Det første kapittelet i siste «Morshjerte»

Slutten nærmer seg med stormskritt … 23. april er den aller, aller siste boka i Morshjerte i salg.

Det blir utrolig trist å ta farvel med alle vennene våre i Anne-Lises fantastiske serie, men vi gleder oss masse til å lese den rørende slutten. For å gjøre ventetiden litt kortere for deg, kan du her lese hele det første kapittelet i Morshjerte 31. Gled deg til å lese resten! 

Første kapittel i Svarttrostens sang

Høgås gård, juni 1956

– Johannes! Odas redselsskrik gjallet over tunet. Hun hang over kanten på siloen og så ned på den urørlige skikkelsen som lå på sementgulvet der nede. – Johannes!
Hun oppdaget ikke Mathilde før hun kom stormende opp på låvebroen. – Ka verden er det? Ka som har skjedd, Oda?
Oda løftet hodet og satte et blikk fylt av kullsvart angst i henne. – Han datt ned.
– Datt ned? Kem som datt ned? Mathilde lente seg over kanten og fikk øye på den livløse skikkelsen nede på sementgulvet. – Å, Herregud! Hun slo hendene for munnen i forferdelse. – Herregud, gjentok hun og grep tak i armen til Oda. – Korleis har det gått med han?
– E veit ikkje, svarte Oda hest.
Hun halte seg opp og begynte å klatre ned stigen som sto inntil siloveggen. Den var sleip og ustø, og Mathilde lente seg frem og tok et godt tak i den for å holde den fast.
– Du kan dett ned, du òg, sa hun redd. – Oda, du må ikkje … Vi må vent tils det kjem andre som kan …
Oda svarte ikke. Hun fortsatte ned den ustøe stigen og var borte ved den livløse skikkelsen i to lange skritt. Hun kastet seg ned på kne ved siden av Johannes og la to iskalde, skjelvende fingre mot halspulsåren hans. Hun kunne ikke se om han pustet, men fingrene kjente så vidt pulsen hans. Den var så svak at det bare var som en vag vibrering under fingrene hennes, og den var veldig ujevn.
– Johannes!
Hun våget ikke riste i ham. Hun visste ikke hvor hardt skadd han var, og hadde hørt at man kunne gjøre vondt verre om man forsøkte å snu eller flytte på folk med store skader, spesielt om det gjaldt hodeskader eller bruddskader i nakke eller rygg. Hun forsto instinktivt at Johannes var svært alvorlig skadd, antagelig livstruende, men den tanken våget hun ikke å ta inn over seg. Det måtte ikke være slik! Han måtte ikke dø!
Han lå fremdeles i den underlig forvridde stillingen. Øynene hans var lukket, håret var i vill uorden og han var blåhvit i ansiktet. Han virket død allerede, slo det henne. Hun strøk ham forsiktig over det mørke håret, mens tårene silte.
– Johannes, hvisket hun gråtkvalt. – Du må ikkje dø, Johannes! Vi må ha hjelp, Mathilde, ropte hun opp til venninnen. – Han er kjøle alvorlig skadd. Du må ringe i stabbursklokka, da forstår folk at det er alvor, og kjem. Ring til foreldran mine – og til foreldran hass Johannes også, og til legen. Til han fyrst! Sei at han lyt kom hit på øyeblikket! Med sjukebil, la hun til og stirret opp på Mathilde som hang ut over silokanten, blek og storøyd av skrekk. Hun virket helt paralysert, og rørte seg ikke.
– Løp, Mathilde! ropte Oda høyt. – Løp!
Det var som om Mathilde endelig våknet av sjokket og hørte hva Oda ropte. Hodet hennes forsvant, og Oda hørte henne løpe nedover låvebrua. Like etter ljomet lyden av stabbursklokka utover bygda i den grå sommerdagen. Det lød uhyggelig og illevarslende.
Oda snudde seg mot Johannes og strøk igjen gjennom det flurrete håret hans. Hun fikk blod på fingrene, og oppdaget at han blødde fra en lang flenge i tinningen. Men den var ikke dyp, det var ikke den som var alvorlig. Spørsmålet var hvor alvorlig fallet hadde vært.
– Johannes, hvisket Oda igjen. – Kan du hør meg? Er du vak, Johannes?
Det kom ingen reaksjon, han lå like forvridd, livløs og stille. De lange øyenvippene hans kastet skygge over de fargeløse kinnene. Han var så uhyggelig blek, tenkte hun igjen, og han pustet så svakt og uregelmessig.
– Du må ikkje dø frå meg, Johannes, hikstet hun og la kinnet sitt varsomt inntil hans. – Du må ikkje dø! E trur ikkje e kan leva uten deg. Det kan ikkje Jo hell – du veit det. Det er oss, Johannes, oss tri. Du må ikkje …Brått kom hun på at hun hadde vært på vei for å fortelle ham at hun ventet barn, men at hun ikke visste om det var hans. Hun hadde vært forberedt på at han ville forlate henne, og hadde innsett at hun i så fall måtte leve med det. Nå var tanken på å leve uten ham utenkelig. Hvordan hadde hun noen gang kunnet tro at det ville være mulig? Hun strøk leppene over kinnet hans. Det søkk i henne, for det var som å kysse kald marmor. Eller en som var død.
Det med barnet ville hun ikke tenke på nå. Det viktigste var at Johannes overlevde, alt annet fikk hun ta etter hvert. Om hun bare fikk beholde ham, skulle hun saktens klare å bære på hemmeligheten om natten med Louis, og på angeren og selvforakten hun følte. Hun måtte holde det ut, i stedet for å lette samvittigheten ved å slenge sannheten i fjeset på ham –og la ham ta støyten. Om han bare overlevde og ble hos dem, kunne hun bære alt, tåle alt, utholde alt. For hun elsket ham – høyere enn hun hadde skjønt. Han var en del av henne – den beste delen av henne. Hvordan kunne hun ha glemt det? Uten ham var hun ingen.
Det var kaldt og fuktig nede i siloen. Hun tok av seg den tynne sommerjakken og la den rundt ham. Det var ikke mye varme i den, men det var bedre enn ingenting. Så la hun seg ned på sementgulvet, tett, tett inntil ham. Men uten å røre ham – hun ville bare forsøke å gi ham noe av sin varme. Hun la ansiktet inntil hans, så hun kunne føle den svake pusten hans som et mykt svep over kinnet hver gang han pustet ut.
Tiden opphørte å eksistere. Hun lå på det kalde sementgulvet, tett inntil Johannes, i et slags vakuum, et tidløst ingenmannsland. I noen øyeblikk lurte hun på om de var døde, begge to. Hun syntes at pulsen hans ble stadig svakere, og pusten hans var av og til så lenge borte at hun måtte løfte ansiktet og se etter om han var død. Og hvis han var det …
– Oda!
Hun fór sammen av farens stemme fra toppen av siloen. – Oda, korleis er det?
Han ventet ikke på svar, men svingte seg over kanten og kom nedover stigen i en viss fart. Han slo armene om henne, løftet henne opp og holdt henne fast inntil seg.
– Lever han?
Armene til faren, nærheten hans, stemmen hans og det at hun ikke lenger var alene med Johannes, fikk henne til å bryte sammen. Hun klamret seg desperat til faren og strigråt.
Han ristet henne hardt. – Du må vara sterk no, Oda, sa han. – No må vi redde Johannes! Det vert tid nok til å sørge – sida.
– Men han lever da? Oda så på faren. – Han lever da, far?
– Ja, så vidt, svarte han, etter å ha kjent på pulsen til Johannes og strøket ham varsomt over hodet. – Så vidt, gjentok han. – Enno …
Så skjedde alt på én gang – eller i alle fall føltes det slik. De hørte lyden av løpende skritt over låvebroen, og høye stemmer – noen hun kjente, og noen hun ikke visste hvem tilhørte. Så kom det folk ned stigen, bukserende med en båre. En av dem var legen. Han la en stor støttekrage rundt nakken til Johannes, så spente de ham fast til båren og heiste den opp. Oda husket aldri siden hvordan det gikk til, han ble bare borte over silokanten.
Da hun kom opp på låvebrua og ned på tunet, sto moren der, blant alle de andre. Hun holdt om Jo, som var blek som et laken og hadde strimer etter gråt i det skitne ansiktet.
– Jo … Kjære deg, Jo! Oda slo armene om ham og klemte ham inntil seg. For en gangs skyld trakk han seg ikke unna, men klamret seg til henne, mens guttekroppen skalv av gråt.
– Han far …!
– Far din falt ned i siloen, sa Oda, overrasket over at stemmen hennes bar. – Han er stygt skada, men no tar dem han til sjukehus, og så …
– Lever han?
– Ja, han lever. Oda tok sønnens grimete ansikt mellom hendene og satte blikket i ham.
– Han lever, Jo! Og han skal fortsett å leva – det skal vi sørge for du og e, ikkje sant? Vi har ikkje tenkt å gje slepp på far din, har vi vel?
– Nei! Det kom som et sårt hikst. – Men om han …
– Det finnest ikkje noko men, Jo. Far din skal leva!
Et kort øyeblikk flammet et vilt håp opp i blikket til Jo. Så klemte han hardt om moren. I et sekund slo det henne at dette var første gang de hadde et felles mål, første gang de virkelig trengte hverandre, hun og Jo. På et underlig vis ga det henne en slags styrke. Et håp. Hun kunne ikke svikte noen av dem – verken Johannes eller Jo.
Mens båren med Johannes ble plassert i sykebilen, hentet Oda en annen jakke, slengte noen toalettsaker ned i en bag og styrtet ut på tunet igjen.
– Jeg har ringt med sykehuset, sa legen da hun kom ut. – Det blir en lang tur, og jeg kan ikke si noe om hvordan det vil gå. Mannen din er svært alvorlig skadd, jeg regner med at du har forstått det. Så sykebilen kjører rett til Trondheim. De har større kompetanse der enn på sykehuset i Orkdalen.
– Kor er foreldran hass Johannes? spurte Oda moren. – E ser dem ikkje. De har no vel gitt dem beskjed om …
– Ja, vi har ringt, men Sivert spilte konsert i Oslo i går, og Tordhild er sammen med han. Dem kjem med siste fly frå Oslo i kveld, og kjem rett til sjukehuset. Om dem får plass på flyet, da, men det gjer dem nok. Det er da eit nødstilfelle, la hun til.
– Marilena, da?
– Ho er på eit kurs i Sverige, og vi har ikkje fått tak i ho enno. Men e skal fortsett å ringe, svarte moren.
Så kjørte sykebilen. Oda hadde helst villet være med i den, men det gikk ikke. Det var bare én plass ved siden av båren, og den tok legen.
Men faren sto klar. – Vi kjører etter, sa han. – Sett deg inn.
– Mor! Jo kom mot henne sammen med Mathilde. Tarzan luntet etter ham. – Mor, e vil vara hos far!
– Det går ikkje no, Jo. Oda tok om ham.
– Men e skal ringe straks e veit noko. Og e lover deg at du skal få kom så snart far din kan tak imot besøk. Og om det tar litt tid føre e får vit noko, så kjem e hæm til deg, og så drar vi i lag seinar, du og e.
– Men e vil …
– E veit at du vil vara med far din, og det veit han òg. Men no …
– Han dør ikkje, han far? Stemmen skalv, halvkvalt av gråten han forsøkte å holde tilbake. Ansiktet var grimet av tårer og angst, og av en uvisshet han nesten ikke orket å bære.
Oda så det, og gråt inni seg. – Han far dør ikkje, svarte hun lavt og tok rundt sønnen.
Det var en løgn, for hun visste jo ingenting sikkert, men hun orket ikke å se Jo ha det så vondt. Hun måtte gi ham litt trøst, om det så bare ble for en kort stund, før den grusomme virkeligheten kanskje ville knekke dem. Dessuten hadde hun allerede så mange svarte løgner på samvittigheten. En hvit løgn i tillegg spilte ingen rolle. Jo trengte et håp, og det gjorde hun selv også. Et halmstrå å klamre seg til.
– Far din dør ikkje, Jo, gjentok hun lavt, med en overbevisning hun på ingen måte hadde. – Far din dør ikkje. Han villa alder la oss bli att alæn. Alder!

Ukens mest leste innlegg