NY SERIE: Les det første kapittelet i «Skjebnestier»

I dag har vi en liten hemmelighet å dele med deg … I august lanserer vi en ny serie av den knallgode debutanten Pia Pedersen! 🙂

Skjebnestier har handling fra Hadeland, hvor Pia selv har vokst opp og bor. Pia har alltid drømt om å bli forfatter, og endelig har drømmen gått i oppfyllelse! Da vi på forlaget mottok manuset hennes, var vi helt sikre på at dette måtte bli en serie, og snart er den i salg!

Pia skriver både nært og ekte, og man kan virkelig føle at man er på Hadeland i 1910 mens man leser. Vi håper du blir like glad i serien som vi har blitt!

Klikk her for å lese om hvordan Skjebnestier ble til.

Hva er det han han skjuler?

I Skjebnestier blir du kjent ungjenta Lovise, som bor på det vesle småbruket Solenga. Bruket ligger idyllisk til, men tilværelsen er langt fra rosenrød. Familien strever med å overleve, men Lovise elsker dyrene og drømmer om bedre kår.

En natt får en gammel, synsk kone et grufullt varsel – om Lovise. Kona kvier seg for å si noe, for man må ikke endre skjebnestier. Lovise vet ingenting om dette og forelsker seg i bygdas nye klokker. Men hva er det han skjuler …?

Bli abonnent og få første bok i abonnementet GRATIS!


Her kan du lese det hjerteskjærende første kapittelet i første bok. God fornøyelse!

Hadeland, 23. juni 1910

Med et rykk satte hun seg opp i sengen og stirret inn i mørket. Skriket, som endelig kunne slippes løs, kom fra en annen. Likevel var det opp gjennom hennes egen hals det presset seg frem, før det fylte rommet.

Hildur gispet av anstrengelse. Opplevelsen ville ikke slippe taket. Hjertet dunket som besatt, og fingrene skalv da hun søkte seg frem til tennstikkene. Hun tente lampen. Den vesle stua virket enda gråere om natten, når sollyset ikke trengte inn gjennom de små vinduene. Skjelven skjøv hun seg lenger opp på halmmadrassen og lente ryggen mot sengegavlen.

Midtsommernatten hadde bestandig vært knyttet til overtro, og det var ikke uten grunn, tenkte Hildur. Hun lukket øynene igjen og manet frem minnet om den uhyggelige drømmen. Kvalmen buktet seg gjennom kroppen, og hun skjøv sengeteppet til side. Men så stanset hun halvveis i bevegelsen. Nå måtte hun ikke gjøre noe overilt.

Det kunne være farlig å endre på skjebnestier. Hun husket bare så altfor godt hva som hadde skjedd den gangen for så mange år siden. Hun skulle ikke ha sagt noe. Ulykken som rammet, var ikke til å bære.

Forsiktig satte hun føttene i gulvet og gjøs. Med alderen hadde hun blitt så plaget med kalde føtter. Hun tok med seg lampen og gikk med tunge skritt bort til døren. Det var kaldt ute også. Fingrene strammet seg hardt rundt dørhåndtaket. Denne kulden kom verken fra sommernatten eller alderen, innså hun med ett. Den kom annetstedsfra.

Månen lyste svakt over tretoppene, og Hildur myste mot bygda som lå der nede i mørket. Skjebnen var allerede i ferd med å folde veiene sine ut fremfor dem. Smerte og tap, fornedrelse og skam. Hun kunne føle alt sammen. Han ville den arme jenta vondt, og Hildur visste ikke om hun burde advare henne.


Dagen etter

Lovise klappet grisungen på hodet og lo lavt da den prøvde å få tak i fingrene hennes for å suge på dem.

«Å nei, du,» sa hun strengt. «Nå er du stor nok tel å eta sjøl!»

Plutselig hørte hun at det breket høyt bak ryggen hennes. Hun snudde raskt på hodet. Det var som hun fryktet. Rosa hadde kommet hjem fra setra enda en gang. Sauen sto helt stille og kikket på henne med de varme, brune øynene sine. Egentlig burde hun skjenne på henne, men i stedet kjente hun at det rykket i munnvikene. Hun var ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor Rosa hadde stukket av igjen. Helt siden Lovise hadde fôret henne opp som lite lam for flere år siden, hadde sauen fulgt i hælene hennes.

«Je kan itte vara i lag med deg oppe på setra, skjønner du,» forklarte hun mildt. «Og nå må je gå ifra her bare for å følge deg opp att enda en gong.»

I det samme ble døren til den lille stua revet opp.

«Satans møkkadyr!» brølte faren og trampet ut på tunet. Det snørte seg i halsen på Lovise. Hun søkte engstelig med blikket nedover mot åkeren og innså oppgitt at Rosa hadde spist av avlingen igjen.

Faren raste mot søya og røsket tak i nakkeskinnet hennes. Så slengte han henne bortover gårdsplassen.

«Nei!» ropte Lovise mens hun stirret maktesløs på det som skjedde fremfor henne. Rosa reiste seg fortumlet opp og løp et lite stykke vekk fra den gale mannen som ruvet foran henne. Til slutt stoppet hun opp og så undrende fra Lovise til faren.

I tre lange steg var Lovise borte hos søya. Merkelig nok ble Rosa stående helt stille, selv om hun måtte være skremt av farens brutale håndtering. Lovise huket seg ned og la armene kjærlig rundt halsen hennes.

«Så, så,» trøstet hun.

Langsomt roet sauens åndedrett seg.

«Nå skar detta dyret slaktes!» freste faren.

Lovise vred på hodet. «Nå?»

Faren nikket og trampet nedover mot skålen. Han hadde truet med å slakte Rosa mange ganger opp gjennom årene, men så hadde hun bestandig fått så fine avkom, og da hadde det aldri blitt noe ut av truslene hans. Denne våren, derimot, hadde 14 det ikke blitt noen lam, og Lovise visste godt hva det betydde. Likevel hadde hun regnet med at Rosa i det minste skulle få leve frem til høsten.

Faren kom snart ut igjen fra skålen, og i hånden hadde han klippesaksa.

«Je kan følge Rosa oppover att tel setra nå med en gong, je,» fortet Lovise seg å si.

«Nei, nå skar hu klippes, og så skar hu slaktes. Nå er det nok!» svarte han bryskt.

«Men ulla blir så mye finere å spinne ta hvis vi venter tel høsten,» prøvde hun forsiktig.

Faren ristet på hodet igjen og nærmet seg med raske skritt. Lovise kunne kjenne at Rosa spente seg, og instinktivt rettet hun seg opp og stilte seg mellom faren og søya.

«Men hva skar vi gjøre med kjøttet, da?» fortsatte hun. «Saltbalja står i lake, og når det er så varmt som nå, blir det bare bederva.»

«Så får du gjøre rein balja!»

Lovise så på ansiktsuttrykket hans at hun allerede hadde tapt, men hun prøvde igjen likevel. «Hu blir feitere òg,» la hun til. «Hvis hu bare får gå noen måneder tel oppe i skauen.»

«Denne sauen går itte mye oppe i skauen! Hu kommer bare hit og eter på sånt som itte skar etas på.»

Han skjøv henne til side og strakte seg etter Rosa. Lovise reagerte før hun rakk å tenke seg om. Av all kraft dyttet hun til ham i siden. Faren vaklet faretruende før han fant igjen fotfestet. Så snudde han seg og stirret vantro på henne. Det lynte fra de grønne øynene hans.

Lovise sluttet å puste. Hun visste hva som kom når han så slik ut. Ikke var det annet å vente heller, for hun hadde tross alt dyttet til ham. Han løftet armen, og øyeblikket etter smalt håndflaten hans hardt mot kinnet hennes.

Det runget i øret, og hodet hennes ble vridd mot siden. Det lange, mørkegule håret falt fremfor øynene. Men hun gjorde ingenting for å stryke det bort igjen. Det kunne bare henge slik. Da fikk han i det minste ikke gleden av å se tårene i øynene hennes.

«Je kan gjøre det,» sa hun i stedet og strakte hånden ut mot saksa.

Hun ville ikke at det siste Rosa skulle oppleve, var å bli klippet av faren. Ikke for alt i verden. Han som var så brå og uvøren. Og nå var Rosa redd ham etter at han hadde slengt henne bortover tunet.

Faren flyttet vekten sakte fra det ene benet til det andre, før han endelig bestemte seg og rakte henne saksa. «Du får gjøre det ordentlig, da,» brummet han. Så snudde han på hælen og marsjerte tilbake mot stua.

Lovise satte seg på knærne og la Rosa varsomt ned på bakken. Så strøk hun henne forsiktig over hodet. Sauen lå helt stille og stolte på at Lovise ikke ville gjøre henne vondt. Hun hadde vært med på klipping mange ganger før, og hun forsto godt hva som var i vente.

«Rosa mi,» hvisket Lovise stille mens hun blunket hardt mot tårene. Hun hadde vært forberedt på at dette skulle skje til høsten, så egentlig burde hun ikke ta slik på vei. Alle dyrene ble jo slaktet en eller annen gang. Vanligvis opplevde hun ikke noe mer enn litt ubehag ved det, dessuten ble det gjort for nytteverdien. Men denne gangen føltes det ikke som det var noen som helst slags nytte ved det hele. Det var sant som hun hadde sagt: Både ulla og kjøttet ville vært bedre til høsten.

En velkjent følelse bredte seg i Lovise. For at faren likte dette, var hun ikke et øyeblikk i tvil om. Han godtet seg når han klarte å gjøre noen opprørt. Og denne gangen var det Rosa det gikk utover. Gode, gamle Rosa som hadde vært så liten og spinkel at ingen hadde trodd hun skulle vokse opp. Men Lovise hadde ikke gitt seg. Hun hadde til og med stått opp flere ganger om natten, bare for å få i henne mat ofte nok. Og utrolig nok hadde lammet vokst. Etter dette hadde Rosa fulgt etter Lovise overalt. Ingen innhegninger kunne holde henne inne. De forsto ikke hvordan hun klarte det, men ut kom hun seg hver gang.

Da Lovise fremdeles gikk på skolen, hadde Rosa kommet og møtt henne på hjemturen, og alle hadde ledd av denne merkelige sauen, som helt klart ikke var som noen andre. Lovise måtte smile litt ved minnet, selv om virkeligheten brått stakk henne i brystet. Hun hadde ikke vært forberedt på å miste Rosa riktig ennå.

Forsiktig snudde hun sauen over på den andre siden mens hun fortsatte klippingen. Det var en helt spesiell teknikk for å få med seg all ulla, og Lovise arbeidet med vante hender. Mens hun klippet ulla og godsnakket med Rosa, hørte hun skritt som nærmet seg. Hun kikket opp og møtte blikket til Lars.

«Han far kunne godt ha latt henne få leve denne siste sommar’n,» sa han stille.

Lovise nikket enig og kjempet mot den dirrende underleppen. Det varmet at broren brydde seg. Han visste hvor mye Rosa betydde for henne.

«Ja, det er da itte noe bryderi å følge henne oppover att tel setra et par gonger,» svarte hun lavt mens hun la en ny håndfull med ull ned på bakken.

Lars stakk hendene i bukselommene og vippet lett frem og tilbake mellom hælen og tåballene. De var ganske like av utseende, hun og broren, men det hadde vært tydeligere da de var yngre. Med tiden hadde ansiktet hennes blitt mer hjerteformet og hans firskåret. Og så hadde hun fått fyldigere lepper enn ham, mer rødlige. Men de hadde fremdeles den samme mørkegule hårfargen og de samme store, blå øynene.

Snart var Rosa ferdig klippet og reiste seg på stive ben.

«Je kan hjelpe han far med det her aleine, hvis du vil sleppe,» tilbød Lars seg.

«Du er snill du, Lars,» svarte hun tykt og slo armene omkring sauen igjen. Broren smilte varmt mot henne, og hun forsøkte etter beste evne å smile tilbake. Lars var den beste vennen hun hadde, og de hadde bestandig stått sammen når foreldrene var vanskelige.

I det samme gikk det i døren, og faren kom gående ut på tunet igjen. Han kastet et ergerlig blikk på henne. «Du får hente ei bøtte, du, Lovise. Så henter vi det andre.»

Hun nikket og reiste seg.

«Je tar meg ta bøtta denne gongen,» sa Lars kjapt.

Faren stoppet. Så flyttet han blikket iltert frem og tilbake mellom Lovise og broren. Under slaktingen var det bestandig Lovise som holdt bøtta blodet skulle samles i. Lars pleide å holde dyret mens faren tok livet av det.

«Hu Lovise skar vara med,» sa faren hardt.

«Itte denne gongen,» svarte Lars bestemt.

Farens ansikt skiftet farge, og så begynte det å lyne fra øynene hans igjen. Lovise fortet seg å legge hånden sin på broren arm. Det var ikke verdt at faren slo Lars også, bare fordi hun syntes dette ble vanskelig.

«Jo, je vil vara med,» sa hun bestemt. «Je trur at Rosa vil føle seg tryggere hvis je er der.»

Lars gransket henne mistenksomt. Han pleide å forstå henne så godt, men for hans egen skyld håpet hun at han ikke ville gjennomskue henne akkurat nå. Det virket som faren roet seg, og Lars sa heller ikke noe mer, selv om han antagelig var i tvil. Et øyeblikk ble han stående og nøle, før han til slutt snudde og fulgte etter faren for å finne frem utstyret. Lovise slapp lettet ut pusten.

Med tunge skritt gikk hun inn i stua for å hente bøtta og turua. Moren satt på taburetten sin ved bordet inne på kjøkkenet og fulgte henne med blikket. Men hun sa ingenting.

Rosa sto fremdeles på samme flekken da Lovise kom ut igjen. Hun virket så liten nå når all ulla var klippet bort. Fort gikk Lovise bort dit og klødde henne bak øret. Rosa svarte med å gni mulen forsiktig mot benet hennes. Sauen hadde for vane å gjøre dette når hun merket at Lovise var lei seg.

Halsen, som føltes tykk nok fra før, ble enda trangere å puste gjennom. Samtidig kom broren og faren ut igjen fra skålen. Lovise unnlot å se på det faren hadde i hendene. I stedet kikket hun en siste gang inn i Rosas store, brune øyne, og med ett fikk hun det for seg at søya forsto hva som skulle skje. Hun flakket med blikket og trippet et par skritt bakover. Det var akkurat som om hun prøvde å spørre Lovise om dette virkelig var sant.

«Nå får du holde godt fast, Lars,» befalte faren.

Fortvilet så Lovise på broren for å få støtte. Men han var så samlet om oppgaven at han ikke la merke til henne lenger. Det var ikke mer tid igjen, skjønte hun. Fort trakk hun pusten og knep øynene hardt sammen. Av erfaring visste hun at det snart ville være over, og etter beste evne prøvde hun å stenge ute lydene fra det som skjedde foran henne. Likevel trengte de seg inn i ørene.

Snart måtte hun bruke øynene igjen. Faren førte kniven inn gjennom dyrehuden. Og da måtte hun se, slik at hun klarte å fange opp blodstrålen med bøtta. Det var bare det at bøtta ikke ville holde seg i ro, for hun skalv så voldsomt på hendene. Og akkurat i det øyeblikket gikk det opp for henne at hun ikke hadde prøvd hardt nok.

Hun skulle ha tatt Rosa med seg oppover i skogen igjen så fort faren hadde gått fra dem der ute på tunet. Hvorfor i all verden hadde hun ikke gjort det? Kvalmen presset seg opp gjennom halsen. Nå kaster je opp, tenkte hun fortvilet og lukket resolutt øynene.

Men hun kastet ikke opp. Derimot kjente hun noe vått og varmt som rant nedover hånden hennes, og hun hadde ingen vanskeligheter med å forestille seg hva det var.

«Følg med på det du gjør, da!» ropte faren.

Lovise glippet med øynene og førte bøtta på plass igjen under blodstrålen. Kvalmen fikk hun kontroll på, men hun kunne ikke stanse de varme tårene som rant og rant nedover kinnene hennes. Den salte væsken blandet seg med alt det røde og gjorde synet uklart. Likevel kunne hun ikke unngå å se blodet der det dryppet fra hånden hennes og lagde en rød og seig flekk i det grønne gresset.

I all sin gru gikk det opp for henne at hun aldri kom til å glemme dette bildet. For det stemte nøyaktig med følelsen i brystet. Og det stemte med virkeligheten. Hun hadde virkelig Rosas blod på hendene. Hun skulle aldri ha latt det her skje.

Ukens mest leste innlegg