for i aften! Kyss deres koner og bre over deres barn!» Hun smilte og viftet dem ut døren.

Hun sank ned på en benk og fant frem kniven fra forklelommen. Katten Sirius hoppet opp på bordplaten og passet på å være mest mulig i veien. Han rullet rundt og la seg på ryggen med potene i været. Lydia strøk ham over den fløyelsmyke magen og sukket. Langsomt begynte hun å skrape bort stearinflekker fra bordplaten. Moren hadde gått til sengs tidlig, og Lydia håpet inderlig at hun ikke hadde blitt vekket av kampropene til moralens voktere. Det var dette som gjorde henne mest sint, at de gjøv løs på moren. Hva var det som var så truende med en kvinne som klarte seg selv? Hun var ganske sikker på at det var dette som fikk Helga og de andre til å reise bust, mer enn skjenkingen av alkoholholdige drikker. Mange mennesker var så smålige, fordømmende og misunnelige. Var det da egentlig så rart at hun, fra tid til annen, foretrakk selskapet til dyrene i skogen?

Lydia vred seg i søvne. En lyd trengte inn i drømmeverdenen og fikk henne til å slå opp øynene. Hun gispet da hun stirret rett inn i Sirius’ lysende, gule øyne. Katten tråkket rundt på brystet hennes og ga fra seg lange klagetoner.

«Det er midt på natten. Hva er det du driver med?»

Hun skulle til å dytte ham ned på gulvet, da hun hørte en annen lyd. Den kom nedenfra, fra skjenkestuen. En jevn, dunkende lyd som ble avløst av et brak, fulgt av knuselyder. Lydia for opp av sengen, og uten å ta seg tid til å tenke stormet hun ut i gangen, forbi den lukkede døren til morens rom og de to utleieværelsene, før hun tok trappen i tre trinn av gangen. Idet begge føttene landet på gulvet, forsvant en skikkelse ut døren, som smalt igjen. Lydia skulle til å rive den opp og løpe etter, da hun kjente at føttene hennes ble våte. Forfjamset kikket hun ned på gulvet, så vendte hun blikket mot disken. Hånden for opp til munnen og kvalte et skrik.

136 potter øl pumpet ut av den knuste tønnen. På gulvet lå en hammer, og én, to tre … hun talte til ni knuste brennevinsflasker.

Hun ristet på hodet, mens hun stirret på fortjenesten deres, som fløt skummende ut over gulvet. De våte føttene ble sparket inn i treskoene, og hånden rasket med seg sjalet fra knaggen på veggen. «Nå får det fan-den meg være nok!»

En stor kattugle sirklet på himmelen og gjorde plutselig en skarp sving til venstre. Månen hang tung og rund på den stjerneklare himmelen. Den lyste opp fjelltoppene som raget høyt opp over dalen og rammet den inn, men Lydia så ikke noe av dette. Hun var blindet av raseri. Nå skulle det fandens kvinnfolket få! For at det var Helga Oppheim som hadde trengt seg inn og bokstavelig talt knust deres levebrød, var hun ikke i tvil om.

Lydia økte lengden på skrittene. Plutselig sviktet den ene foten, og hun falt. Hun tok seg for med begge hender, og skrapte opp håndflatene på grusen. Hun hadde vrikket foten, og det gjorde vondt. Likevel kom hun seg på beina og begynte å børste av nattserken. I det samme fikk hun øye på noe skinnende ved siden av seg. Hun plukket opp gjenstanden, som viste seg å være en vanlig knapp, stor nok til å høre hjemme på en frakk eller kåpe. Hun stakk den i lommen, da noe i sidesynet fanget oppmerksomheten hennes. Noe stort lå halvveis ute i vannet. En trestokk, var hennes første tanke. Hun strakte hals og myste.

Øynene glippet vantro. Hjerteslagene dunket i brystkassen og tankene gikk i lås. Nølende gikk hun et par skritt nærmere elvebredden. Hun ble stående i noen sekunder, som for å forsikre seg om at hun hadde sett riktig. Det var en mann, og han lå på magen med ansiktet nede i vannet. Kunne det være en av gjestene som hadde fått i seg et par glass for mye? I så fall var det hennes ansvar. Hun måtte hjelpe ham!

Resolutt grep hun tak i mannens ankler og dro alt hun maktet. Raseriet ble erstattet av redsel. Mens hun kjempet med den tunge kroppen, småpratet hun febrilsk.

«Jeg skal hjelpe deg. Du kan ikke ligge i vannet! Se, så våt og skitten du er blitt.»

Da hele kroppen var oppe på land, slapp hun taket om anklene. Hvem var han? Hun lente seg frem. Livløse øyne stirret opp på henne – uten å se. Pusten hennes ble raskere, og hendene skalv. Hun kavet for å komme seg opp skrenten og bort fra det døde blikket. Så løp hun fortere enn hun noen gang hadde gjort i hele sitt liv.

Lydia trengte å ikke si noe. Onkelen skjønte at noen måtte være alvorlig syk, siden hun kom på døren midt på natten. Han regnet med at han ville få bruk for legevesken sin, og grep den, før han skyndte seg etter henne.

De hastet over tunet. Da de kom ut på veien, så Lydia at det lyste i Helga Oppheims vindu. Noen beveget seg bak gardinet, og Lydia knep sammen munnen. Hun tok onkel Lars i armen for å få ham bort fra Helgas nysgjerrige blikk. Den kvinnen var som en blodhund, og nå hadde hun snust seg frem til at noe hadde skjedd.

Snart så de elven og broen. Lydia pekte. Onkel Lars gikk ned til elvebredden. Kroppen lå mellom stenene i skrenten. Lydia grøsset, men nysgjerrigheten tok overhånd og hun fulgte etter onkelen. Han snudde seg og ristet beklagende på hodet. Mannen var død.

«Hvem er det?» spurte Lydia, som ikke klarte å ta inn mer enn de tomme øynene hans.

«Det er Anders. Anders på Treo,» svarte Lars med sorg i stemmen.

«Men han var jo på skjenkestuen i kveld. Hvordan …? Det er bare noen timer siden han gikk.»

Onkelen sto fremdeles bøyd over Anders. «Kan du gå bakover samme vei som vi kom, Lydia?»

«Hvorfor det?»

«Jeg trodde først at dette var en ulykke. At Anders hadde falt og slått hodet i en stein.»

«Ja?» Det virket rimelig, Anders hadde fått seg et par krus øl, nok til å bli ustø på foten.

«Men nå tror jeg ikke det. Jeg tror at noen har tatt livet av ham.»

«Hva er det du sier?» hikstet Lydia.

«Derfor vil jeg at du går bakover i en rett linje, slik at ingen spor blir ødelagt,» forklarte Lars med rolig stemme.

Lydia begynte langsomt å rygge til hun var kommet en tre, fire meter unna elven. «Jeg trakk ham opp,» bekjente hun angerfullt.

Onkelen så spørrende på henne.

«Han lå med ansiktet nede i vannet, og jeg ville ikke at han skulle ligge slik. Tror du jeg har ødelagt noen beviser nå?»

«Nei, Lydia, det tror jeg ikke du trenger å tenke på.»

«Men hvorfor antar du at han er blitt … myrdet?» Lydia slet med å få frem det siste ordet.

«Fordi noen har skåret over halsen hans,» sa Lars saklig.

Onkelens blikk var stødig, og Lydia følte at hun måtte holde det fast for ikke å falle bakover. Dette skjedde ikke. Ingen ble myrdet i Rosendal. En ny følelse kom plutselig smygende og tok form. En følelse av spenning, som raskt blandet seg med skam.

Snart lyste det i flere vinduer, og folk kom ut av husene. Nyheter sprer seg som løpeild i en liten bygd. I hvert fall hvis man har en sladrekjerring som Helga, tenkte Lydia.

Helgas øyne lyste av sensasjonslyst, og den nasale stemmen skar gjennom den kjølige natteluften. Da hun kom frem og presset sin fyldige barm mot Lydias overarm for å se bedre, var det rett før Lydia eksploderte, og hun måtte gjenta for seg selv at dette ikke var det rette tidspunkt for et sammenstøt.

Helga viste ikke med en mine at hun nettopp hadde gjort seg skyldig i både innbrudd og hærverk. Allikevel avslørte hun seg. Lydias falkeblikk registrerte at skjørtet var flekket av små ølstenk. I tillegg kunne hun fornemme en svak eim av malt. Hun eier ikke skam, tenkte Lydia og knyttet hendene.

Hun kvapp da hun kjente en tung hånd på skulderen. Lensmann Lundebekk tronet høyt over henne. Skjorten hang halvveis utenfor bukselinningen, og kinnene var mørke av skjeggstubber. Men ikke like mørke som det smale blikket som gjennomboret Lydia. «Frø-ken Lyngheim,» spyttet han frem mellom stramme lepper. «Jeg hører at det var du som fant Anders.»

«Ja …»

«Hva gjør du ute på denne tiden av døgnet?»

«Jeg …»

«Du skjønner at det virker mistenkelig. Hvis jeg oppdager at du har noe med dette å gjøre …»

Lydia måpte. Raseriet, som hadde ligget rett under overflaten siden hun fant den knuste tønnen og flaskene, boblet opp, og hun måtte bruke all sin viljestyrke for å holde det i sjakk.

«Anklager De meg for noe?» Stemmen dirret. «Anders har blitt myrdet, og De velger å rette fingeren mot meg

«Nå tier du stille!» Lensmannen senket stemmen og tok et hardt tak i armen hennes. «Hvis jeg finner det for godt å putte deg i arresten, må dere stenge skjenkestuen. Tror du ikke at jeg vet at Floras gikt har blitt verre? Hun kan ikke drive den skitne bulen alene.» Han gliste med gule tenner, og Lydia fikk lyst til å bokse ham i pondusen.

«Glem aldri hvem det er som sitter med makten i denne bygda,» fortsatte han. «Hører du det?»

En av lensmannsbetjentene kalte på ham, og Lydia kom seg løs.

«Du har å møte til avhør på lensmannskontoret i morgen!» bjeffet Lundebekk før han forsvant i mørket.

Skyene delte seg og avslørte en stor og rund måne som lyste opp åstedet. Med mysende øyne betraktet Lydia den drepte. Anders hadde bodd på husmannsplassen Treo sammen med kone og barn – barn som nå måtte vokse opp uten en far. Lydia visste hvordan det var. Hun var bare seks år da faren hennes forsvant. Forsvinningen var et mysterium. Sjøen lå stille og blank den dagen, og faren var en erfaren fisker. Liket ble aldri funnet, og man antok at han var omkommet.

Forsvinningen ble starten på Lydias interesse for mysterier, store som små. Hun slukte alle detektivromaner hun kom over, og hennes store helt var Sherlock Holmes. Når hun leste om ham, følte hun seg ikke så annerledes som hun ellers ofte gjorde. Både hun og mesterdetektiven hadde nemlig et eksepsjonelt godt øye for detaljer.

Nå lot hun blikket vandre over de andre som sto ved elvebredden. Noen hadde bare nattskjorte under yttertøyet, og minnet om bleke spøkelser som sto i givakt for den døde.

Lydia grøsset. Der var Anna. Bestevenninnen hadde ikke blikket rettet mot åstedet, slik som de andre, men så seg til stadighet over skulderen. Hendene hennes fiklet med skjørtet, og hun tygget på underleppen. Lydia var på vei bort til venninnen, men før hun nådde frem var Anna borte. Lydia trakk pusten dypt. Systematisk lot hun blikket søke videre langs rekken av mennesker, og gjorde et notat i hukommelsen for hvert funn.

Handelsmannen hadde et rødt risp langs den høyre tommelen, som om en kniv hadde streifet den tynne huden. Smeden hadde en flenge i frakken. Hadde hun sett den tidligere? Nei, det ville hun ha husket. Hans Oppheim, som sto i bare nattskjorten, var rødblå langs kinnbeinet – en knyttneve kunne ha påført ham en slik skade.

Plutselig stirret hun inn i et fremmed ansikt. Noen dultet borti henne, og hun måtte ta et støtteskritt, men blikket hennes slapp ikke den ukjente mannen. Fascinert studerte hun arret. Det lyste hvitt, løp over det venstre øyet og fortsatte et godt stykke ned på kinnet. Øynene var smale og en anelse skjeve. Lydia hadde aldri sett slike øyne før.

Han blunket ikke, og da blikkene deres møttes, følte hun et sug i magen. Hvordan hadde han fått det arret? Hun så for seg et knivslagsmål, der motstanderen hadde en stor jaktkniv og …

Nå kom de to lensmannsbetjentene med vognen som skulle frakte Anders til låven ved legevillaen. Folk begynte å bevege på seg, og Lydia falt ut av den transelignende tilstanden.

Betjentene løftet opp den livløse kroppen. Da Anders lå i vognen, kom onkel Lars bort til Lydia og la en hånd på skulderen hennes. «Jeg følger deg hjem,» sa han.

Hun nikket takknemlig. Det var ikke langt, men hun ville nødig gå alene nå. Hun snudde seg for å få et siste glimt av mannen med arret, men han var sporløst forsvunnet.

Sirius lå på lur i det høye gresset ved avtredet. Denne gangen skulle ikke musen komme unna! Maten han fikk i huset smakte faktisk bedre enn den knoklete musen ville gjøre. Likevel lokket jakten, og om kvelden måtte han ta seg en tur ut. Han gjorde seg så flat som overhodet mulig. En brå vind fikk værhårene til å gynge. Sirius hevet hodet og reiste bust. Han snuste ut i luften, trakk den inn. Har du også kjent det, Lydia? Vinden kommer med forandring. Sirius gled som en skygge over tunet, mens han stirret skremt ut i mørket.


LYST TIL Å ABONNERE PÅ LYDIAS LØFTE?

I velkomstgave får du en dekorativ og morsom oppvaskbørste, som garantert vil friske opp kjøkkenbenken din, helt gratis!

Ja takk, jeg vil gjerne abonnere på Lydias løfte.

 

Ukens mest leste innlegg