Hvorfor begynte du å skrive bøker, Liv?

I forrige uke startet vi opp en ny spalte her på bloggen, kalt Forfatterne svarer. Der kan du spørre forfatterne våre om alt du lurer på, og første forfatter ut var Liv Almendingen. Det kom inn drøssevis av spørsmål på Facebook, og her har vi samlet et knippe av dem!

Tusen takk til Liv som stilte opp, og tusen takk til alle som sendte inn spørsmål. Dette var morsomt!

Som lovet har vi trukket ut en av de mange som sendte inn et spørsmål til Liv, og den heldige vinneren av HELE Sagaen om Sunniva er:

Randi Mette Strand

Vinnerne av de tre trøstepremiene, et flott Bare Maja-krus, er Sunniva Priyani Rørstad, Laila Hagen og Ragni Hansen. 🙂


Her er noen av spørsmålene Liv fikk og svarene hun ga:

Anne Karin:
Hvorfor begynte du å skrive bøker, og når skrev du din første bok…?

Liv:
Jeg tror at jeg ble født med en trang til å skrive. Noe av det første jeg «produserte» var eventyr som jeg skrev på doruller (det var annet papir den gangen). Så ble det dikt og små innlegg i Romantikk. Jeg var 16 da jeg kom med i en diktsamling mellom stive permer, og det ligger jo noen uferdige bokmanus i skuffen … 🙂 Først da jeg nærmet meg femti, fikk jeg kontrakt med Cappelen Damm, og Sagaen om Sunniva ble til. Så det er aldri for sent å realisere drømmer. ❤️

 

Kristin:
Du skriver utrolig levende og godt! Karakterene dine er så fine og man blir virkelig glad i dem. Jeg må si jeg ble rimelig sjokkert og snurt da du «tok livet» av en av favorittkarakterene mine i Bare Maja nå nylig…. Hvorfor i all verden gjorde du det? 🙂

Liv:
Jeg ønsker at bøkene mine skal handle om livet på godt og vondt – dermed må også noen dø. Jeg må innrømme at jeg hadde mine kvaler når det gjelder personen du nevner, men innimellom går handlingen i den retningen den selv vil. Noe bedre svar kan jeg ikke gi deg. 🙂 Men jeg håper du fortsatt vil ha glede av å lese om Maja og hennes nærmeste. 🙂

 

Hege Irene: 
Hvordan er det du klarer å fange leseren så godt at man nesten tror man er med selv?

Liv:
Spørsmålet ditt er både smigrende og vanskelig å svare på. Men jeg prøver å være inne i personene jeg skriver om – sier dialogene høyt, roper, ler, fnyser og sukker. Jeg kan også fysisk prøve ut hvilke bevegelser som er naturlige i forskjellige situasjoner, så det er bra at bare de nærmeste ser meg når jeg jobber.  😄

 

Mariann:
Henter du inspirasjon fra mennesker som betyr mye for deg? Jeg tenker på Maja som er hovedpersonen, hun viser styrke, sårbarhet, og så tenker jeg på Tora som er synsk og alltid strekker ut en hånd selv om hun har det stritt! Og snille gode Jossa som i all sin «enkelthet» gir trygghet og varme. ❤️

Liv:
Noen av menneskene i seriene mine «blir til» av seg selv, mens andre former jeg etter folk som betyr mye for meg. Alle burde ha en Jossa, Tora eller Lovisa i livet sitt. Det er en glede å skrive om dem, samtidig som jeg også liker å få skjelle og smelle litt, i Leonoras skikkelse. 🙂

 

Jane Evy:
Hvordan får du ideen til en serie, har du historien fra begynnelse til slutt når du begynner, eller kommer den til deg mens du skriver?

Liv:
Ideene til seriene kan springe ut fra nesten hva som helst – noe jeg har lest, noe jeg har opplevd, eller et sted, en tid, eller mennesker som gjør et dypt inntrykk på meg. Jeg har ikke historien klar fra begynnelse til slutt, men hovedlinjene er trukket opp, og jeg vet sånn omtrent hvordan avslutningen skal være. Jeg må innrømme at nettopp målet for slutten endret seg flere ganger i løpet av at jeg skrev Sunniva-serien. Det ble hjertet som avgjorde til sist <3. Så svaret er altså: Handlingen er en blanding av planlegging og impuls.

 

Vigdis:
I snitt hvor lang tid bruker du på hver bok?

Liv:
Dette varierer veldig. Det kommer blant annet an på hvor mye historisk research hver bok krever, og hvor godt plott jeg har lagd på forhånd. Jeg har brukt alt fra to måneder til et halvt år på en bok, men snittet ligger vel et sted midt i mellom.  🙂

 

Wenche: 
Bare Maja!  🙂 Akkurat som jeg er der sammen med dem – jeg har blitt så glad i dem. Men hvorfor akkurat Enerhaugen..?

Liv:
På den vesle «Haugen» i Kristiania levde de både trangbodd og fattigslig, og jeg tror det blir mer hjertevarme av slikt – og takknemlighet for det lille som er. Siden jeg ble født i nærheten av Enerhaugen i tiden rundt rivingen, har jeg også hørt mye om stedet, og fått et spesielt forhold til det.

«Foto fra Enerhaugen: Anders B. Wilse/Oslo Museum».

Randi:
Lurer på hvor du gjør reaserch til bøkene dine? Tenker spesielt på det å beskrive så levende og korrekt når det kommer til tidsalder.. Man føler virkelig at man er i en annen tid!

Liv:
For det første elsker jeg historie. For det andre setter jeg min ære i at alt skal være 100 % korrekt.  🙂 Det betyr mye lesing og søking, både i trykte bøker og på nett. I tillegg har jeg verdens flinkeste historiske konsulent som sjekker at alt er riktig. Én ting er jo konkrete ting som klesmote, matskikker, seremonier etc. Noe annet er de lengre linjene – samfunnstrendene, kjønnsrollene og politikken på den aktuelle tiden. Ikke at alt det skal skrives om, men det er viktig å kunne en del for å unngå direkte feil. Jeg er takknemlig for at dere lesere lar meg få ha en så spennende jobb!

 

Mona:
Når du planlegger/begynner en serie, har du da en formening om hvor lang den kan bli?

Liv:
Ja, jeg har alltid en følelse av omtrentlig lengde på seriene mine. Jeg skriver ikke maratonserier – rett og slett fordi jeg har så mange historier jeg har lyst til å skrive. 🙂

 

Tove:
Hvor finner du faktaopplysninger? Tenker spesielt på Sagaen om Sunniva. Hvor mye research gjør du før hver serie og bok?

Liv:
Da jeg begynte å skrive om Sunniva, var det utrolig mye å sette seg inn i. Jeg har anslått at jeg brukte ca 80 % av tiden på å lese historie. Jeg bruker nettet mye, men også biblioteket. Det er lagd noen flotte bøker om middelalder-Oslo, der arkeologiske funn er underlaget for tegninger av hvordan byen antagelig så ut. I tillegg dukker det alltid opp ting underveis som må sjekkes – for eksempel hvordan gatenavnene i Oslo ble skrevet rundt 1900 (Bare Maja). Klær, mat, bryllupsskikker etc etc skal også stemme, i tillegg til at jeg prøver å ikke bruke altfor moderne ord (f.eks. kom ikke ordet «jobbe» i bruk før rundt 1940, så det ordet finnes ikke i Bare Maja.

 

Randi:
Begynte du å grine (slik som meg ☺) da serien var ferdig? Jeg er veldig sippeguri og klarer ikke slippe personene i seriene. ❤

Liv:
Siden et stort arbeid er unnagjort når en serie er ferdig, er det nok heller sånn at jeg jubler der og da. Men jeg gråter mye underveis – særlig når en jeg har blitt glad i, dør. Og jeg savner dem alle etter endt serie … De har blitt en del av meg.  🙂

 

Ragnhild:
Hvordan klarer du å finne så mange forskjellige karakterer?

Liv: 
Persongalleriet blir bygd opp etter hvert, og de menneskene som treffer hjertet mitt, blir med videre. Likevel må noen død når de har utspilt sin rolle … Og så hører noen «slemminger» med også, som i det virkelige liv.  🙂

 

Stine:
Hvor fikk du inspirasjon til Majas personlighet?

Liv:
Jeg har ikke brukt noen jeg kjenner som «mal» for Maja. Hun var liksom bare der på Enerhaugen, ung og litt usikker.  🙂 Moren, som var prestedatter, hadde nok oppdratt henne godt. Likevel tar hun noen gale valg, som får store konsekvenser. Heldigvis blir hun mer voksen etter hvert, som de fleste av oss, og jeg tror hun vil bli en god husfrue på Bjørnstad . 🙂

 

Kjersti: 
Har du egen plass eller musikk du må ha for å klare å komponere ihop disse flotte seriene?

Liv:
Fordi jeg hele tiden har hatt unger rundt meg, og har reist mye med pc-en under armen, er jeg ikke avhengig av noe spesielt for å kunne skrive. Her hjemme har jeg en liten pult på kjøkkenet, midt i husets hjerte. Da kan jeg følge med på når postmannen kommer, at tenåringene mine er hjemme når de skal, og gi dem et tips i ny og ne hvis de sitter med lekser. Jeg har lært meg å skrive selv om det spilles hip hop, rap, og hva det nå heter, alt det «rare» som er populært blant ungdom i dag.  🙂 Men jeg må innrømme at det optimale er stillhet, krydret med litt fuglekvitter og sus i tretoppene.  ❤

Ukens mest leste innlegg