Hvor får du inspirasjon fra, Elisabeth?

I forrige uke var det Elisabeth Hammer som stilte opp i spalten Forfatterne svarer. Du kunne spørre henne om hva det enn måtte være, og spørsmålene haglet inn fra leserne. Elisabeth tok seg tid til å svare alle som sendte inn et spørsmål, og her har vi samlet et knippe av svarene Elisabeth ga.

Tusen takk til Elisabeth som stilte opp, og tusen takk til alle som sendte inn spørsmål!

Som lovet har vi trukket ut en av de mange som sendte inn et spørsmål til Elisabeth, og den heldige vinneren av HELE Maria av Svaneberg er:

Ann-Elin Christensen 

Gratulerer!


Her er noen av spørsmålene Elisabeth fikk og svarene hun ga:

Sylvia:
Jeg kunne tenke meg å vite mer om hvorfor du gikk fra jurist til forfatter?

Elisabeth:
Det var alltid forfatter jeg ville bli, men jeg hadde ikke nok tro på meg selv til at jeg tok sjansen på det da jeg var ung. I stedet studerte jeg juss, og trivdes egentlig godt med det også. Men en dag boblet det bare frem igjen, fantasien var lei av å bli undertrykt og tok over styringen.  🙂 I begynnelsen skrev jeg bare for meg selv, men så våknet drømmen om å få lov til å gjøre det på fulltid. Mannen min støttet meg helhjertet, og jeg tok sjansen på å prøve meg. Har ikke angret på det siden.

 

Ann-Elin:
Hvordan kom du i gang med forfatterskapet? Hvor får du inspirasjon fra?

Elisabeth:
Jeg hadde skrevet for meg selv en stund da jeg oppdaget at Cappelen Damm hadde en skrivekonkurranse. Jeg kunne egentlig ingenting om romanserier, men jeg satte meg inn i det så godt jeg kunne og sendte inn et utkast rett før fristens utløp. Jeg vant ikke, men jeg var så heldig at de ville jobbe videre med meg. Det ble starten på Maria av Svaneberg, og siden har jeg vært forfatter. 🙂

Inspirasjon henter jeg overalt. Det kan være mens jeg driver research og leser gamle historier, ser på gamle bilder/malerier, en sang jeg hører, en film/serie jeg ser, en bok jeg leser, naturopplevelser, noe jeg overhører på bussen osv. Det aller meste, egentlig. 😀

 

Gunn:
Alle personene og stedene du nevner, er noen av de fra virkeligheten?

Elisabeth:
Jeg bruker historiske personer i bøkene mine, men stort sett bare ved at jeg nevner dem ved navn (som grev Wedel av Jarlsberg) eller ved at jeg lar dem utøve et yrke som de faktisk hadde på den tiden (som lensmann Apenes i Maria av Svaneberg). Når det gjelder steder har jeg både brukt faktiske steder og diktet opp steder. I Maria av Svaneberg diktet jeg opp en by, rett og slett fordi byen Horten ennå ikke var anlagt. I de to siste seriene mine har jeg brukt Horten og området rundt slik det var på den tiden serien er fra. Jeg pleier å bruke faktiske steder, som en forretning, restaurant el. i handlingen så fremt det ikke skjer noe ubehagelig der. I Misteltein skriver jeg bla. om et barnehjem hvor det skjer vonde ting, og det barnehjemmet er diktet opp. 🙂

 

Wanja:
Man lever seg gjennom både gleder og sorger i bok etter bok. Når helten og heltinnen endelig har funnet hverandre slutter serien. Hvorfor det? Skulle så gjerne lest litt om hvordan det går etterpå også.

Elisabeth:
Det var et godt spørsmål! Jeg tror det er fordi kjærligheten, og utfordringene knyttet til den, er så viktig i denne sjangeren. Da jeg begynte å skrive var jeg inspirert av Jane Austen, og hennes historier slutter alltid med at heltinnen og helten får hverandre. 🙂 Men romanseriesjangeren kan også ta andre retninger, noen er slektsromaner, så det er rom for begge deler.

 

Ragnhild:
Bruker du dine kunnskaper som jurist i noen av seriene dine?

Elisabeth:
Ja, det gjør jeg. Heltinnene mine roter seg av og til opp i situasjoner hvor juss brukes enten til å forkludre livene deres eller løse et vanskelig problem. Jeg bruker også en del tid på å sette meg inn i lover og regler i den aktuelle tidsperioden.

 

Hege:
Hvor lang tid bruker du på å skrive en bok? Hender det at du blir så oppslukt at du sitter utover natten og skriver? 😀

Elisabeth:
Jeg bruker ca. 6 uker på å skrive en bok, og så blir det gjerne noen dager med etterarbeid. Jeg har skrevet om natten et par ganger når jeg har vært nattevakt på fotballarrangementer for datteren min, men vanligvis er jeg altfor trøtt til å holde meg våken når klokken passerer 23.00. Men det hender at jeg blir sittende langt utover kvelden, hvis jeg har veldig god «flyt» en dag. 🙂

 

Hege Irene:
Hvordan klarer man å skrive så godt at leseren nesten tror man er med i boken?

Elisabeth:

Det er hva alle forfattere drømmer om å få til. 🙂 Jeg har ingen fasit på det, men jeg har tro på at når forfatterne virkelig lever seg inn i historien mens de skriver, vil leserne merke det når de leser. Hvis teksten kan vekke følelser, blir leseren dratt med. Gode beskrivelser av miljø, gjerne med angivelse av lukt og lyd, kan også gjøre det lettere for leseren å bli en del av historien.  <3

 

Zarita:
Hvor lang tid bruker du på å forme en karakter?

Elisabeth:
Det varierer veldig. Noen karakterer kommer til meg med en gang, mens andre må jeg bruke mer tid på. Noen dager er jeg også mer kreativ enn andre, og da kan ideene boble over og karakterene dukker opp på løpende bånd. 🙂

 

Renate:
Hva ga deg inspirasjon til å skrive Skumringstid?

Elisabeth:
Jeg er litt fascinert av dette med åndeverdenen og hvorvidt det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se. Jeg har snakket med mennesker som er overbevist om at det finnes en god kraft i universet som vi mennesker er en del av og som vi kan bruke til bl.a. helbredelse (som Snåsa-mannen). Kanskje det er slik? Kanskje denne kraften er det samme som det vi i vår kultur kaller Gud, og at vi kan få tilgang til denne når vi ber? Slikt gjør meg nysgjerrig, og det var nok noe av ideen bak Skumringstid. 🙂

 

Hilde:
Hvor mye tid bruker du på research før du begynner på en serie?

Elisabeth:
Det varierer en del, men generelt sett ganske mye. Jeg finner lokale bøker og kart, og leser meg opp på historien fra området så langt det går. Jeg pleier også å lese meg opp på lovverket på den tiden jeg skal skrive fra. Om det finnes skjønnlitteratur fra perioden, leser jeg utvalgte bøker for å få en følelse med tidsånden. I tillegg prøver jeg å finne gamle bilder/malerier eller annet som beskriver hvordan det så ut. Jeg snakker også med lokalhistorikere og andre som har historier å fortelle. Akkurat hvor mye jeg vet når jeg begynner å skrive, varierer. Noen ganger er jeg utålmodig og begynner før jeg har full oversikt, også leser jeg meg opp underveis. Andre ganger har jeg hatt full oversikt før jeg begynner å skrive. Researchen fortsetter gjennom hele serien. I hver bok dukker det opp noe jeg må undersøke nærmere.  🙂

 

Gøril:
Hvor gammel var du da du begynte å skrive bøker?

Elisabeth:
Jeg begynte først å skrive bøker da jeg var godt voksen. 🙂 Maria av Svaneberg kom ut i 2011, da var jeg 41 år gammel. Jeg hadde skrevet på den i 2 – 3 år før den var klar til utgivelse, så jeg antar at jeg begynte å skrive bøker da jeg var ca. 38 – 39 år gammel.

 

Rita Oline:
Hva er dine favorittbøker?

Elisabeth:
Jeg er ganske altetende når det kommer til litteratur. 🙂 Da jeg skrev Maria av Svaneberg var det Jane Austens bøker som fascinerte meg, men nå for tiden leser jeg alt jeg kommer over av Jill Mansell. Jeg har også hatt perioder med f.eks. krim, hvor særlig Agatha Christie har fenget. I perioder leser jeg også fantasylitteratur. Ringenes herre har vært favoritten helt siden jeg pløyde gjennom den på 90-tallet en gang, men jeg er også svak for Hitchikers guide to the galaxy. Jeg elsket også Me before you av Jojo Moyes .

 

Åse:
Har du selv opplevd noe overnaturlig?

Elisabeth:
Da jeg var tenåring våknet jeg en natt med en følelse av at jeg hadde fått besøk av noen som ville meg vondt. Katten min forsvant som en pil, og jeg var så redd at jeg ikke torde bevege meg. Plutselig ga det seg, og jeg fikk en intens følelse av at jeg hadde fått «hjelp» av min avdøde bestefar og at jeg var trygg igjen. Det har jeg tenkt mye på siden. Av og til synes jeg også at jeg kan kjenne en svak røyklukt i huset (han var storrøyker), og da innbiller jeg meg at han er på en liten snarvisitt for å sjekke at alt er i orden hos oss.  🙂

 

Anne:
Hvor mange bøker er tenkt i serien Skumringstid?

Elisabeth:
Det er dessverre vanskelig å svare på. Jeg vet omtrentlig hvordan serien skal slutte, men så dukker det opp ting underveis som gjør at historien tar en annen retning enn jeg hadde planlagt. Men de to forrige seriene mine ble på 16 og 24 bøker, så jeg pleier ikke å skrive så veldig lange serier.  <3

Ukens mest leste innlegg