❤️ Mamma ❤️

I dag sender vi masse ❤️❤️❤️ til alle fantastiske mødre der ute! GRATULERER med dagen, alle flotte, enestående kvinner. Dere gjør en utrolig jobb! 😍

Det finnes utallige fine øyeblikk mellom mor og barn i seriebøkene. Vi har plukket ut noen av disse scenene i anledning morsdagen. Er ikke alle utrolig rørende? ❤


Fra Sønnavind 69 – Elise møter barnebarnet Ragnhild for første gang

Elise kjente lykkefølelsen bre seg gjennom kroppen ved tanken på at fødselen var vel overstått. Elvira var blitt mor, og Johan hadde fått sitt første ektefødte barnebarn. Hun visste at han hadde vært bekymret og fryktet at Elvira ikke kunne få barn etter det forferdelige ekteskapet med Nils Christian.

Samtidig var hun lei seg for at hun ikke hadde fått være til stede under det store øyeblikket da et nytt liv kom til verden.

«Jeg sto i kø hos Magda i nesten en time,» stønnet hun. «Det skulle ikke være lov å fylle opp hele matskapet sitt mens halve Sagene står og venter på tur!»

Så bøyde hun seg over Elvira igjen og kikket beundrende ned på sitt nye barnebarn.

«Lille Ragnhild,» hvisket hun betatt.


Fra Bare Maja 4 – Maja holder sin nyfødte sønn

Jossa bøyde seg og la småen forsiktig til rette i armkroken hennes. «Her har du’n,» sa hun dempet og dyttet teppene rundt dem begge, så de ikke skulle fryse.

Et øyeblikk lå Maja urørlig, bare stirret og stirret på den vesle uten å fortrekke en mine. «Så liten han er,» sa hun til siste, «men se den fornemme pannen!»

Jossa brast i latter. «Og så har’n ti fingre og tær, au – je har telt dom for deg.»

Et undrende smil dirret om Majas munn. «Er han ikke det vakreste barnet du noen gang har sett, Jossa?»

«Jo, når’u sier det, så er’n visst det.»

Maja blunket bort to store, blanke tårer. «Tenk at de var ham jeg gikk og bar under hjertet!»


Fra Morshjerte 28 – et rørende øyeblikk med Oda og Jo

En natt våknet litlin. Oda var var som et dyr på alle fra ham, og hørte ham med en gang. Johannes sov tungt i køyesenga over henne. Hun sto opp og tok opp sønnen, strøk ham over hodet og kysset ham varsomt.

– Ka det er? hvisket hun. – Har du ilt i magen? Eller drømt du, kan hende?

Den lille gryntet litt og satte det klare blikket i henne.

Oda tok et stort ullpledd og tullet rundt ham, tok på ham lua og gikk stille ut. Høstnatten var så vidunderlig vakker at hun nesten mistet pusten. Himmelhvelven var dryssende full av store stjerner, og over Stortind hang en gyllen fullmåne. Måneskinnet fikk det store fjellet til å lyse som om det var av sølv, tenkte hun.

– Ser du alle stjernan, litlin? pustet hun ned mot sønnen sin. – Dem er der oppe, alle dem som har levd føre oss, men som no er død. Dem passer på oss. Det vil du føle når du vert større, at dem passer på deg. Ser du stjernan, litlin? gjentok hun.

En merkelig følelse kom over henne, som om noen sto rett ved siden av henne. Som om hun ikke var alene med sønnen. Et kort øyeblikk syntes hun at hun så en skygge oppe ved Storura, høyt der oppe. Noe som rørte seg. Hun knep øynene sammen, men så ikke noe. Da var det som om noe slo ned i henne. Noe hun hadde visst lenge, trodde hun – men som hun ikke hadde fått tak i. Nå kom vissheten til henne med slik kraft at hun kjente huden nuppe seg.

Langsomt tok Oda et godt tak om den lille sønnen sin og løftet ham opp – opp mot stjernene, opp mot Stortind og ura og det skinnende sølvlyset fra fullmånen.

– Her er han, sa hun, og strakte armene så høyt opp hun kunne. Hun kjente tårene renne, men visste ikke hvorfor hun gråt. – Her er han. Han heter Jo!


Fra Soloppgang 67 – Andrine og nyfødte Undine

Hun løftet Undine opp fra sengen og la den lille barnekroppen mot sin. Den varme, gode datteren klagde litt over å ha blitt forstyrret, men Andrine ville ha denne kosen med henne. Det luktet melk av den lille kroppen, og hun tenkte for seg selv at Undine ble det siste barnet hun kunne få. Det ville ikke bli flere fødsler. Kroppen var ikke sterk nok, det hadde nesten gått galt denne gangen. Hun hadde fått kraftige blødninger, og det var nesten ikke liv i ungen da hun ble født, men et mirakel hadde skjedd, og nå var de her begge to.


Fra Jordbærdamene 4 – Louise møter igjen sønnen hun var nødt til å reise fra

Hun forsto at han var såret. Han hadde forestilt seg en annen mor. Han hadde trodd at hun skulle fortelle en annen historie. Hun kunne risikere å miste ham nå. Ærligheten hennes kunne koste henne den siste rest av tillit. Hvis den ikke allerede var gått i stykker. Sammen med den fine fortroligheten som hadde vært mellom dem da de ruslet langs stranden.

«Jeg forstår at dette er vondt for deg,» sa hun stille. «Men jeg måtte vente med å fortelle til jeg fikk snakke ordentlig med deg. Jeg ville se deg, være hos deg, før jeg fortalte.»

Sønnen hennes satt urørlig og utilnærmelig. Lysår borte fra henne. Her på benken, der hun bare kunne ha strukket ut en hånd og rørt ved ham, var han lengre vekk enn han noen gang hadde vært mens han bare befant seg i tankene hennes.

«Jeg håpet at du kom for å bli,» sa Stephan. «At du ville bo her slik du gjorde før.»

Louise følte seg tappet for krefter. Hun famlet hjelpeløst etter ord som ikke fantes. Hun ville så inderlig gjerne oppfylle ønsket hans, men hun måtte være ærlig. Hun kunne ikke lyve for sønnen sin. En klo senket seg og pirket ubarmhjertig i henne helt til ordene tvang seg frem.

«Jeg kan nok ikke det …»

Han så ikke på henne da han fortsatte å snakke. Blikket var innadvendt, og stemmen lød monoton og oppgitt.

«Det er mange i klassen som ikke har fedre, fordi de ble drept i krigen. Men de aller fleste har en mor, og de bor sammen med mødrene sine.»

Ordene hans skar henne i hjertet.

«Jeg skulle ønske at jeg kunne bo sammen med deg.»

Stephan bet seg i leppen. Hun skjønte at han lik henne kjempet med gråten.

«Er du mer glad i søstrene mine enn i meg?»

Hjertet hennes blødde.

«Kjære Stephan,» sa hun stille. «Du er min førstefødte og min eneste sønn, og jeg elsker deg.»

Hun strakte ut armene, og med et hikst lot han seg omfavne. Hånden hennes strøk ham over håret, over skuldrene og ryggen. Hun ble fylt av en mektig lykkefølelse. Alt hun hadde drømt om gikk i oppfyllelse. Hun fikk endelig lov til å holde rundt den vakre sønnen sin.

Ukens mest leste innlegg