Ekte juleleseglede med «Julestemning»

Kom i julestemning med noen av våre mest folkekjære forfattere!

For to år siden utga vi for første gang jule-novellesamlingen Julestemning. Tilbakemeldingene var fantastiske (dette måtte vi gjøre igjen!), og i år er endelig en ny utgave av Julestemning i salg! 

Julestemning er i salg nå!

Julestemning gir deg garantert ekte juleleseglede i adventstiden. Det er bare å sette seg godt til rette i sofaen, tenne julestjerna og nyte de åtte koselige, fornøyelige, romantiske og dramatiske historiene: 

Ta turen til Engeløya i Nord-Norge sammen med Trine Angelsen og kjenn duften av nystekte julekaker fra kjøkkenet i doktorgården.

Dra til Sigrid Lundes Sæterdalen og bli med på en barnefødsel, og se hvordan stabeiser og grinebitere kommer i julestemning hos Pia Pedersen.

Finn ut hvordan en juleengel blir et symbol på forsoning i Jane Mysens historie og hva Ellinor Rafaelsen mener med «julårsaften».

Gi ly til en forkommen vandringsmann på Rørosvidda sammen med Annikki Øvergård, se hva som kan skje når man blir med Anne Marie Meyer hjem til jul og åpner julehjertet sitt, og les om skrønemakeren som får smake sin egen medisin i Torill Karina Børnes’ novelle.

Boka inneholder også fire til-og-fra-lapper og et kort med det koselige bildet som er på forsiden av boka. 🙂

Under er et utdrag av den aller første novellen i boka, Stjernefall av Trine Angelsen. PS: Vær forberedt, dette vil garantert gi deg julestemning!

Utdrag av novellen Stjernefall av Trine Angelsen

Lesere av Breidablikk vil kjenne igjen karakterer fra serien. Handlingen finner imidlertid sted vel to år før Bera gjør sin entré i Gabriels liv.

Engeløya, desember 1859

Gabriel leide hesten på plass inn i fjøset. Han kunne bedt den unge drengen om å gjøre det, men det var sent og kanskje var Truls sovnet. Han var tross alt bare tretten år, men dyktig i arbeidet. Den stakkars ungen var foreldreløs da de tok ham under sine vinger. Men ingenting tydet på at den lysluggede karen mistrivdes i doktorgården.

Krybben var full av høy og bøtten fylt opp til randen. Han børstet over den røde helsepelsen med lange, gode tak før han strøk hesten over halsen og sa lavt: «Takk før hjelpa, Melle. Du e nu god å ha.»

Gabriel hadde vært innom to pasienter denne kvel7 den. Den første var et lite barn som hadde fått strupehoste. Han hadde vært der før, men måtte innom for å se hvordan det gikk. Huset var lite og fattigslig, men det var varme i ovnen, og menneskene var omsorgsfulle. Allerede da han ankom, fortalte de at penger eide de ikke, men om han likevel kunne se i nåde til veslegutten deres? Han var den eneste de hadde, de kunne ikke miste ham. De kunne arbeide for doktoren som betaling. Ja, begge to, både kona og mannen, om han ønsket det.

Gabriel forsikret dem om at dette skulle han gjøre gratis. Det skulle de ikke tenke på. Det var jo snart jul, hadde han lagt til og presset fram et lite smil. Da skulle man ta særdeles godt vare på hverandre, hadde han lært. Det så dessuten ut til at gutten kom til å klare seg, men de måtte følge alle hans råd. Særskilt det å kjøle ned ungen når feberen steg.

Den andre pasienten var presten, som hadde skadet hånden sin.

Som Gabriel oftest gjorde i slike tilfeller, spurte han hvordan dette hadde gått til.

«En av hestene bet meg,» svarte presten. «Den er visst blitt mannevond, den gamle merra.»

«Så da skal presten kvitt sæ med ho?» småpratet Gabriel.

«Nei, jeg lar den bli,» svarte han kort og forklarte ikke hvorfor.

Gabriel spurte ikke mer, men han gjorde seg sine tanker. Etter merket å dømme var det ikke hestetenner som hadde gjort dette. Det minnet mer om et menneskes. Det var uansett ikke hans sak og lite han kunne gjøre. Men da han fikk et glimt av den unge prestefruen, var han ganske sikker på at hun hadde et blått merke på kinnet. Hadde hun slått seg? Han ville spørre, men like fort lukket hun døren og ble borte.

Presten fikk beskjed om å holde hånden i ro til såret hadde grodd.

Deretter fikk Gabriel rikelig betaling og ønsker om en god aften.

Han ble stående utenfor fjøset en stund og stirre opp mot den svarte himmelen. Den var krydret med et dryss av blanke stjerner. Som om den hadde pyntet seg litt i anledning julen som sto for døren. Så uendelig langt borte de var. Helt oppe i himmelriket.

Han dro pusten dypt inn og slapp den sakte ut igjen, slik at det dannet seg en sky av frostrøyk. Da så han den. En stjerne falt over himmelhvelvet som et lite lys, og brått var det sluknet. Det skulle visstnok bety noe. Var det at noen døde i dette øyeblikket, eller kunne man ønske seg noe? Han var sannelig ikke sikker. Han sto litt til, før han skrådde over tunet og gikk inn.

Elen, den aldrende hushjelpen, tok imot ham i gangen. Hun stilte ikke spørsmål om hvordan det hadde gått, men tok imot frakken, skinnluen og vottene.

«E ho Rosa fortsatt våken?» spurte han.

«Nei, ho va sliten og gikk tel sengs før omlag en time siden. Og han Truls sovna nesten på vedkassen i kjøkkenet. Æ mått nesten jag han på loftet. Han vill jo så gjerne sætt inn hesten når du kom. Vil du ha en kopp kaffe å varm dæ på? Æ har holdt kjel’n varm.»

«Takk, det vil smak godt.»

«Et øyeblikk,» sa hun og forsvant inn på kjøkkenet. Like etter kom hun ut med en stor kopp.

«Takk, men nu skal du også ta kveld,» sa han.

«Tru ikke anna,» lo hun, så den store barmen disset.

I stuen var det god varme i ovnen, og han fant seg en stol i nærheten. Der ble han sittende og fundere. Han hadde tilsynelatende alt. En vakker og klok hustru, et godt arbeid, fint hus … Hva mer kunne han så ønske seg?

Egentlig behøvde han ikke å stille seg spørsmålet engang. Han ønsket seg barn. To barn, sto på listen hans, men om han så bare fikk ett, skulle han være glad. Den lykkeligste mann i hele verden.

Det var fire år siden han møtte Rosa i Christiania. Da var han ferdig med studiene og hadde hatt et kort vikariat, der han fikk henne som pasient. Tilfeldigheter gjorde at de møttes noe senere, og de ble et par. Hun ville gjerne flytte med ham fra hovedstaden og opp til denne lille bygda i Steigen. Fra brolagte gater, store forretninger og travelhet til høye fjell, storhavet utenfor stuevinduet og mørketiden på vinteren. Rosa elsket alt dette – foruten nordlyset, midnattssolen og alt annet som var her. Men aller høyest elsket hun ham. Og det var gjensidig.

De hadde vært så sikre på at de skulle fylle huset med barn, men slik hadde det ikke blitt. Årene hadde gått uten at noe skjedde. Til sist sluttet de å snakke om det – fordi det gjorde for vondt. Som å rive skorpen av et sår.

Akkurat nå var det en annen sak som opptok ham mest. Hun hadde forandret seg, blitt fjern og fulgte ikke riktig med når han snakket til henne. Dessuten var det alle disse turene hun tok til lensmannsgården. Rosa hadde sagt at en venninne av henne fra Christiania var på besøk der. Og det var jo så hyggelig å se henne igjen. De hadde utrolig mye prat å ta igjen. Gabriel hadde stor forståelse for dette, men samtidig var det noe som skurret, noe som plaget ham.

Kaffen hadde heldigvis ikke gjort ham våken, så han satte den tomme koppen fra seg og gikk opp i andre etasje. Lydløst kledde han av seg og la seg inntil Rosas myke, varme kropp. Det blonde håret hennes kilte mot fjeset hans, og hun mumlet noe uforståelig før de begge to sov tungt.

Lyst til å lese resten av Trines novelle?

Julestemning er i salg i dagligvarehandel og kiosk NÅ. Du kan også kjøpe Julestemning på norskeserier.no.

Ukens mest leste innlegg