Les første kapittel i «Frostrose»

Fredag 24. mai lanserer vi Elisabeth Hammers fjerde romanserie, FROSTROSE, men allerede nå kan du lese første kapittel i første bok!

Alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier, får automatisk tilsendt første bok i posten i mai. 🙂

God fornøyelse!

Frostrose 1, Merket for livet

PROLOG

Tønsberg, vinteren 1866

Adeline lå på rygg og kikket opp på den mørke himmelen. En smal månesigd og noen få stjerner kom til syne bak snøskyene som hastet forbi. Det svake månelyset fikk nysnøen til å skinne rundt henne, og hun lot fingrene stryke over snøen til de forsvant i det hvite.
Så underlig. Hun kjente ikke kulden lenger. Etter at hun hadde frosset inn til margen i flere dager, hadde frosten omsider gitt slipp på henne.
– Snøstormen har gitt seg, mor, hvisket hun ut i luften. – Hvis du reiser deg, kan vi gå videre.
Moren lå bak henne. Hun forsøkte å snu på hodet for å se henne, men ga opp. Det var altfor tungt, og hun klarte det ikke. Moren forble stille. Hun hadde nok ikke hørt henne. Egentlig gjorde det ingenting. Det var ganske godt å ligge helt i ro og nyte den uventede varmen.
Adeline hvilte hodet på en stor snøklump. Den lå inntil halsen hennes som en pute. Det gjorde godt.
Etter at de ble jaget fra det lille rommet de leide, hadde de vandret hvileløst omkring på jakt etter et sted der de kunne varme seg. Tær og fingre hadde verket av kulden i flere dager, og frykten hadde festet seg som en klo i brystet. Men nå trengte de ikke å gå lenger. Varmen var kommet til dem.
Månelyset ble svakere. Søvnen lokket, og Adeline lukket øynene. Hun kunne fortsatt se de blinkende stjernene. De kom mot henne og ønsket henne velkommen. Adeline smilte. Det var som å komme hjem. Alt hun trengte å gjøre, var å gi slipp.

KAPITTEL 1

21. mars 1877, Stattholder Christian Frederiks Minde, foreldreløse pikers korreksjonsanstalt ved Laurvig

– Fort deg! hvisket Olga og kastet et forskremt blikk mot døren. – Madame Strømme kan komme når som helst.
– Hun kommer ikke tilbake på lenge ennå, svarte Adeline. – Du må ikke være så redd!
Olga møtte Adelines blikk. Naturligvis var hun redd. Ikke bare var de våkne etter at lyset på sovesalen var slukket for kvelden, men Adeline var også ute av sengen. Begge deler var strengt forbudt, og husbestyrerinnen ville straffe dem hardt om hun oppdaget det. Likevel fant Adeline åpningen i halmmadrassen med vante fingre og fisket ut den lille skatten hun hadde tatt vare på.
Da hun var tilbake i sengen, sukket Olga let-tet.
– Her er den, sa Adeline og holdt hånden frem. I håndflaten lå en oval stein. Hun hadde funnet den samme morgen da hun var ute i luftegården for å hente vann i brønnen.
– Den er hvit med sølvskimrende striper, forklarte hun hviskende, for det var vanskelig å se i kveldsmørket. – Kjenn på den.
Olga tok nølende imot steinen etter å ha kastet enda et engstelig blikk mot døren.
– Den er myk, sa hun forundret. – Glatt og god å ta på.
– Den er din, sa Adeline. – Hvis du vil ha den.
– Jeg kan ikke ta den imot, Adeline, sa Olga beveget.
– Du er lillesøsteren min, svarte hun. – Om ikke i navnet, så i hjertet. Om enogtyve dager reiser jeg herfra, og da vil jeg at du skal ha noe for ikke å glemme meg.
– Jeg kommer aldri til å glemme deg, hvisket Olga bestemt.
– Ikke jeg deg heller, svarte Adeline. – Og jeg skal komme på besøk så ofte jeg kan. Veveriet der bestyrer Gylden har skaffet meg arbeid, ligger ikke så langt herfra.
– Du er heldig som snart skal reise, hvisket Olga.
– Jeg skulle ønske det var meg.
– Om tre år fyller du også atten, da er det din tur til å bli fri. Adeline trøstet så godt hun kunne. – Da kan du få deg et lite værelse et sted hvor du kan bo sammen med Eirik.
Olgas ansikt lyste opp idet Adeline nevnte lillebroren hennes. Da foreldrene deres døde i en brann, ble de to barna plassert på hvert sitt sted. Olga på korreksjonsanstalten mens Eirik bodde på en arbeidsanstalt for gutter.
– Ja, jeg kan hente ham ut så snart jeg har fått arbeid og et sted å bo, svarte Olga og smilte. – Bestyrer Gylden fortalte meg det da jeg kom hit. Men det er fortsatt tre år til, og de vil gå sakte når du ikke er her og kan muntre meg opp.
Olga smilte trist og strøk over steinen med fingrene. – Nå har jeg i det minste noe å minnes deg ved.
Det ble stille en stund. Adeline så at Olga holdt steinen opp mot det lille vinduet helt oppe under taket for å se bedre. Det var tvilsomt om det svake lyset som fløt inn, ville gjøre noen forskjell.
Med ett ble døren slått opp, og madame Strømme kom inn. Olga ble så forskrekket at hun mistet steinen. Den traff madrassen og spratt ned på gulvet med et dumpt smell.
– Hva var det? utbrøt madame Strømme med lykten opp foran seg. Hun var høy og i godt hold. Ansiktet var langt med en spiss hake som stakk ut. Det brune håret var samlet i en stram topp i nakken. Adeline trodde hun var godt over middelaldrende med de dype rynkene rundt munnen og i pannen.
– Er det ingen som har mot til å svare meg? fortsatte hun sint og trampet innover i sovesalen. Hun hadde stø kurs mot Olgas seng, og Adeline kjente hjertet synke i brystet. Madame Strømme var hard og nådeløs. Hun kom ikke til å gi seg før hun fikk svar, og Olga ville aldri klare å stå imot henne.
– Det var meg, madame Strømme, sa Adeline. Da madame kom nærmere, slo hjertet hardt i brystet. – Jeg hadde en stein i sengen og … AU! Hun var ikke forberedt på ørefiken. Smerten strålte over kinnet og opp i hodet, og tårene spratt.
– Det heter sten, sa madame Strømme. – Hvor mange ganger skal jeg si det? Og hvorfor hadde du en sten i sengen?
Adeline var kommet seg av forskrekkelsen og forsøkte fortvilet å finne en forklaring madame Strømme ville godta.
– Nå? Har du mistet munn og mæle, jente?
– Jeg visste ikke at den var der, stotret hun frem.
– Jeg sparket til den ved et uhell.
Madame Strømme fnøs.
– Jeg tror deg ikke. Du ville vel vise de andre jentene at du tør å lage bråk når det skal være stille. Men nå er jeg lei av dine barnslige protester mot reglene her på anstalten. Forstår du ikke at du er heldig som har havnet her? At du har det langt bedre enn andre foreldreløse fattiglemmer?
Adeline så ned i gulvet og svarte ikke. Denne leksen hadde hun hørt mange ganger før, og hun visste at madame Strømme ikke ville høre at hun slett ikke følte seg heldig. Det harde arbeidet, prylen, den skrale kosten og den strenge disiplinen føltes mest av alt som en tung straff.
– Alltid er det noe med deg, og nå er jeg lei, fortsatte madame Strømme.
Hun bøyde seg frem og grep Adeline hardt om overarmen. – En natt på isolatet vil kanskje få deg på andre tanker.
Adeline fulgte motvillig med henne. Fra sengene de passerte, møtte hun redde blikk. Isolatet var fryktet av alle pikene, men hun trodde ingen andre hadde vært der så ofte som henne.
Da hun kom til korreksjonsanstalten ti år før, hadde hun akkurat mistet moren. Det ble forventet at hun skulle være takknemlig for at hun fikk tak over hodet og mat på bordet. Men Adeline hadde ikke klart å vise takknemlighet. Hun sørget, og hun hatet å måtte være innendørs i den klamme arbeidssalen hele dagen. Flere ganger i uken fikk hun kjenne på linjalen som arbeidslederen, herr Stovner, slo dem over fingrene med når de ikke utførte arbeidet til hans tilfredsstillelse. Det hadde fort lært henne hva som ble forventet.
Da var det noe annet med dannelsestimene til madame Strømme. Tre ettermiddager i uken hentet madame Strømme dem inn i det hun kalte selskapssalen, for å lære dem å oppføre seg som dannede, unge kvinner. En kveld i uken lærte de å lese, skrive og regne, og i de timene fulgte Adeline med. Hun gjorde også sitt beste for å lære når de fikk kunnskap om verden utenfor anstalten, men de dagene madame hadde satt av til dannelse alene, hatet hun.
De timene var, for Adeline, meningsløse stunder hvor de måtte lære å snakke pent, rette seg i ryggen, neie og hilse formelt og bevege seg grasiøst. Pjuskete piker, magre og bleke, med slitte klær og hullete strømper, mørke av skitt etter lange dager på arbeidssalen, sto og svaiet av utmattelse. Men spankulere som fine frøkner måtte de likevel gjøre.
Adeline hadde flere ganger gitt uttrykk for hva hun mente om det, og hun hadde blandet seg når madame straffet piker som var for slitne til å forstå hva hun ville ha dem til å gjøre.
Adeline fulgte etter madame Strømme gjennom den lange gangen som førte fra anstalten og over i fløyen som før ble benyttet som dollhus for idiotene i området. Smale vinduer høyt oppe på veggen slapp inn nok lys til at skyggene ble skarpe og svarte der lyset ikke nådde frem. Det luktet fuktig og jordaktig, blandet med en innestengt eim av det hun ikke kunne beskrive som annet enn sykdom. Men det verste var likevel den totale stillheten. Murveggene var mer enn to fot tykke. Ingenting annet enn skrittene og pusten deres var å høre. Hun så seg engstelig rundt. Det var nesten som om hun kunne føle at åndene til de sinnssyke som hadde bodd der en gang, fortsatt var til stede. Hun hørte dem ikke, men ante likevel at de hvisket og tisket seg imellom mens de usynlige øynene deres fulgte henne da hun passerte.
– Inn med deg, sa madame Strømme og åpnet døren til den innerste cellen i gangen.
Adeline protesterte ikke nå heller. Hun måtte bare gjøre som hun fikk beskjed om.
I lyset fra madame Strømmes lykt så hun hvor skittent det var. I det ene hjørnet var steingulvet farget gult. Hun håpet det var en lekkasje som kom fra utsiden, men den stramme lukten fortalte henne at det var den forrige stakkaren som hadde oppholdt seg i cellen, som ikke hadde klart å holde seg.
– Kos deg her i natt, sa madame Strømme. – I morgen skal du få møte bestyreren.
Så smelte hun døren igjen. Det ble stummende mørkt og helt stille.
Bare enogtyve dager igjen, trøstet Adeline seg selv. Den tolvte april var dette marerittet over, og da kunne aldri madame Strømme stenge henne inne på isolat igjen.
Hun famlet seg frem til den nærmeste veggen og satte seg. Både veggene og gulvet var kalde. Hun trakk knærne opp mot haken og la armene om dem. Nattserken var akkurat lang nok til å dekke de nakne leggene, men ikke tærne. Hun lukket øynene og sukket for seg selv.
Adeline hadde døst av da hun våknet til lyden av klirrende nøkler på den andre siden av døren. Så ble den åpnet.
Adeline løftet den ene hånden opp for å skjerme øynene mot lyset fra lampen som ble holdt inn i cellen. Hun så en mørk skikkelse stå bredbent i dør-åpningen og gjenkjente herr Stovner, arbeidslederen. Han var middelaldrende, liten og tynn. Det lille håret han hadde i behold var grått og matt, i likhet med skjeggstubbene på haken. En hjørnetann manglet i munnen hans, og hulrommet kom til syne da han løftet på overleppen i et misfornøyd snerr.
– Opp med deg! sa han og sparket til foten hennes. – Bestyreren venter.
Adelines ben ville først ikke adlyde, for de var så stive etter den kjølige natten, men med klossete bevegelser kom hun seg opp. Hun passerte herr Stovner i døren, og han skar en grimase.
– Du stinker, sa han. – Du kan ikke møte opp hos bestyreren i en slik tilstand.
Han grep henne i armen og trakk henne med seg innover i det tidligere dollhuset. Adeline visste hva som ventet og grudde seg. Hun visste også at det ikke nyttet å fortelle ham at stanken ikke kom fra henne, men fra flekken av urin på gulvet i isolatet.
Hun bet tennene sammen. Det var ingenting annet å gjøre enn å tåle dette også. Om hun var heldig, var det aller siste gang. Bare tyve dager igjen, gjentok hun for seg selv mens de gikk.
Herr Stovner slapp henne da hun kom inn på det som hadde vært et gammelt bad. Heller ikke her fantes det vinduer, men herr Stovner tente et par oljelamper som sto på et bord rett ved døren. De lyste nok til at Adeline kunne se at veggene var malt lysegule og at de hadde sotflekker der fakler hadde hengt i tidligere tider.
En veltet stol lå midt i rommet. Murgulvet under den hadde sprekker på kryss og tvers. Avskallede og rustne badekar sto langs den ene veggen. I hjørnet av taket, over det ene karet, hadde en edderkopp vevet et stort nett. Fangsten så langt var kun en vevkjerring. På gulvet foran et av karene, sto det to bøtter fulle av vann. Et stykke brun såpe lå ved siden av.
– Vask deg, sa herr Stovner og nikket mot bøttene.
Adeline bøyde seg og tok vann i hendene. Det var kaldt.
– Gjør det skikkelig! sa han sint og nikket mot karet. Hun kviet seg, men klatret oppi da han kom mot henne. Han ble stående og glo da hun løftet bøttene opp i karet, men snudde heldigvis ryggen til da hun var klar til å begynne.
Såpen var hard som stein. Hun slapp den oppi vannet og gned den mellom hendene. De ble dyprøde med det samme. Det ble de alltid når hun var kald, siden den gang hun forfrøs dem som barn. Nå lyste nok den røde frostrosen på halsen også, trodde hun. Den var alltid der som et mørkere parti, men også den blusset opp når hun var kald. Merket hadde hun fått den natten da moren døde og hun selv ble funnet nesten ihjelfrosset i snøen. Snøklumpen hun brukte som pute hadde merket henne for livet.
Såpen skummet svakt, og hun skottet bort på herr Stovner. Han sto fortsatt med ryggen til. Hvorfor hadde han ikke gått ut i gangen, slik han pleide?
Hun torde ikke spørre. Raskt trakk hun nattserken over hodet. Under var hun naken.
Hun klappet vann på kroppen med hendene og vasket seg i rasende fart. Da hun var ferdig med kroppen, helte hun resten av vannbøtten over hodet og vasket håret. Hun måtte lukke øynene for ikke å få såpe i dem, og hun hakket tenner av frost.
Da hun bøyde seg for å hente den andre bøtten med vann, fikk hun et glimt av herr Stovner. Han hadde snudd seg. Forskrekket slo hun armene over brystene. Såpen fant veien inn i øynene. Det sved, men hun bet tennene sammen og ble stående.
– Skyll av deg, sa herr Stovner. – Bestyreren venter på oss.
Han lød annerledes og var tykkere i stemmen. Så lo han og snudde seg med siden til henne.
– Tror du jeg har lyst til å se på den radmagre kroppen din, kanskje? Du ser ut som en guttunge.
Adeline var glad han ikke så på henne lenger og fortet seg å helle den andre vannbøtten over hodet. Såpen ble skylt av og samlet seg som hvitt skum om anklene hennes i karet. Idet hun blunket vannet ut av øynene, kastet herr Stovner en linskjorte, undertøy og et ullskjørt til henne. Hun klarte å fange klærne før de falt ned i karet, og hun klemte dem godt inntil kroppen.
Kort etter var de på vei til bestyrerens arbeidsværelse. De gikk raskt og Adeline fikk varmen tilbake i kroppen. Hun var takknemlig for det grove tøyet. Det stakk mot huden, men holdt den kjølige morgenluften unna.
Herr Stovner banket på døren og åpnet den da bestyrerens mørke stemme ropte at de kunne komme inn.
Bak det store skrivebordet satt doktor Elias Gylden. Han var stadslege og hadde ansvar for korreksjonsanstalten. Et par dager hver uke kom han innom, men pikene så ham ikke ofte. Det skjedde kun om noen fikk en alvorlig sykdom eller når noen hadde gjort noe som i madames øyne var fryktelig galt. Mesteparten av tiden på anstalten brukte doktor Gylden på kontoret.
Han var en eldre kar, drøy over buken og med kort, hvitt hår i en krans rundt hodet. Jakken var åpen, og hun så gullenken til lommeuret henge ut fra lommen på vesten. På nesen hadde han et par briller, og nå kikket han over innfatningen og mønstret Adeline fra topp til tå. Det var ikke første gangen hun ble kalt inn på hans kontor, og Adeline likte doktor Gylden. Han var rettferdig og mildere enn madame Strømme, men denne dagen så han plaget ut.
– Kom inn, frøken Meyer, og sett deg i stolen. Da hun satte seg, la Adeline merke til at herr Stovner ikke lukket døren etter henne. Han ble stående på utsiden og lytte.
– Jeg hadde håpet at jeg ikke behøvde å se deg her igjen, sa doktor Gylden med et tungt sukk. – Men madame Strømme sier at du lagde bråk på sovesalen i går og hindret de andre pikene i å sove?
Madame Strømme overdriver, ville Adeline si. Hun er ondskapsfull og slem.
– Omforlatelse, doktor Gylden, sa hun i stedet.
– Hva skal jeg gjøre med deg, Adeline? spurte han oppgitt. – Det er tre uker til du fyller atten år, og da skal du reise herfra. Jeg har til og med ordnet en plass for deg på veveriet hos min gode venn, disponent Tønnes, men jeg kan ikke la deg begynne der om du er ulydig og lager bråk.
Han lente seg frem og la vekten på albuene og fingertuppene mot hverandre. – Våre piker har rykte på seg for å være høflige, arbeidsvillige og dannede, og slik ønsker vi at det skal være. Men madame Strømme mener at du ikke har oppnådd den standard som våre piker skal ha. Jeg vurderer derfor å forlenge ditt opphold her på korreksjonsanstalten med ett år.


Lyst til å abonnere på Frostrose?

Da får du første bok i abonnementet + en nydelig, justerbar Frostrose-ring GRATIS!

Ukens mest leste innlegg