Anne-Lises 20 år som forfatter

Det var en gang …

De fleste eventyr begynner slik, og det jeg nå skal dele med dere, er på mange måter et eventyr. I alle fall er det en historie om hva slags krumspring livet kan ta, hvis man griper muligheten når den byr seg.

Anne-Lise i Arvesynd-kofta.

Mange har spurt når jeg bestemte meg for å bli forfatter. Det har jeg aldri bestemt meg for, det bare skjedde! For det var lærer jeg ville bli, og det var lærer jeg ble. Etter drøyt 20 år i osloskolen, i et yrke jeg elsket, begynte jeg å få problemer med leddene, og til slutt ble det så ille at jeg måtte kaste inn håndkleet. Det var en stor sorg. Men for å gjøre en lang historie kort: En dag ringte jeg til ukebladet Allers og spurte om de hadde bruk for hjelp. Og det hadde de! De trengte noen som kunne arbeide med bladets virkelighetsfortellinger.

Våren 1996 ble jeg bedt om å skrive årets «sommerroman» i Allers, – en føljetong i åtte deler. Jeg? Å nei, jeg kunne ikke skrive noen «roman» – selv ikke en på bare 8 kapitler! Men det var ingen bønn. Det viste seg at sommerromanen ble så godt mottatt av leserne at redaktøren sa at det burde bli til noe mer. Jeg måtte gå til et forlag!

Forlag? Ikke tale om! Men jeg sendte likevel et manus til Bladkompaniet, som mente at det ikke egnet seg som grunnlag for en serieroman. Jeg var enig, men lot meg overtale til å gå til Semic/Nordisk forlag. De ville ha historien! De hadde tro på den, sa de! Jeg nærmest vaklet ut, svimmel av lykke. Jeg skulle bli serieforfatter! Og sannelig ble jeg det ikke også.

    

«I have a farm in Africa», skrev Karen Blixen. Selv har jeg et paradis på Nordmøre. Det er her jeg har hentet mine ideer, det er her jeg får inspirasjon. Når jeg sitter med ryggen mot den varme naustveggen, med lyden av mørk fjord som flør stille mot land, forsvinner jeg inn i en annen verden, der jeg lever sammen med «menneskene mine». Disse «menneskene» er blitt til i hodet mitt. Jeg har gitt dem liv og bestemt deres skjebne. De har aldri eksistert i det virkelige liv, men i min fantasi levde de akkurat her, på denne storslagne gården ved den mørke fjorden, med de mektige fjellene på den andre siden.

Morshjerte er også utgitt i Polen.

Jeg måtte plassere dem på et sted jeg kjente godt, og dette stedet var min barndoms paradis. Der kunne jeg gå med «menneskene mine» fra rom til rom, bli med til seters, til fjells eller på fest. Gården og stedet er mine kulisser, og handlingen er fri fantasi. Den er hentet fra et underlig hode med så mange tanker og drømmer, og fra et hjerte som ofte renner over av følelser – som jeg ønsker å dele med dere. For jeg kan ikke skrive om annet enn det jeg brenner for. Slikt som betyr mye for meg, og som ofte ligger tett opp til mitt eget liv. Temaer som det er viktig for meg å få dele med dere. Jeg vil skrive fra mitt hjerte og nå frem til deres hjerter, få dere til å «leve med» personene mine på godt og vondt, få dere til å le eller gråte. Klarer jeg det, har jeg lykkes!

Det er en gave å få lov til å skrive noe som andre vil lese. Men uten de erfaringer som et levd liv gir, hadde jeg ikke kunnet skrive slik at dere hadde blitt berørt av det. Mitt liv har vel vært som de fleste andres, med opp- og nedturer, sorger og gleder. Jeg ser alt med så sterke farger, og sjelen min er ofte uten filter. Derfor er det på en måte hjertet mitt dere får, hver gang dere holder en ny bok mellom hendene.

Å skrive er et ensomt yrke. Det er meg og pc-en og stillheten, og for meg må det være slik. Jeg kan ikke skrive ved et kafébord, på hytta eller med radioen på i bakgrunnen. Jeg har alltid med meg en notatblokk, for jeg kommer ofte på en idé, en fin tittel, eller en dialog som jeg mener vil fungere. Og jeg observerer på toget eller T-banen. Nå er det jo blitt ganske vanlig å utlevere sitt liv i det offentlige rom. Lite vet mine medpassasjerer at det kanskje er nettopp dem jeg vil «bruke» i en bok en gang.

Morshjerte 29 er i salg 27. november! Alle som abonnerte tidligere, vil få den automatisk i posten.

Nå har jeg skrevet i 20 år. Jeg skriver sent, og er veldig lei for at dere må vente lenge på hver ny bok, men jeg kan dessverre ikke gjøre noe med det. Det skyldes blant annet helsen, og etter hvert også alderen. Dessuten – livet består jo av mer enn å skrive. Verken dere eller jeg kan leve bare gjennom bøkene – vi må ta del i det levende livet også, det som fortsatt gir inspirasjon til videre skriving.

Jeg mente at jeg hadde avsluttet Morshjerte med bok 28, men der tok jeg feil. Jeg fikk ikke fred i sjelen! «Menneskene mine» forfulgte meg både dag og natt. Jeg så dem og hørte dem, og ble dratt inn i livet deres igjen. Dermed måtte jeg kapitulere – og fortsette. Snart er bok 29 her, og jeg innrømmer at jeg er både spent og nervøs. Hvordan vil dere ta imot fortsettelsen på historien – Årene etter?

Uansett, det får gå som det går. Jeg hadde rett og slett ikke noe valg, for gleden ved å skrive er fortsatt like stor. Men det største er alle de varme og gode tilbakemeldingene jeg får fra dere. For dere er min aller største inspirasjon!

Hjertelig takk til dere alle sammen.

Varme hilsener fra
Anne-Lise

PS: Morshjerte 29 er i salg 27. november. Dersom du abonnerte på Morshjerte tidligere, fortsetter abonnementet og du vil motta de neste bøkene i serien automatisk. 🙂

Har du lyst til å abonnere på Morshjerte? Bestill abonnement på norskeserier.no.

Og nå er også Arvesynd tilgjengelig for engelske lesere!