Les et utdrag fra Skumringstid

Er du en av dem som er veldig spente på Elisabeth Hammers nye serie, Skumringstid? Da har vi en gladnyhet til deg: Vi deler et utdrag fra første bok så du kan bli litt bedre kjent med handlingen – og med Rakel:

Rakel fikk ikke sove da hun gikk til sengs den kvelden. Ryktene om Jenny surret rundt i hodet hennes. Enkefruens påstand var løgn. Jenny ville aldri satt sine ben på skjenkestuen. Hvordan kunne enkefruen påstå noe slikt? Rakel kjente Jenny bedre enn noen. Ikke bare ville hun holdt seg unna skjenkestuen av moralske grunner, hun ville heller aldri våget å gå dit. Det var farlig for unge kvinner.

Hun ble liggende og vri seg i sengen en stund, før hun ga opp og gikk bort til vinduet. Utenfor så hun vekteren gå runden. Uniformen virket grå i kveldsmørket, bortsett fra nederst på falden, der lyset fra lykten avslørte den røde fargen. Det var ikke så lenge siden han hadde ropt at klokken var tolv og alt vel.

Hun lot blikket følge ham opp den lille bakken bak kirkebygget. Langt der oppe kunne hun så vidt skimte skjenkestuen. Hun lukket opp vinduet og lyttet. Vinden hufset i trærne, en dør knirket et sted, en skogsdue kurret. Men så kom det flytende med vinden en bølge av stemmer og latter. Svak, dempet. Noen måtte ha åpnet døren til skjenkestuen.

Rakel hadde ingen klar formening om hva som gikk for seg på en skjenkestue. Ikke annet enn at menn drakk og at kvinner serverte. Lettsindige kvinner, som også la seg ned med mennene for en billig penge, hadde hun hørt. Jenny ville da aldri ha satt sine ben på et slikt sted? Likevel hadde enkefru Sørensen vært så sikker. Hvorfor skulle hun lyve om noe slikt? For det måtte da være en løgn?

Frustrasjonen gjorde henne rastløs. Det var bare én måte å finne ut av dette på, tenkte hun og gikk bort til skapet. En slitt hverdagskjole fikk duge. I en skuff i kommoden fant hun et rødt skaut som hun bandt om håret. Så hentet hun frem det mørkeste sjalet hun hadde. Det tullet hun om hodet og pakket det godt rundt kroppen. Hun kastet et blikk i speilet over kommoden. Ingen ville kjenne henne igjen om hun holdt seg unna lyset, slo hun fast og forlot soveværelset.

Tante Esther sov. Rakel hørte at hun snorket svakt da hun listet seg ut i gangen. Så tok hun på seg skoene og smatt ut av døren.

Det var kjøligere enn hun hadde trodd, og vinden var full av salt sjø fra Christianiafjorden noen hundre meter lenger øst. Hun kikket seg rundt. Det var ingen å se, men hun holdt seg likevel i skyggen inne ved brakken da hun snek seg ut mot veien.

Om hun ble gjenkjent, risikerte hun å ødelegge ryktet sitt. Ingen respektabel kvinne reket gatelangs alene på denne tiden av døgnet.

Hun burde snu og gå tilbake, men gjorde det ikke. I stedet fortsatte hun forbi kirken og opp bakken mot skjenkestuen. Hun behøvde jo ikke å gå inn. Om hun bare tittet inn et vindu, ville hun raskt finne ut om Jenny var der eller ei.

Skjenkestuen lå foran henne nå, og hun småløp det siste stykket opp mot baksiden av bygget og snek seg nærmere en av vindusrutene. Men da hun kom dit, oppdaget hun at det var umulig å se ansiktene på dem som befant seg innenfor. Glasset var bølget, og det var mørkt. Alt hun så var skikkelser som beveget seg.

Da måtte hun inn likevel.

Raskt rettet hun på skautet og forsikret seg om at de mørke krøllene var skjult. Så dro hun sjalet opp over munnen og gikk mot inngangsdøren. Hun fikk opp den tunge eikedøren og smatt innenfor.

Varmen slo mot henne, og med den fulgte lukten av fyll, røyk og sur svette. Hun kom seg vekk fra døren og stilte seg med ryggen mot veggen. Hun lot blikket vandre rundt. Lokalet var avlangt, og det sto bord tett i tett. Rundt dem satt menn i alle aldre, slitne etter en ukes hardt arbeid med å bygge marinebasen. De fleste av dem var allerede ganske drukne. Ingen så ut til å ha lagt merke til at hun kom. Høyrøstede diskusjoner og latter ljomet gjennom rommet.

Hun rykket til da hun så en kvinne komme bærende på et brett med tinnkrus. Den hvite blusen satt trangt, og utringningen var dyp. Rakel slapp pusten tungt ut. Det var ikke Jenny. Kvinnen lente seg frem over et bord for å sette fra seg krusene, og mennene rundt bordet begynte straks å komme med tilnærmelser. Noen forsøkte også å ta henne på brystene. Kvinnen lo høyt, men det lød skingrende og lite naturlig. Mennene lot ikke til å bry seg om det, og en av dem trakk henne ned på fanget sitt. Kvinnen fant seg i å bli befølt en stund før hun reiste seg.

– Det er flere som skal ha øl, sa hun og rufset mannen i håret. – Men jeg kommer snart tilbake.

Nølende snek Rakel seg langs veggen og forsøkte å skjule ansiktet så godt som mulig ved å løfte sjalet opp foran nese og munn. Røyken lå tung under taket, og det kriblet i halsen og sved i øynene. Dette var nytteløst. Hun måtte komme seg ut før noen kjente henne igjen. Men da hun var på vei mot utgangsdøren, så hun Jenny. Venninnen sto bak skjenkedisken og tappet øl. Den ranke skikkelsen hadde sunket sammen, og gløden og smilet i Jennys ansikt var borte. Selv i det svake lyset så Rakel at hun hadde grått.

Om hun ble gjenkjent, risikerte hun å ødelegge ryktet sitt. Ingen respektabel kvinne reket gatelangs alene på denne tiden av døgnet.

– Jenny? sa hun lavt da hun nærmet seg disken. – Det er Rakel. Hun slapp sjalet så venninnen kunne se ansiktet hennes.

– Rakel? Jenny sperret opp de rødkantede øynene. Så slo hun hånden for munnen og stormet vekk.

Rakel skyndte seg etter. Jenny hadde forsvunnet inn på et rom bak disken. Rakel åpnet døren. Det var mørkere og kjøligere der enn i skjenkestuen.

– Jenny? Hvor er du? Rakel famlet seg fremover. En flamme lyste opp rommet. Jenny tente et lys som sto på en tønne. Det blonde håret hang løst nedover venninnens rygg, og den trange blusen gjorde at brystene nærmest tøt frem. Vakre, stolte Jenny så ut som en tøs, og det føltes så galt at det gjorde vondt i magen på Rakel.

– Jeg er her, sa Jenny lavt. – Hvordan visste du at jeg … Stemmen brast.

– Jeg hørte rykter.

– Og nå vet du at de stemte, sa hun skarpt. – Jeg er så godt som en fallen kvinne. Var det derfor du kom? For å få det bekreftet?

– Nei! svarte Rakel opprørt. – Jeg kom fordi jeg måtte vite hva som skjer. Jeg er bekymret for deg. Du kan ikke arbeide her, Jenny!

– Tror du ikke jeg vet det? svarte Jenny hissig. – Men hva mener du at jeg skal gjøre? Mor og brødrene mine trenger meg! Vi sulter om ikke jeg tjener penger. Hun la armene i kors og så utfordrende på Rakel.

– Det forstår jeg, svarte Rakel. – Men du tjente jo penger? Hva skjedde med husposten i Tønsberg?

– De ba meg om å gå, sa hun oppgitt. – Husfrua var helt gal.

– Jeg er lei for det, svarte Rakel trist.

– Jeg kan ikke stå her, sa Jenny kort. – Jeg må tilbake ut i stua.

– Nei, det skal du ikke, svarte Rakel. – Du skal være med meg hjem. Jeg skal få far til å gi deg tjeneste på Ovreid.

– Nei, det er best slik, avbrøt Jenny. – Nå går jeg tilbake til arbeidet, og du skal gå hjem før noen ser deg. Dermed blåste hun ut lyset og gikk.

Rakel ble stående et øyeblikk og se etter venninnen. Hjertet sank i brystet da hun så at noen av mennene Jenny passerte, strøk henne over baken og brystet og kom med upassende kommentarer. Jenny smilte anstrengt og øynene sto fulle av tårer da hun vred seg løs og fortsatte innover.

Rakel knyttet nevene. Jenny kunne være så stolt hun bare ville, hun skulle bli med hjem! Rakel satte etter og hadde bare venninnen i sikte. Hun forsto derfor ikke at noe var galt før det var for sent.

Foran henne reiste en mann seg, og da hun passerte, grep et par sterke never henne om livet og løftet henne opp. Han lo og slengte henne ned på et bord. Det smertet i bakhodet og skuldrene da hun traff bordplaten med et smell. Tinnkrusene falt ned så ølet plasket utover gulvet, og mennene rundt bordet ropte og hoiet.

– Der ja! Mannen lo hest. – Jeg syntes nok at jeg så en liten frøken under sjalet! Jeg ventet egentlig på øl, men jeg tar det jeg får!

Han bøyde seg over henne. Rakel var ør i hodet av slaget, men våknet brått da hun fikk den dårlige ånden hans rett i ansiktet. Han grafset over brystene hennes, og frykten satte seg som en varm klo i magen. Men da han bøyde seg frem for å kysse henne, ble frykten erstattet av raseri. Før hun fikk tenkt seg om, skjøt den høyre knyttneven frem og fant haken hans. Hun traff godt, og han rykket bakover og falt baklengs ned på gulvet. Der ble han liggende mens kameratene gapskrattet.

Rakel kom seg på føttene i en fart.

– Ingen rører meg på den måten, sa hun langsomt og tydelig. Hun var så redd og sint at hun dirret. – Dere skulle skamme dere alle sammen, sa hun og lot blikket vandre rundt bordet. Mennene flirte fortsatt, men de sluttet da mannen hun hadde slått, reiste seg. Han nølte litt og knyttet den ene neven. Men så kikket han rundt seg og oppdaget hvordan alle holdt øye med dem.

– Med så elendig servering, går vi et annet sted. Kom, sa han til vennene sine. De kom seg på føttene og stolpret seg mot utgangsdøren.

Rakel ville også komme seg ut, men hun turte ikke forlate skjenkestuen ennå. Mannen og vennene hans var kanskje utenfor. Rakel skalv i knærne da hun gikk til skjenkedisken. Der fant hun seg en krakk og satte seg med ryggen til gjestene. Den første forskrekkelsen var i ferd med å legge seg, og først nå merket hun at knokene verket. Diskret rettet hun ut fingrene og ristet på hånden.

– Det må ha gjort vondt, sa en mørk stemme. Hun kikket opp og oppdaget at det satt en mann på krakken ved siden av henne. Han bar en slitt og støvete kappe, og en hette dekket hodet.

– Takk, men det går bra, svarte hun avvisende og trakk seg litt unna. Hun kunne ikke huske å ha sett ham før. Han måtte være en fremmed på marinebasens område, men han så ikke ut til å være verken grovarbeider eller marinemann.

– Du slår hardt til å være kvinne, fortsatte han.

Hun ble varm og ville rette på ham. De var slett ikke dus. Men så tok hun seg i det. Det var bedre at han trodde hun var en tøs.

– Tror du ikke at kvinner kan slå like hardt som menn?

– Nei, det tror jeg ikke, sa han. – Ingen kvinne er sterk nok til å slå en mann i nevekamp. Han lo tørt. Som om hun hadde sagt noe ustyrtelig morsomt, tenkte hun og ville gi ham et skarpt svar. Men da hun skottet bort på ham, tiet hun. Han var i ferd med å tenne en pipe, og flammene lyste opp ansiktet hans et kort øyeblikk. Rene trekk, med høye kinnben. Nesen var litt skjev, den så ut til å ha fått seg et slag eller to.

Han var ung, men likevel eldre enn henne. Han så godt ut, måtte hun erkjenne, likevel reiste hårene seg advarende i nakken. Og da han flyttet på seg, så hun noe som bulte under kappen hans. Et våpen. Kanskje et kortsverd eller en kniv.

Hun snudde seg bort fra ham. Først da hun hørte at han gikk, senket hun skuldrene.

Hun ble sittende ved disken noen minutter før hun gikk mot døren. Idet hun skulle åpne den for å gå ut, kom Jenny opp på siden av henne.

– Du skulle ikke vært her, Jenny, sa hun og grep venninnens hånd. – Vær så snill, bli med meg hjem.

Jenny stirret ned i gulvet. – Vi … får snakke om dette senere, Rakel. Nå må du gå.

Jenny åpnet døren for henne ut i juninatten og forsvant selv inn i mørket i skjenkestuen igjen.

Rakel skottet rundt seg og forsikret seg om at hun var alene før hun begynte å gå. Det suste i ørene etter all støyen, og stillheten utenfor var befriende. Hun trakk sjalet tettere rundt seg og passerte byggeplassen bak garnisonskirken. Foran henne lå brakkene, og hun gledet seg til å komme seg i hus.

Idet hun skulle til å krysse gaten, enset hun noe i øyekroken. Hun rakk ikke å snu seg før det var for sent. Ut av skyggene kom noen stormende og grep om henne. En hånd ble lagt over munnen hennes. Så ble hun dratt baklengs inn bak haugen med murstein.

– Nå skal du få angre på at du gjorde meg til latter! hveste en hes stemme inn i øret hennes.

Det lønner seg å abonnere

Som abonnent på NorskeSerier får du flere fordeler som du ikke får når du kjøper bøkene i butikk. Kanskje den aller største fordelen er at du får neste bok i serien rett hjem i postkassen – før den er i salg i butikk – uten at det koster en krone ekstra! Det betyr at du slipper å følge med på utgivelsesdatoer, og du slipper å vente like lenge på å få vite hvordan det går videre i serien …

Bli abonnent på Skumringstid innen 29. mai og få de to første bøkene i serien + et skjærebrett!

Bli abonnent innen 29. mai og få de to første bøkene i serien + et skjærebrett!

Ukens mest leste innlegg