Barnehjem på Adelines tid

Adeline vokser opp på Stattholder Christian Frederiks Minde, foreldreløse pikers korreksjonsanstalt, utenfor Larvik. Anstalten i Frostrose har jeg diktet opp, men hvordan var det egentlig å bo på barnehjem på Adelines tid?

Det finnes ikke noe entydig svar på det. Forholdene varierte fra sted til sted, og det fantes få eller ingen regler for hvordan barnehjemmene skulle drives. Hvorfor mente myndighetene at det ikke var deres ansvar å ta vare på de foreldreløse?

Temmes ved duelig arbeid i 3 aar

I katolsk tid var det å ta seg av foreldreløse barn Kirkens virkeområde. Etter reformasjonen bortfalt dette, og det var ikke lenger noe system for å fange opp disse barna. Det offentlige ble etter hvert tvunget til å gjøre noe med saken, og i mangel av andre alternativ, ble mange barn satt på tukthus. I årene 1741–1771 var det til sammen 187 barn på Christiania tukthus.

Tukthusene skulle være oppdragelsesanstalter med streng tukt og orden. Forbrytelsene som kunne gi tukthusstraff var av ymse art. For eksempel ble en ung gutt dømt til et halvt år i tukthus fordi han hadde «søkt til seters for med de der liggende Kvindfolk at få sin løsaktighet Brynde stillet». En annen som ble dømt til tukthus, var en ung enke. Hun hadde fått barn med en 26 år gammel «ukonfirmert og meget taabelig Ungdom» og skulle «temmes ved duelig arbeid i 3 aar».

5 slag for slett spunnet hamptråd

Straff vanket det titt og ofte i tukthusene. De foreldreløse barna ble ikke behandlet mildere enn de som befant seg på tukthuset fordi de hadde gjort noe galt. En gutt fikk 5 slag for slett spunnet hamptråd, mens to jenter fikk 16 slag ris for å ha snakket ut gjennom vinduet med mannsfanger. En ukonfirmert gutt hadde gjort seg skyldig i kåthet og fikk 1 slag ris på blottet rygg. Senere fikk han 2 slag for at han ikke kunne holde seg tørr om natten, og da det gjentok seg noen netter senere, fikk han 4 slag til.

Waisenhaus

Utover 1800-tallet våknet den sosiale samvittigheten i befolkningen. Foreldreløse barn skulle ikke lenger plasseres på tukthus, og det dukket opp private institusjoner rundt omkring. Disse ble først kalt waisenhus (waisen er foreldreløs på tysk) eller oppdragelsesanstalter. Først i 1879 dukker navnet barnehjem opp, da i Bergen. Sandviken barnehjem ble dannet av en syforening, og i de opprinnelige statuttene for barnehjemmet står det i § 1: «Børnehjemmet i Sandvigen har til Formaal at antage til Opfostring Pigebørn, der enten er fader- eller moderløse eller – paa grund af Forældrenes Forhold og manglende Evner til at tage sig af dem – kunne betragtes som saadanne, og opdrage dem i ‘Tugt og Herrens Formaning’. Uægte børn dog undtagelsesvis

Syforeningen hadde gode intensjoner og ønsket å sørge for at barna fikk et godt hjem. De gikk på skole og fikk hjelp til å skaffe seg en huspost når tiden ved barnehjemmet var over. Det er verdt å merke seg at pikene som fikk komme inn på anstalten som hovedregel ikke kunne være uekte barn. Mange barnehjem (waisenhus) ble startet av kristne menigheter.

Hus nr. 1 (av 3) som var Sandviken barnehjem

For ektefødte barn av håndverkere og borgerlige

Waisenhuset i Kristiania var for ektefødte barn av håndverkere og borgerlige. Pietisme og luthersk tro lå i bunnen, og barna skulle få en rasjonell utdannelse og gudsfrykt. Det ble lagt vekt på at barna skulle lære religion, skriving, regning og håndarbeid. Dagene var harde. Det var morgenvask ved vannposten i gården, sommer som vinter. Hygiene og matstell var dårlig, og skabb var et stort problem. Husets lege forlangte etter hvert at barna fikk ekstra klesskift og at de skulle slippe å ha undertøy av så grovt stoff at det rev opp huden og førte til sår og utslett.

Waisenhuset i Kristiania

Disse to hjemmene for «ekte» barn var av de bedre. Her fikk barna utdannelse og hjelp til å komme seg ut i arbeid. Den samme hjelpen fikk neppe de «uekte» barna.

Vond og vanskelig oppvekst

Myndighetene førte ingen kontroll med hjemmene på Adelines tid. Rammene for driften var kun hjemlet i statutter for hvert enkelt hjem. Helserådet var pålagt tilsyn med de hygieniske forholdene, men det var ikke noe lovverk som la føringer for driften av hjemmene. Noen barnelov fantes ikke, og barnas velferd lå helt og fullt i hendene på dem som drev barnehjemmet. Med slike rammer rundt driften, er det grunn til å tro at mange barn fikk en vond og vanskelig oppvekst.

På Stattholder Christian Fredriks Minde, foreldreløse pikers korreksjonsanstalt, er pikene stadslege Gyldens ansvar. Han er en respektert og hederlig mann med gode intensjoner. Hans store feil er at han stoler på husbestyrerinnen madame Strømme, som har sine egne tanker om hvordan pikene skal oppdras og behandles. Hun klarer likevel ikke å hindre pikene i å finne massevis av glede, varme og omsorg hos hverandre.

Jeg håper du har lyst til å lese om Adeline og de andre jentenes utfordringer og gleder i en hverdag ganske annerledes enn vår.

God leselyst!

Hilsen Elisabeth


Lyst til å abonnere på Frostrose?

Da får du første bok i abonnementet + en nydelig ring HELT GRATIS!


Kilder
Dagsavisen, Oslo
TORILL TJELFLAAT – Barn i barneinstitusjoner – Rettigheter og Omsorg – Et tilbakeblikk i historien
Norskfengselsmuseum.no
Wikipedia
Nasjonalarkivet

1 kommentar(er).
  1. Belinda:

    Denne høres spennende ut!

    7. juni 2019 kl 07:56

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Elisabeth Hammer

Elisabeth Hammer (1970) bor i Horten og skriver fra Vestfold. Hun har tidligere skrevet Maria av Svaneberg, Misteltein og Skumringstid – og er nå aktuell med et nytt forrykende eventyr i Frostrose.