Hvordan klarer du å skrive så godt, Torill?

I helga var det Torill Thorup som stilte opp i spalten Forfatterne svarer. Du kunne spørre Torill om akkurat hva du ville, og det strømmet inn med spørsmål på Facebook-siden vår. Torill tok seg tid til å svare alle som lurte på noe, og her har vi samlet et knippe av svarene hun ga.

Tusen takk til Torill som stilte opp, og tusen takk til alle som sendte inn spørsmål!

Som lovet har vi trukket ut en av de mange som sendte inn et spørsmål til Torill, og den heldige vinneren av de fire første bøkene i Livet på Solhaug + kokeboken Endelig helg er:

Liv Solrunn Bjørnbeth

Gratulerer!


Kjersti:
Jeg tenker på en kanskje snål ting, Torill. Men du som er så ung ( i forhold til meg i hvert fall) .. Hvordan klarer du å finne fram den lunheten du har i bøkene? Jeg føler meg så utrolig hjemme. ??

Torill:
Først og fremst må jeg si at det er veldig hyggelig at du synes jeg har en lunhet i seriene mine. En slik kompliment har jeg ikke fått før! En serie skal inneholde så mange elementer; sorg, glede, spenning, humor, freidige replikker og fremfor alt; varme. Jeg tror det er der jeg klarer å flette inn lunheten, for til tross for kulde mellom enkelte personer, er det viktig at hovedpersonen har noen hun bryr seg spesielt om. I «Livet på Solhaug» sliter Sørine med en isdronning av en stemor, noe som gjør at hun ser at det er ekstra viktig å ta vare på sine kjære. I tillegg forsøker jeg å beskrive dagligdagse gjøremål og detaljer som forsterker det som var hyggelig da som nå. Det være seg for eksempel at de tar seg tid til å sitte sammen rundt frokostbordet og at de arbeider sammen når det behøves. 


Aase: 

Hvor fant du inspirasjon til å skrive om Livet på Solhaug? Du skriver meget bra!

Torill:
For mange år siden så jeg en dokumentar fra Island. Der var det noen som fortalte om en blind mann. Den blinde skulle krysse en elv sammen med en liten jente. Jentungen forsvant i elva, og siden mannen ikke kunne se, klarte han heller ikke å finne og redde henne. Den historien har nok ligget og murret i bakhodet mitt, og da jeg skulle planlegge «Livet på Solhaug, visste jeg at det var en ypperlig åpningsscene. Jeg gjorde noe om; blant annet at den blinde mannen sitter til hest, og at det er hans eget barnebarn og odelsgutten på gården som forsvinner i elva. Jeg er sikker på at alle kan kjenne hvor grusomt det må ha vært for morfaren – og for alle de andre på gården. Slik fikk jeg ideen  Det at odelsgutten blir borte, gjør at faren hans ikke vil tilbake til ulykkesstedet og da kommer de heller ikke på setra. Det tvinger faren til å tenke nytt; han bytter ut tradisjonelt jordbruk med fruktdyrking og bier. 


Vigdis: 

?Hvor lang tid i snitt bruker du på hver bok totalt fordelt på research og skriving? Og, hvordan jobber du frem karakterene dine???

Torill:
Jeg bruker i underkant av to måneder på å skrive en bok. Det er vanskelig å svare på hvor lang tid jeg bruker fordelt på research og skriving, det er fordi en del av det skjer underveis i prosessen. Det viktigste for meg er at mye er planlagt før jeg begynner selve skrivingen. I «Livet på Solhaug» satte jeg av tre måneder til å undersøke sted, tid og handling. Deretter skrev jeg de første 14 kapitlene og en oversikt over de neste fire-fem bøkene. Jeg arbeidet en del med å få forlaget til å «tenne på» ideen om å skrive fra en fruktgård – noe de heldigvis gjorde 
Karakterene mine blir nok til noe underveis. I «Livet på Solhaug» ønsket jeg en hovedperson som har omsorg for folkene på sin gård, det være alt fra morfaren til tjenestefolket. I mine serier pleier jeg også å ha en tjenestekone eller tjenestedreng som står hovedpersonen nær. Da har hovedpersonen en hun kan betro seg til, men som også fungerer som en moralsk veileder når det behøves. På den måten får jeg også inn mye varme i serien. Og selv om «Livet på Solhaug» til tider kan oppleves mørk (drukningsulykke, sorg og savn), håper jeg at leserne også synes den har gode relasjoner mellom karakterene ?


Elsa Kristine:
Hvordan finner du karakterene, navnene, stilen og bakgrunnen til personene?

Torill:
Jeg begynner som regel med å finne sted til handlingen, så årstallet. På forhånd har jeg gjerne klekket ut en god åpningsscene (jeg prøver i hvert fall) og deretter kommer det meste av seg selv. I «Inga Svartdal» var hovedpersonen nokså vill og temperamentsfull. I den neste serien, «Arvesølv», ville jeg ha en hovedperson som var mer fornuftig. Sørine i «Livet på Solhaug» er omsorgsfull, men hun kan også bli rasende, spesielt når stemoren kommer med sine sure kommentarer. Jeg gir gjerne hovedpersonene mine noen få negative trekk. Det fordi jeg tror det er med på å gjøre dem mer troverdige. Leserne skal jo kjenne seg igjen i det de tenker og gjør.
Skjebnene baserer jeg på hendelser jeg har lest om, men jeg må innrømme at jeg også bruker egne erfaringer. Petras skjebne i «Livet på Solhaug», er hentet fra min egen slekt. 


Monica:
Du skriver jo nye serier ganske raskt etter hverandre. Har du en del av handlingene til de forskjellige historiene allerede i hodet, eller kommer de bare til deg etterhvert?

Torill:
Jeg arbeider meg alltid helt ferdig med en serie før jeg begynner på en ny. To ganger har jeg hatt laaang tenkepause, for da har jeg vært hjemmeværende med barn.  Jeg planlegger hver serie nøye, men det er ikke slik at handlingen til for eksempel bok 12 finnes i hodet mitt mens jeg skriver nr. 6. Noen av de lange trådene har jeg, men enkeltepisoder blir til mens jeg skriver. 


Janne:
Jobber du som forfatter på heltid? ?

Torill:
Jeg jobber som forfatter på heltid. Jeg har innlevering annenhver måned, og det kombinert med å være småbarnsmor, … ja. Jeg kan fortelle at ordene «å kjede seg» ikke finnes i mitt vokabular 


Synnøve: 

Hvordan klarer du å skrive så godt?

Torill:
Jeg vet ikke hvordan jeg «klarer å skrive så godt».  ? Det er ikke slik jeg ser på min egen skriving, for den indre sabotøren min arbeider hardt med å få meg til å tro noe annet. Derfor er det så kjekt å få positive tilbakemeldinger fra slike som deg! Jeg har ikke noe godt svar til deg, men jeg prøver å berøre sterke følelser – følelser som alle kan kjenne seg igjen i. Samtidig er jeg opptatt at serien er full av dramatikk og fremdrift. 


Liv Solrunn:

Takk for flotte bøker og serier som engasjerer både unge og godt voksne. ? Jeg lurer på hvor mye tid du bruker på research om steder og fakta om hendelser?

Torill:
Takk for koselig tilbakemelding fra deg. ❤️ Jeg pleier alltid å planlegge en ny serie ganske grundig før jeg begynner selve skrivingen. Jeg leser og samler historier og menneskeskjebner. Når det gjelder «Livet på Solhaug» hadde jeg lest en del om Lier og jeg var på omvisning på virkelighetens Solhaug (Egge gård). På den måten er det lettere å visualisere hvordan det er der. Jeg følger også alltid en mal/synopsis for hver bok og jeg faktasjekker underveis, men jeg bruker ikke så lang tid på det at det hindrer flyten i skrivingen. Da setter jeg inn klammer med spørsmål til meg selv eller «dette må jeg undersøke nærmere». Så går jeg tilbake og fyller inn der det behøves. 


Randi:
Hvordan klarer du å restarte hodet ditt og gjøre deg klar til å skrive en ny serie etter en er endt??

Torill:
Oi, det var et vanskelig spørsmål! Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg klarer å restarte hodet etter å fullført en serie. Forklaringen kan være at slutten på en serie er planlagt god tid i forveien – og da blir jeg på en måte «ferdig» med med karakterene i det øyeblikket siste punktum er satt. I tillegg leser jeg mye i tiden mellom to serier. Det er da jeg får inspirasjon – nytt miljø, annet årstall – og jeg gleder meg til å skape en ny hovedperson.


Gro Wenche:
Hvor mange timer i døgnet må du sitte og skrive, og kommer ordene av seg selv?

Torill:
Min arbeidsdag begynner etter at jeg har sendt unger på skole og i barnehage. Jeg går også en nokså lang tur med hundene mine først. Så er jeg i gang omtrent ved 09-tiden. Jeg skriver frem til sønnen min kommer fra skolen ved 14-tiden. Det blir i underkant av fem timer pr. dag, men jeg må også ta helgene noe til hjelp. Da er det ikke «aktiv» skriving, men korrekturlesing eller oppretting av tilsendt manus fra redaktør.
Dessverre kommer ikke ordene av seg selv. Vel, noen ganger gjør dem det, men jeg setter alltid opp en synopsis. Der står det kapittel for kapittel hva jeg skal skrive. Det er for meg et kjekt verktøy: Da vet jeg hva skrivedagen skal romme. Noen ganger tar handlingen en uventet vending likevel, og jeg blir bare glad når det skjer. Om ett kapittel blir til to, ja, da har jeg forhåpentlig fått inn flere detaljer eller spennende sidespor. ?

Iren:
Er du selvlært forfatter eller har du gått noen kurs? Du skriver så nært og inderlig ?

Torill:
Jeg er selvlært forfatter. Jeg skulle gjerne ha gått på noen kurs som jeg følte at jeg hadde utbytte av. Det skal sies at jeg følger med på hvilke kurs som holdes, men jeg har foreløpig ikke funnet noen som appellerer til meg. (Kom igjen, Maja Lunde eller Kathrine Webb, ha, ha!)


Annette:

Hvordan klarer du å skape så dårlige egenskaper med slik innlevelse, til enkelte karakterer? Tenker da på en viss mor og sønn i Livet på Solhaug. Spennende serie, forresten! ?

Torill:
Ha, ha, jeg skjønner godt hvem du tenker på, Annette. Det er stas at du synes jeg klarer å formidle Iselin og Levion med innlevelse. Det er nok det at jeg føler at hver serie bør ha en eller flere personer som leserne kan bli ordentlig sint på. Slik er det jo i det virkelige livet også: Man kjenner alltids noen man misliker sterkt. Og jeg må innrømme at jeg fryder meg når jeg skriver dialoger med høy temperatur ?

Ukens mest leste innlegg