Pia og Lovise bor på samme gårdstun

Har du begynt på første bok i Skjebnestier? Da husker du helt sikkert sauen Rosa… Forfatteren av serien, Pia Pedersen, hadde faktisk en sånn sau da hun var liten! Navnet var Silkepote, men heldigvis led hun ikke samme skjebne som Rosa … I dette innlegget forteller Pia om oppveksten og hjemstedet sitt, som faktisk også er Lovises hjemsted! 🙂

Det at jeg er født på 80-tallet, burde kanskje tilsi at jeg har hatt en ganske moderne oppvekst. Og på mange måter hadde jeg vel også det. Men det gammeldagse har også fulgt meg tett, gjennom hele barndommen.

Her er jeg med bestefaren min og henter ved i skålen.

Jeg får nesten innrømme at bildet over lyver litt, for det antrekket brukte jeg bare i anledning skolens 100-års jubileum. Dagen ble nemlig markert ved at alle elevene kledde seg ut, satt på gammeldagse pulter, brukte gammeldags skoleutstyr og spiste vassgraut med brunt sukker på. Etter hva jeg kan huske, smakte det ikke særlig godt!

Men det var én av mange opplevelser som var med på å gjøre gamledager levende for meg. Huset vårt lå bare et lite steinkast unna mormor og «bess» sitt, og det var ingen som banket på når vi løp husimellom. Mormor var alltid full av historier om gamledager, og jeg kunne sitte i timevis og bare lytte til henne. Jeg «så» alt sammen helt tydelig for meg og drømte meg bort til en annen tid.

Mormor lagde blant annet verdens beste lungemos!

Grunnen til at vi bodde så tett, var at mamma var odelsjente på et småbruk, og da jeg var liten hadde vi omtrent 35 sauer på vinterfôr. Det var stort sett bestefaren min som bestemte hva slags metoder som skulle benyttes i driften. Dette var også de eneste gangene han hevet stemmen (så vidt jeg kan huske). Kun det beste var godt nok for dyrene, mente han. Og gras som bare lå og tørket på bakken … Nei, fysj og æsj, det ville han ikke ha noe av! Høyballer var uaktuelt, og hvis noen prøvde seg på å si «silo», ble han helt hvit i ansiktet.

Hesjing var det som skulle til, og her er «bess», pappa og eldste broren min i full sving med slåttonna.

Hvor jeg er, sier du?

Antagelig et sted midt inni hesjen! Travelt opptatt med å utforske hulrom og tuneller. Jeg husker godt hvordan de skarpe, avkuttede grasstråene stakk mot knær og håndflater når vi krabbet rundt inni der. Når høyet var tørt og skulle ned fra hesjene, fikk vi også være med og trampe lasset. Og det aller beste var selvfølgelig når alt hadde kommet inn på låven, og det var klart for hoppingen!

Jeg har bare gode minner fra fjøset, sauene og særlig lammene.

Du har kanskje lest første kapittelet om sauen Rosa?

Jeg hadde faktisk en slik sau! Heldigvis led hun ikke samme skjebne som Rosa, men hun var akkurat like rar og kjærlig som henne. Navnet var Silkepote, og det var ingen vits i å slippe henne ut på beite om sommeren. Samme hvor langt inn på skauen vi kjørte, kom hun tuslende hjem et par dager senere. Ikke nyttet det med innhegninger heller. Hun kom seg ut uansett hva vi brukte. Til og med strømgjerder visste hun hvordan hun skulle hanskes med. Det var det rareste synet du kan tenke deg, for hun hoppet ikke over, hun ålte seg under! Og når jeg var på vei hjem fra skolen, kom hun faktisk og møtte meg!

Da jeg begynte å skrive på Skjebnestier hadde jeg ikke planlagt å legge historien til hjemstedet mitt. Men så oppdaget jeg hvor mye «gratis» jeg fikk i form av research og hvor mye mer inspirasjon det ga. Da jeg satt og skrev kunne jeg jo bare kikke rett ut på de samme omgivelsene som Lovise!

For ja, jeg bor faktisk fortsatt på samme plassen. Da mannen min og jeg skulle bygge, var vi så heldige å få kjøpt en tomt like ved, og her har vi vår helt egen lille bakkebygrend. På bildet under ser du hva jeg mener.

Solenga (småbruket Lovise bor på) har jeg plassert der hvor huset mitt står i dag. Og der huset til broren min ligger, er det i historien en falleferdig, forlatt plass. Huset til mamma og tanta mi fantes selvfølgelig ikke. Kanskje var det litt mer skog og litt mer udyrket mark. Det skal ikke mer til enn litt fantasi for å se det for seg. Jeg har i hvert fall ingen vanskeligheter med det, og jeg håper du også vil se det like levende for deg når du begynner å lese.

Mange varme klemmer fra Pia


Les mer om og bli abonnent på Skjebnestier!

0 kommentar(er).
  1. Grethe:

    Skjebnestier var spennene fra første stund .
    Gleder meg til neste bok.

    1. september 2018 kl 10:05

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Pia Pedersen

Pia Pedersen (f. 1981) er født og oppvokst på vakre Hadeland. Der bor hun fortsatt med mann, tre barn og en vilter katt. «Skjebnestier» er Pias første romanserie, og handlingen er lagt til hjemstedet hennes.