Les det første kapittelet av «Over skyene»

I forrige uke avslørte vi at Jorunn Johansen, forfatteren av Fossefall og Soloppgang, kommer med en ny serie 19. mars.

Over skyene er en miniserie på 7 bøker, hvor du møter 17 år gamle Elisabeth fra storgården Skoglia i Finnskogen. Livet er imidlertid ikke enkelt for Elisabeth og faren Henrik. Moren lider av sinnssykdom, og litt etter litt avdekkes familiehemmeligheter som river grunnen vekk under familien …

Les mer om Over skyene og bestill abonnement her. Alle abonnenter får bestselgeren Trines mat GRATIS.

Veldig mange er spente på Jorunns nye miniserie, så her gir vi deg en liten smakebit:

Her kan du lese hele det første kapittelet av Over skyene!

Finnskogen ved Røgdensjøen, året 1920

Elisabeth Berg satt i stuen sammen med sin mor, Kristin, som broderte på en duk. Moren var en stolt kvinne. Hun var for så vidt godt likt av de velstående i bygda, men her hjemme på herregården gikk tjenestefolket stille i dørene. De neide for husfruen og sprang hit og dit ved det minste lille vink fra den fornemme fruen. De hadde respekt for raseriutbruddene hennes. Som kunne vare i timevis. Ja, et helt døgn om så var.

Faren Henrik var mye mer omgjengelig. Han var ofte sammen med arbeiderne i skogen, på sagbruket eller ute på innsjøen hvor de fisket. Han likte friluftslivet, men kunne også hygge seg i finstuen med en god bok og en sigar.

Faren var ikke redd for å vise Elisabeth sin kjærlighet. Han viste det på mange måter, i motsetning til moren, som alltid pirket på henne. Hun ble visst aldri god nok. Alt datteren gjorde, var galt i morens øyne, og hun nølte ikke med å si det heller. Men Elisabeth bet det i seg. Moren fikk bare holde på. Det nyttet ikke å prøve å forandre henne.

Til tross for at moren oppførte seg som en iskald kvinne, elsket faren henne høyt, men ikke raseriet som bodde i henne. Siden moren aldri viste noen noe kjærlighet, var Elisabeth usikker på om moren følte det samme som faren. Elisabeth gløttet på moren. Håret var satt opp med gullspenner, og det bølget seg rundt hodet hennes. Hun var lyshåret og øynene blå. Faren var mørk i håret og hadde mørke øyne. Elisabeth antok at det var etter ham hun hadde det ravnsvarte håret og de gulbrune øynene.

Elisabeth var en drømmer, hun innrømmet det. Og moren mislikte disse drømmene og kalte dem for tøv. Hun mente at drømmer var ren fantasi, men Elisabeth visste bedre. Hun var sanndrømt. Det hadde hun vært klar over i mange år. Ofte hadde det hun drømte om, skjedd noen dager senere. Små hendelser som at kua Villfrid ble syk så de måtte avlive henne. Det var flere drømmer også, altfor mange til å ramse opp.

Det sprakte på peisen i andre enden av finstuen. Veggene var fylt med gamle malerier, portretter av forfedre, men også malerier av gården og jordene, skogene og innsjøen.

Moren var flink til å stelle blomstene i vinduene, og de florlette gardinene hadde hun sydd selv. Slikt syslet hun med når hun hadde ro i sinnet, men det var dessverre ikke alltid hun hadde det.

Moren gløttet opp fra håndarbeidet. «Hva tenker du på, Elisabeth?» Munnen var som vanlig stram, og hun så uvennlig på henne.

«Ikke noe viktig, mor. Jeg så meg bare rundt i den fine stuen, som du er så stolt av.» Elisabeth ventet et utbrudd, men det kom ikke. I stedet stakk moren nålen inn i stoffet, og tråden fulgte etter i rasende fart.

«Du kan gå ut en tur og se om du finner far. Han er vel nede ved Røgden igjen, antar jeg. Jeg er så lei av at han alltid drar på disse fisketurene. Det passer seg ikke. Han er tross alt en aktet mann i bygda og må vise seg som en. Det skulle ha tatt seg ut om fru Vilsen og hennes mann fikk øye på far i en liten båt der ute, kledd i tykke, slitte klær.»

Elisabeth forsto ikke hvorfor moren var så opptatt av hva folk mente om dem. I selve bygda var det ikke mange som var velstående, men langs grensen til Sverige lå det noen gårder som hadde stor betydning for landbruket og skogsarbeidet – og ikke minst selskapslivet. De måtte ikke få vite at Henrik Berg var på fisketur, mente hans kone Kristin. Men det var lite trolig at ekteparet Vilsen, som moren var så opptatt av, ville komme til dem med det første, for de var nok mer opptatt av seg selv og sitt.

Elisabeth så bort på klokken, som tikket ustanselig. Nå ble lyden øredøvende, og det gikk henne på nervene. Moren var på vei til å få et anfall, forsto hun. Det var noe ved måten hun oppførte seg på, som fortalte henne det. Moren kunne bli så sint at selv faren ble redd henne. Likevel hadde ikke Elisabeth noe lyst til å gå ned til Røgden. Det var kveld, og det var fremdeles kaldt ute, til tross for at det hadde begynt å våres.

Moren slengte duken i kurven, lente seg frem og skulte på Elisabeth. «Vil du at jeg skal bli sint igjen?» Stemmen var lav, nesten truende.

Elisabeth fiklet med kjolekanten og slo blikket ned. «Nei, det vil jeg ikke, mor. Men jeg må si at jeg ofte har lurt på hvorfor du ikke klarer å stagge sinnet ditt.» Hun kunne ha bitt av seg tungen. Hun hadde vært direkte frekk, og nå ville moren i hvert fall bli rasende.

Men det kom ikke denne gangen heller. «Så du mener at jeg ikke klarer å styre sinnet mitt? Og hvordan kan du som så vidt har fylt sytten år, snakke slik til din mor? Hvordan våger du?»Den rolige tonen var nesten like truende som raseriet som bodde i henne.

«Jeg mente det ikke, mor. Kan du tilgi meg?» Elisabeth forsøkte seg på forsoning, men moren brydde seg ikke – som vanlig.

«Beklager, men du kan gå opp på værelset ditt. I morgen får du ikke lov til å gå ut av døren!» Det var en ordre, og Elisabeth torde ikke annet enn å lystre.

Hun reiste seg og gikk fra moren med rak rygg. I hallen kom faren inn og smelte døren igjen etter seg.

«Jeg fikk ikke fisk. Jeg som hadde gledet meg til at Henrikke kokke skulle lage noe godt til meg i kveld,» sa han. Men smilet lå på lur.

Elisabeth var så glad i ham at hjertet gjorde et hopp. Smilet, det vennlige vesenet. Jeg hadde ikke holdt ut å bo her om det ikke var for deg, far. Mor hater meg. Hun har aldri elsket meg. Jeg er mest til bry.

«Jeg liker å fiske, og jeg vet jo at det er masse der.» Han ristet på hodet og så mot kjøkkendøren.

Han var nok sulten på noe godt, tenkte hun.

«Kanskje du får fisk i morgen, far. Da kan du be Henrikke steke den til deg,» smilte hun.

Faren gransket henne.«Hva skyldes de triste øynene som ser på meg?»Han senket stemmeleiet.«Smilet ditt når ikke øynene.»

«Det er mor,» sa hun lavt. «Jeg får ikke lov til å gå ut i morgen.»

Han pløyde neven gjennom det svarte håret og sank ned på stolen bak seg. «Hva har du sagt nå?»

«Ikke noe særskilt, far, men hun har begynt å hisse seg opp. Jeg er redd det blir bråk igjen.»

Faren ristet på hodet mens han dro av seg de tykke støvlene. Ullsokkene fulgte med, for han var våt på føttene.

«Jeg kan ikke sende henne på et hjem, Elisabeth. Jeg har ikke hjerte til det. Jeg elsker henne for høyt.»

Hun la hånden på armen hans og så ned på ham.

«Jeg vet det, far. Vi får håpe at hun roer seg. Det kan være at jeg har tatt feil.»

Faren sukket. «Hun er syk. Du må unnskylde henne.»

«Jeg gjør det. Jeg forstår at hun ikke har det bra, men det er slitsomt å ha det sånn. Jeg vet aldri hva hun tenker og føler. Hva som gjør henne sint. Hva som plager henne.»

Det er det ingen som vet, kjære datter. Ikke engang jeg, selv om …» Han stønnet. «Jeg går og skifter. Så snakker jeg med mor når jeg har fått på meg mer anvendelige klær. Du skal ikke sperres inne.»

«Takk, far.» Elisabeth tok tak i gelenderet, løftet litt på kjolen og gikk sakte opp trappen. Hun hørte en dør som slamret igjen nedenunder. Det var døren inn til foreldrenes værelse. Det var der broren hadde dødd av en kraftig forkjølelse tre år tidligere. Det var der moren ofte satt alene og sørget. Kun da viste hun følelser. Kun da gråt hun.

Elisabeth sukket og gikk inn på værelset sitt. Det var her drømmene hennes ble til. Det var her hun leste bøkene sine. De fleste var romaner. Det var her hun så ham for seg. Den flotte mannen med det lyse håret … Han som hadde vært i selskap hos dem for en måned siden. Hun hadde fått vite av faren at han bodde på Kongsvinger. At han var velstående og drev et stort pensjonat der. At han het Fredrik Jansen. Faren hadde spurt hvorfor hun var så interessert i ham, men hun hadde heldigvis sluppet å svare da moren kom og dro ham med seg bort til et ektepar.

Elisabeth hadde holdt øye med Fredrik Jansen resten av kvelden, men han hadde ikke sett henne. Hun forsto hvorfor, for hver gang han så i hennes retning, vendte hun ryggen til ham. Hun hadde vært så blyg. Nå angret hun, for han var stadig i tankene hennes. Hun antok at hun aldri ville se ham igjen. Dessuten visste hun ikke noe om ham. Hun hadde heller ikke hørt stemmen hans. Hvem var han som menneske? Hvor gammel var han? Hun hadde ikke tort å spørre faren, for da ville han antagelig forstå at hun likte ham. Han ville nok ikke si noe på det, men om moren fikk vite det, ville det bli bråk. Moren hadde en gang sagt at hun aldri ville godta at hun giftet seg. Faren hadde blitt rasende, og de hadde kranglet høylytt. Tjenestefolket hadde trukket seg forskremt tilbake. Morens anfall hadde vart hele natten. Om morgenen hadde doktoren kommet og gitt henne noe beroligende.

Hun gløttet på den store himmelsengen, den myke dynen og putene. På kommoden, sofaen og dukkene som sto på rekke på en hylle over vinduet. Tapetet var okergult og sto i stil til interiøret. Faren hadde handlet til henne, for moren brydde seg ikke om slikt. Ikke når det gjaldt Elisabeth.

Hvorfor kan du ikke elske meg, mor? Du elsket sønnen din, min bror Kalle. Hva har jeg gjort deg?

Men det nyttet ikke å spørre moren om slikt. Elisabeth var usynlig, det var bare noe hun måtte leve med. Moren var syk, som faren hadde sagt. Hun kunne ikke noe for det.

Elisabeth dro av seg det tykke båndet med blomster som holdt det lange, svarte håret hennes oppe, kastet det på bordet, la seg i sengen og stirret ut i værelset.

Fredrik Jansen, kommer du til meg i natt – i drømmene? Jeg vil ikke drømme om mor i natt. Det er bare deg jeg vil drømme om, slik at jeg kommer meg gjennom dagene.

Hun spratt opp da faren kom hastende inn. «Jeg har snakket med mor. Uansett hva hun sier, skal du ut i morgen. Vi tar kvelden nå. Jeg håper bare hun ikke begynner å bråke i natt. Om det skulle skje, må jeg gi henne opium, slik som doktoren har forskrevet. Jeg holder ikke ut dette levenet hennes.»

Elisabeth nikket. «Jeg håper du får sove i natt, far.»

Han sank ned på sofaen, lente seg frem og ristet på hodet. «Hun blir verre for hver dag som går. Jeg vet ikke min arme råd. Det skjedde noe med sinnet hennes da Kalle døde …og da …»Han pustet tungt.«Jeg sørger selv, men livet må gå videre. Jeg kan ikke sette meg til og lengte slik som mor gjør. Det går ikke. Det er vondt å se at hun ikke bryr seg om deg, Elisabeth. Du skal vite at det plager meg hver eneste dag.»

Hun satte seg ved siden av ham. «Det går bra, far, selv om jeg savner en god mor ved min side. Men du er snill mot meg. Det er jeg takknemlig for, og du lar meg få være meg selv. Du er aldri streng mot meg, far. Og jeg får også lov til å si hva jeg mener. Jeg vet at jeg kan være sta, og at andre fedre ikke ville ha tillatt det, men du …» Hun så på faren og kjente at hjertet banket hardt for ham.Han var den snilleste hun visste om. Det var ikke alle forunt å være så heldig som hun hadde vært. Hun måtte ikke glemme det selv om moren var rake motsetningen. Hva slags liv hadde jeg hatt uten deg, far? Det hadde ikke vært mye verdt.

«Det skulle bare mangle. Du er min datter. Jeg må innrømme at selv jeg synes du er litt vel sta innimellom, men jeg er av den mening at vi alle må få lov til å være den vi er.» Igjen kom det et fortvilet sukk. «Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mor vil at vi skal ha selskap igjen. Jeg er imot det, men for husfredens skyld, må jeg gi etter.»

Selskap! Selskap! jublet det i henne. «Ja, vi må ha selskap, far. Jeg får jo ikke lov av mor å gå eller ri til bygda. Jeg har ingen venninner lenger. De vil ikke komme hit, for mor ser stygt på dem. Jeg føler meg så alene.» Hun kunne snakke med faren om alt. Gudskjelov for det.

Han slo hendene sammen. «Da blir det selskap. Før jeg legger meg, får jeg sette meg ned og skrive innbydelser.»

Elisabeth kremtet. «Har du planer om å be Fredrik Jansen hit også?»

Han smilte og strøk hånden over kinnet hennes.«Så du liker ham? Ja, jeg skal be ham, men om han kommer hit, kan jeg ikke garantere.»

«Ja, jeg liker ham, far, men jeg vet ikke om han liker meg.» Hun kjente en varm glød i kinnene og visste at det var fordi hun rødmet.

«Det gjør han vel! Hva er det for noe tøv? Han fortalte meg at han syntes jeg hadde en vakker datter, at jeg måtte være stolt av deg. Jeg syntes det var hyggelig sagt, og vi tok en dram sammen mens de andre gjestene holdt på med sitt. Herr Jansen er en hyggelig mann, men han er kanskje litt for gammel for deg …?»

«Hvor gammel er han, da?» Elisabeth så spent på ham.

«Han er 27 år. Du er 17. Det er mange år mellom dere to.»

Hun trakk på skuldrene. «Jeg har ikke planer om å gifte meg med ham, far.» Hun lo. «Jeg liker ham bare.»

Han rusket litt i håret hennes før han reiste seg.«Jeg vet sannelig ikke. Jeg kjenner da min egen datter og hva slags tanker hun kan ha. God natt, jenta mi. Du vet at du er hjertebarnet mitt, ikke sant?»

Hun så opp på ham. «Ja, det vet jeg, far.»

Han gikk fra henne og lukket døren etter seg. Elisabeth danset rundt i værelset mens hun trakk av seg kjolen. Hun nynnet da hun fant frem nattkjolen og la seg i sengen, men ble stille da hun hørte morens skingrende stemme nedenunder.

Nå var det i gang igjen.


Les mer om Over skyene og bestill abonnement her.

Alle som tegner abonnement får bestselgeren Trines mat GRATIS.

Ukens mest leste innlegg