Les det første kapittelet i «Forglem meg ei»

Gleder du deg til å lese kortserien Forglem meg ei? Serien lanseres 2. januar, og alle som abonnerer på en serie fra NorskeSerier får tilsendt første bok i desember.

Ventetiden kan føles lang når man venter på noe veldig spennende, så allerede nå kan du lese hele det første kapittelet her!

NB: Ikke glem å benytte deg av førtilbudet! Bli abonnent før 15. desember og få to flotte velkomstgaver: et flott ullpledd + superhammeren (total verdi kr 749,-). Klikk her for å abonnere.

 

Første kapittel i Forglem meg ei

Iddefjorden, november 1880

Det var rolig sjø over fjorden. Anders rodde sakte, men med seige åretak. Den lille båten lå godt i vannet og hadde stødig kurs mot svenskesiden. Laura satt stille på tofta og rugget langsomt fram og tilbake. Ikke fordi hun var kald i høstværet, men fordi hun satt langt inni sine egne tanker. Innimellom løftet hun hånden for å tørke vekk tårene som rant nedover kinnene. Hun hadde ikke sagt et eneste ord siden de la ut fra Isebakke og begynte turen over fjorden. Det var bare få åretak igjen da Anders åpnet munnen.

«Laura? Nå er vi hjemme.» Han så spørrende på henne.

«Ja,» kom det stille.

Laura hørte sanden skrape mot bunnen, og båten stoppet opp. Siden det var høyvann, kom de nesten helt inn. Anders reiste seg og hoppet ut av båten. Han dro den lett i land selv om Laura fremdeles satt oppi.

«Du er lett som en fjær, du!»

Laura skjønte at han prøvde å lette stemningen, men den tunge tristheten satt fast i kroppen. Likevel smilte hun forsiktig tilbake.

«Kom nå, kjære kona mi!» Anders strakte armene mot Laura, og hun reiste seg.

Det var godt å kjenne de sterke armene hans rundt livet. En varm trygghet bredte seg i henne. Samtidig kjentes det tomt ut inni henne.

«Jeg føler meg så alene.»

Anders slapp taket, la en hånd under haken hennes og løftet hodet varsomt opp. «Laura,» sa han varmt, «du er ikke alene. Du har meg. Alltid!» Han lente seg fram og kysset vekk tårene fra kinnene før han trykket leppene sine lett mot hennes. «For alltid. Skjønner du?»

Laura nikket. «Ja, Anders, jeg vet det. Men …» Hun fullførte ikke setningen. Orket ikke.

«Men du savner ham?»

«Ja, jeg savner ham.» Laura så på Anders. «Han var den eneste jeg hadde. Utenom deg.»

De gikk tett inntil hverandre opp den lille gressbakken. Anders stanset foran tuntreet. «Hadde det ikke vært for faren din, hadde vi ikke hatt denne stua.»

«Nei, du har rett i det.»

Tanken på alt faren hadde gjort for dem her ute, fikk fram et lite smil og gode tanker.

«Er ikke det godt å tenke på? At han har hjulpet oss med denne stua?»

Laura smilte bredere. Det var forunderlig hvor ofte Anders skjønte hvilke tanker hun hadde i hodet. Hun så på det lille huset foran dem. I den sene novembersola skinte det i trestokkene som faren så nennsomt hadde laftet. Nøyaktighet var viktig for en storstenshogger, noe som syntes godt i konstruksjonen av huset. Tømmeret Anders og faren hadde hogget her ute i Orrviken, hadde ikke rukket å bli helt grått ennå. Tømmerstokkene lå sirlig og tett, og det var vanskelig å finne en eneste glipe. Men ett tre hadde de vært enige om å la stå. Den gamle svartoren sto igjen som et stolt tuntre foran den lille stua.

Plassen de skulle bo på, skulle være et sted fylt av lys og glede. Det var derfor de hadde bosatt seg her på svenskesiden av fjorden, der åsene lå badet i kveldssol. Her kunne de sitte nede på stranden og nyte de siste restene av dag når Anders var tilbake fra fjellet. Det var så deilig da, når sola skinte på tunet mens det på den andre siden av fjorden var skumring, og de kunne se lysene som var tent i de små stuene der borte. De var enige om at svartoren, som sto her så rank og høyreist foran den lille tømmerstua, skulle få stå i alle deres levedager.

«Kom nå, jenta mi.» Anders grep hånden og dro henne kjærlig inn på kjøkkenet.

Det var godt å være hjemme igjen. Her hadde de levd siden de giftet seg sommeren før. Selv om de bare hadde bodd her ute i ett år, kjentes Orrviken ut som et hjem de hadde hatt i lang tid.

«Jeg skal lage litt mat til oss.» Laura kjente hvordan dagen hadde tatt på, og sulten murret høylytt i magen.

«Du er god, du!» Anders smilte. «Jeg går opp og henter Ville. Jeg skal bare ut av svartdressen først, så kan han få den tilbake samtidig.»

Laura nikket til svar. Anders hadde heldigvis fått låne svartdressen til deres gode nabo. Den var romslig, men likevel så han staselig ut i den. Laura ble varm inni seg når hun så på ham. Hun hadde ham så kjær. Selv sto hun fremdeles i den høyhalsede, svarte kjolen faren hadde kjøpt til henne da moren døde. Den strammet over magen, og den voksende kulen syntes godt. Hun løsnet knuten i nakken, og det brune håret falt tungt nedover ryggen.

Hun fikk et lett kyss på kinnet da Anders gikk ut. Den gamle grannen hadde vært alene her ute i vika de to dagene de var over på norskesiden for å gravlegge faren. Det stakk i brystet da hun tenkte på gravferden, og hun kjente hvordan tårene igjen presset på. Hun lukket øynene og så faren for seg. De mørkeblå øynene hun hadde arvet fra ham sammen med det brune håret. Men fregnene i ansiktet kom fra moren. Ellers sa folk at hun var som snytt ut av nesa på far sin. Farens sterke kropp hadde arbeidet hardt hele livet før den brått segnet om, i den hvite skjorten og vesten. Tegnet på at han var storstenshogger.

Det var bare tre år siden hun og faren hadde kommet flyttende ut til Isebakke etter at moren døde da Laura var nitten år. Hun hadde forstått at faren ville bort etter morens langvarige sykdom og den befriende døden. Det virket naturlig å flytte til fjorden hvor faren hadde fått seg arbeid i fjellet og raskt ble en ettertraktet og godt betalt storstenshogger. Laura ble varm om hjertet da hun tenkte på den rause gaven han hadde gitt dem da Anders og hun giftet seg. Faren hadde klart å legge seg opp nok penger til at de fikk bygget ei lita stue her ute i vika.

Anders og Ville kom inn på kjøkkenet, og Laura ble brakt tilbake til virkeligheten. Det var ikke vanskelig å høre at det var grannen som kom. Første gang hun så ham, hadde det satt et støkk i henne. Anders hadde heldigvis fortalt om den grufulle ulykken i forkant. Ville hadde vært på arbeid i skogen med gampen sin en vinterdag fem år tidligere. Den sterke, seige mannen var en etterspurt arbeidskar for skogeierne i området. Han kunne felle et tre raskere enn hvem som helst, og det gikk gjetord om hans evner langt innover de svenske skoger. Det lå rå kraft i hvert øksehogg.

Ville hadde vært alene i skogen et stykke inn for Hälle da ulykken inntraff. Han hadde tråkket seg innover i snøen for å felle en svær furu som sto igjen etter at de andre tømmermennene hadde gitt opp. Da ingen hadde sett noe til Ville på et par dager, hadde de begynt å lete etter ham. Anders hadde ikke vært med, men farfaren hans var blant letemannskapet. Det var lett å følge de digre sporene innover i snøen. Farfaren fant ham liggende under den gamle furua. Da treet var i ferd med å falle, hadde Ville løpt vekk. Men treet hadde vridd seg, og i snøen hadde han ikke rukket å komme seg unna. Han var forkommen og uklar da de fant ham. Snøen rundt var mørk av blod, og folk sa det var et under at han fremdeles var i live. Men venstrebenet hans kunne ingen redde. De måtte hogge det av rett under kneet der ute i skogen for å få ham med seg. Hesten hadde holdt seg trofast ved Villes side hele tiden, og gått tett inntil sleden da de dro den skadde mannen med seg hjem. Da Laura møtte Ville for første gang, var det ikke den staute arbeidskaren hun så, men en aldrende, svekket mann i slutten av førtiårene. Håret var grått, og skjegget hadde vokst seg langt. Ansiktet bar preg av et liv ute i all slags vær. Det var likevel ikke det som hadde fanget Lauras oppmerksomhet. Hun så bare trebenet.

«Ja, Laura, så har du gravlagt far din.» Ville så på henne. «Jeg kjenner med deg.» Han bøyde hodet i respekt.

Laura ble glad for ordene. Hun hadde lært seg å like den svenske grannen som hadde bodd her ute i vika hele livet. Så vidt hun visste hadde han aldri vært gift og hadde heller ingen barn.

«Og det var godt han døde før tælen kom.»

Hun skvatt til. Hun sluttet aldri å forundre seg over den direkte måten Ville snakket på. Men hun forsto raskt at han bare mente det godt. Og han hadde rett. Det var ikke lett å få kisten i jorda etter at tælen hadde satt seg. Da måtte den ligge på en låve til våren kom og frosten i bakken slapp.

«Ja, det ble en god gravferd.»

«Fikk han en god plass?»

«Ja, han ligger midt mellom kirken og stengjerdet.»

Faren hadde ikke vært rik nok til å ligge inntil Berg kirke, men heller ikke så fattig at han ble gravlagt ved stengjerdet. Kronene han etterlot seg, hadde dekket både kiste og prest, og likevel var det en liten slump igjen.

De inntok kveldsgrøten ved det enkle bordet på kjøkkenet. Det smakte med mat, og alle tre spiste godt.

«Var det mye folk i kirken?» Ville snakket med munnen full av grøt, og Laura slet for å tyde ordene.

«Ja, det var da det. Det var mange fra fjellet der. Jeg ble så varm om hjertet over at de kom.»

Laura visste godt hvor viktig hver arbeidsdag var. Familier skulle mettes, og stenhoggerne trengte hver krone. Men faren var godt likt både blant arbeiderne og de ansatte i bolaget. Hun hadde vært kry da hun gjennom alle tårene kikket rundt seg i kirken og så hvor mange som var i gravfølget etterpå.

«De snakket nok pent om Iver, tenker jeg.» Ville nikket som for å understreke det han sa.

«Ja, de gjorde det. De sa han var en rettskaffen mann som hadde et eget lag med hammeren og meiselen.»

«Ikke verst av en arbeidskar fra innlandet, det. Du vet hva de sier, Laura?»

«Nei?»

«De sier at du må ha begynt som kilegutt og arbeidet i fjellet i mange år for å kunne bli en god storstenshogger. Han overrasket mange der, Iver.»

Anders brøt inn. «Det er riktig. Skal du bli en god stenhogger, må du nesten være født til det. Bare se på meg, Laura. Jeg har vært i fjellet fra jeg var seks år.»

Laura smilte. Hun prøvde å se for seg mannen som liten gutt, men klarte det ikke helt. Hun så bare to lyseblå øyne og viltre, lyse krøller.

«Det nytter ikke å begynne i fjellet når du er voksen. Da blir du bare stående og gnu.» Anders lot som om han funderte fælt og målte opp en sten på gulvet, og Laura lo. Det var godt å le igjen. Det hadde vært tunge dager siden hun fikk bud om at faren var død.

«Det gjelder å ha den rette sveisen i labben.» Ville nikket igjen og nappet seg i det lange, grå skjegget. «Ellers blir det smått med penger. Ingen kjerringer og unger kan leve av en pen sten!»

«Han var solid, Iver.»

Laura følte stolthet ved Anders’ ord. Og han hadde rett, faren hadde vært en staut arbeidsmann.

«Og Sigvart var nok der?»

Laura nikket. Det var Sigvart som hadde kommet roende over fjorden med sørgebudskapet. Hun knakk helt sammen da hun fikk høre at faren var død. Likevel kjentes det godt at det var broren til Anders som hadde overbrakt den forferdelige nyheten.

«Det var pent av ham.»

 

Laura lå tett inntil Anders i skuvsengen inne i stua. De hadde gått til sengs rett etter at Anders hadde fulgt Ville hjem. Det var ikke lange biten opp til Villes hus, men Anders fulgte ham likevel. I kveldsmørket var det fort gjort å falle over ende med trebenet. Selv om Ville alltid sa at han klarte seg selv, visste Laura at han satte pris på den ekstra omsorgen. Stadig tråkket han nedi et hull i bakken enda han var lommekjent på stien mellom dem. Ville ønsket heller ikke å bry Brunen den korte veien.

«Det skal bli godt å sove nå, jenta mi.» Anders var trøtt i stemmen. Han måtte tidlig opp for å komme seg på arbeid i fjellet morgenen etter. «Får du sove i natt?» tilføyde han.

«Jeg vet ikke,» svarte hun ærlig og krøp tettere inntil ham. Alle inntrykkene fra den lange dagen satt som fastbrent i sinnet hennes. Han svarte med å legge armene rundt henne. Det var så godt å ligge slik. Han strøk henne kjærlig over magen og lot hånden bli liggende på den lille kulen.

«Tenk, Laura, til våren kommer ungen vår ut.»

Hun hørte at han smilte i mørket. Og det var godt å tenke på barnet. Hun hadde allerede merket de første bevegelsene der inne. Første gang hadde det kjentes som lette sommerfuglvingeslag der inne. Hun la hendene sine oppå Anders’, og slik ble de liggende til Laura hørte den jevne pusten til ektemannen. Han sov.

 

Laura våknet av at han sto midt i stua og kledde på seg.

«Er du våken, jenta mi? Jeg ville ikke vekke deg.»

Han hadde tydeligvis klart å krype ut av sengen uten at hun merket det. Hun hadde sovet tungt. Ingen drømmer. En stripe av senhøstlig morgenlys hadde funnet veien inn i stua, og Anders sto midt i den. Det skinte i de lyse krøllene, og hun beundret den sterke skikkelsen. Hjertet banket litt hardere, og varmen strømmet gjennom blodårene. Han var flott å se på.

«Har du sovet i natt?»

«Ja.» Laura hørte selv hvor morgentrøtt det lille ordet lød. Hun var overrasket over hvor godt hun hadde sovet gjennom den første natten.

Anders kom bort til sengen og satte seg ned. «Du trengte det vel.» Stemmen var kjærlig, og han strøk henne lett over det mørkebrune, utslåtte håret.

«Du skal dra nå?»

Anders nikket idet han reiste seg igjen. «Jeg må det, vet du. Arbeidet venter. Det blir ikke mat på bordet av å ligge og dra seg.»

Laura ble liggende i sengen og se på at han kledte på seg. Han tok storvesten utenpå den rutete skjorten og trakk på seg den svarte buksen. Den begynte å bli slitt. Han måtte kanskje ha en ny før vinteren kom.

«Jeg må nok ha en ny bukse før vinteren setter inn.» Anders sukket og kikket spørrende på Laura da hun smilte. «Hva smiler du av?»

Laura lo. «Det var det jeg akkurat tenkte!»

Anders ristet på hodet mens han lo, han og, og gikk bort til ovnen der laddene sto.

«Jeg trenger visst nytt skotøy før vinteren også, men det må nok vente litt.» Han holdt laddene opp og studerte dem kritisk. Men Laura hadde for lengst lagt merke til at den strikkede delen begynte å bli utslitt. Det var ikke mye mer å lappe på. Hun hadde stoppet dem flere ganger allerede det siste året.

«Det blir ikke mye varme i disse hvis det blir skikkelig vinterkulde.» Anders satte seg ned på murkrakken og fikk dem på seg. «Jeg har frosset mye i fjellet før. Vi får prøve å legge opp penger til et par monitorer.»

«Monitorer?» Laura stusset over det fremmede ordet. Hun kunne ikke huske å ha hørt det tidligere. Faren hadde hatt lærstøvler, men de kostet så mye at det kunne de ikke tenke på.

«Ja, vet du ikke hva det er, jenta mi? De er enda bedre enn trebånner.»

Laura ristet på hodet og følte seg dum. Hun tenkte på trebånnene hun hadde. Det var ikke mye hun orket gå barføtt lenger nå, det var for kaldt i bakken. Da var treskoene gode å ha.

«Monitorer har tresåle, men overdelen er av lær. De er mye mer solide enn laddene. Men de koster mange kroner.»

Laura hørte at Anders ble ivrig, og hun tenkte på pengene som var igjen etter faren. De ville rekke til både nytt skotøy og bukse. Hun hadde sett den flotte arbeidsbuksen Sigvart hadde kjøpt seg inne i Krokstrand. Skikkelig arbeidsbukse av blåtøy og med store lommer bakpå lårene. Laura smilte for seg selv. Da hun hadde spurt om hvorfor lommene satt bakpå buksa, hadde Sigvart forklart at de var for å putte aviser i når det var kaldt. Det varmet godt. Anders skulle ikke fryse til vinteren, det skulle hun sørge for! Bare de hadde nok igjen til våren, når barnet kom.

 

Har du lyst til å abonnere på serien? Da bør du bli abonnent før 15. desember!

Alle som blir abonnent før 15. desember får to flotte velkomstgaver:

et vakkert ullpledd + praktisk superhammer (total verdi kr 749)!

Ullpleddet har en lekker, lysegrå farge og er Woolmark-sertifisert, dvs. det er fremstilt av 100% ren, ny ull. Et deilig ullpledd for kalde vinterkvelder!

Superhammeren er en unik, stilig hammer med skrutrekkere i håndtaket. Det perfekte redskap å ha for hånden!

Klikk her for å abonnere.

Ukens mest leste innlegg