Les de første sidene av Livet på Solhaug

Flere av våre abonnenter har allerede fått første bok av Livet på Solhaug i posten, og det er kjempegøy å se at dere liker det dere leser!

Noen venter fortsatt på sin bok, og for å korte ned ventetiden kan du her lese de første sidene av Torills nye storgårdsserie. For en dramatikk! Dette blir en serie det blir vanskelig å legge fra seg …  God fornøyelse!


Lier, Buskerud, 8. mai 1915

– Elva er så stri, morfar!

Første bok er i salg 18. september.

– Jeg hører det, gutt, den synger med et mektig brus. Nei, vi ventet nok for lenge før vi dro fra setra. Hvem hadde vel trodd det skulle bli et så forrykende regnvær i helgen? Adler brummet godmodig mot barnebarnet, Kristian, der de sto ved elvebredden. Kristian søkte med blikket etter det tryggeste stedet å krysse elva Sogna, selv satt han til hest. Det svinnende synet hindret ham i å se klart, men hørselen var det ingenting i veien med. Han hadde lært seg til å lytte bedre da synet begynte å svikte. Nå hørte han hvordan elva duret forbi dem, vill og mektig og full av krefter.

– Vent her, morfar, ikke la hesten få vandre. Jeg skal se etter et sted der elva smalner. Kanskje det er lettere å krysse den der? Kristian forsikret seg om at morfaren holdt tøylene stramt, Blakken kunne fort finne på å følge etter ham, men hesten ble stående i ro.

Uroen steg i den gamle mannen. Han ville helst ha barnebarnet i nærheten av seg, samtidig gjaldt det å komme seg over elva. De hadde vært på setra i tre dager for å gjøre alt i stand til budeia skulle reise dit i juni. Han hadde vølt skigarden. Han behøvde ikke øyne for å lage vidjebånd, den kunsten lå i fingrene. Og Kristian hadde vært så snill og hjelpsom. Ti år var gutten blitt, men han var like ansvarsfull og arbeidsom som hvilken som helst læredreng. De hadde hatt det koselig på setra. Rengjøringen hadde de ikke tatt, det måtte budeia sørge for selv, men de hadde reparert fjøsdøren, smurt hengsler, gått over separatoren og snekret nye båser til buskapen,
og til sist hadde de tatt inn den veden som ble hugd i fjor. Den lå stablet i vedskjulet.

Adler speidet rundt seg, men han skimtet bare utydelige konturer av landskapet. Frykten for Kristian satt som en klo i brystet, og han sukket lettet da han hørte guttungens skritt. Tøylene ble forsiktig dratt ut av hendene hans da Kristian tok ansvaret med å leie hesten fremover. Gutten var hans øyne.

– Vi kan ikke krysse der vi pleier, forklarte Kristian.

– Det er ergerlig, for der kjenner jeg hver eneste stein. Jeg vet nøyaktig hvilke jeg skal hoppe på uten å bli våt på beina.

– Det viktigste er at vi kommer over, mente Adler. – Vi er nok savnet på Solhaug nå.

– Det er vi, svarte Kristian.

Den tilfredse stemmen røpet at Kristian likte tanken på å bli savnet. Adler måtte smile. Datteren hans, Saga Lovise, hadde vært gift med Trygve i tolv år før de endelig ble velsignet med et barn. Det var stor stas da arvingen til Solhaug gård ble født en varm septembernatt i 1904. Arverekken var sikret. Det var ikke bare vissheten om at gården ville forbli i slekten som ga slik glede. Saga Lovise og Trygve lo og gråt om hverandre og kunne ikke tro at de omsider var blitt foreldre. I årevis hadde de bedt om et mirakel – og til slutt var de blitt bønnhørt. Saga Lovise hadde gått inn i morsrollen med slik lykke og hengivenhet at folk ristet på hodet av det. Det var ingen ondsinnet
reaksjon, men mer et uttrykk for at de ble rørt av å være vitne til en slik begeistring. Vesle Kristian hadde fått moren til å slappe av. Nå visste hun at det likevel ikke var noe ukvinnelig eller galt med henne. Det gikk bare et drøyt år før en ny unge ble født på Solhaug. Denne gangen var det en velskapt jentunge som fikk navnet Sørine, oppkalt etter mormoren, Synnøve Sørine.

Adler ble varm i brystet ved tanken på de som ventet der hjemme. Det skulle bli godt å komme innomhus. De måtte få av seg de fuktige klærne, og så ville han gjerne ha et krus med varm drikke.

En sky av kjølige vanndråper regnet over ansiktet til Adler da Kristian leide hesten nærmere elva. Igjen var den kriblende uroen over ham. Det var vågalt å krysse elva i den villeste vårflommen, men den buktet seg kilometervis gjennom bygda, så det nyttet ikke å gå rundt, det ville ta flere timer. De måtte komme seg over nå – før den ble enda striere.

– Hold Blakken stramt, du, morfar, så skal jeg lede oss over. Kristian hadde en veslevoksen tone, men han klarte ikke å skjule at han var engstelig.

– Ikke ta noen sjanser, Kristian! Om det skulle bli for ille, får vi heller vende tilbake til setra. Det er riktignok ikke noe mat der, men faren din vil sikkert komme og hjelpe oss.

– Ikke vær bekymret, morfar. Jeg skal få oss trygt over, jeg.

Adler la seg fremover på hesteryggen for å lette dyrets bør. Han fulgte hestens vuggende bevegelser. Kristian hikstet til da han trådte ut i det iskalde vannet. – Er det kaldt, gutten min? Spørsmålet var unødvendig, men han ville vise barnebarnet at han brydde seg.

– Som tusen stikkende nåler, gispet Kristian, – men vi er snart over. Åtte–ni meter igjen nå, så …

Hesten rykket til da Kristian dro den etter seg ut i elva. Den kastet på hodet så manen pisket Adler i ansiktet, men snart fulgte den etter. Adler tok seg i å holde pusten, for de frådende vannmassene rev og slet i både ham og hesten. Takke Gud for at han satt til hest. Med sitt sviktende syn ville han aldri ha klart å holde balansen og kare seg over til den andre siden. Måtte bare Kristian holde seg godt fast i tøylene!

Lenger oppe i dalen kastet elva seg vill og stridig mot demningen. Den var blitt murt opp for noen år siden, men aldri hadde den måttet stå imot slike krefter som nå. Kaskader av brunt leire- og sølevann stanget mot steinblokkene, lirket løs småstein og forvitrede murklumper. En større blokk løsnet, så én til. Snart hadde elva gravd et hull i midten av demningen, og nå fosset den gjennom. Den sprengte seg vei, gjorde demningen stadig
svakere, og til slutt holdt den ikke stand lenger. Den ga etter. Elva braste gjennom og kastet seg nedover dalen i vill fart.

Adler stivnet på hesteryggen. Han vendte hodet til siden og forsøkte å lytte. Elva bruste fortsatt, men han fikk en følelse av at den hadde endret seg. Så skjønte han det; den klukket ikke lenger, den
brølte og drønnet. – Kristian, bønnfalt han desperat, – vi må snu. Vi må snu!

– Det kan vi ikke. Vi er over halvveis … Kristian tidde, men så trakk han pusten i hivende gisp.

– Å, morfar, å – den kommer!

Adler ville stige ned av hesten, slå armene omkring Kristian og knuge ham inntil seg. Sammen skulle de stå imot den enorme bølgen som nærmet seg med hvinende styrke. Han rakk ikke å ta beinet ut av stigbøylen før bølgen var over dem. Hesten vrinsket og stampet med hovene. Adler viklet hendene inn i manen og ropte: – Kristian, hold deg fast! Hva du enn gjør – hold deg fast! Han lente seg fremover og kavet med armene for å få tak i guttungen. Fingrene gled bortover tøylene, men de var for lange til at han nådde bort til barnebarnet. Med huggende redsel i brystet forsøkte han å trekke tøylene mot seg, men elva var en stridig fiende som dro i motsatt retning. Tomme for tomme klarte han å vinne over elva. Han skimtet ansiktet til Kristian som en diffus skygge, men hvert eneste ansiktstrekk satt som spikret i minnet. Øynene var vidt oppsperret, det så han, og det
gjorde ham inderlig ondt at guttungen skulle oppleve noe så dramatisk som dette.

Et øyeblikk ble tøylene slakkere, men brått ble de stramme igjen. Adler kavet desperat med armene etter barnebarnet da han skjønte at Kristian hadde sklidd og falt. Nå dinglet han viljeløst i den strie elva, han hang som en marionett etter tøylene. Han maktet ikke å sette beina under seg.

– Vær så snill, Kristian, jamret Adler gråtkvalt og sto foroverbøyd i salen, – vær så snill. Ikke slipp tøylene! Ikke slipp!

Øynene til Kristian ble til mørke hulninger i ansiktet, som om de videt seg ut. Så gled tøylene ut av hendene hans og han ble dratt nedover elva.

Alt skjedde så fort at Adler verken rakk å rope eller tenke. Han sporet hesten, tvang den fremover i den strie elva og over på den andre siden. Gispende og fortvilet seg han ned på knærne og begravde fingrene i håret mens han hulket. Han lente seg bakover og speidet opp mot den jerngrå himmelen. Stavrende kom han seg til slutt på beina igjen, myste så godt han kunne nedover elva, men han kunne ikke skimte guttungen.

Arvingen til Solhaug hadde forsvunnet.

 

Du kan bestill abonnement på Livet på Solhaug på norskeserier.no.

I velkomstgave får du et vakkert eggesett, og første bok i abonnementet er som alltid HELT GRATIS.

Vakkert eggesett i benporselen.

Ukens mest leste innlegg