Første gang vi møter Anna fra Røros i 1912, er hun på dans under Rørosmartnan. Alle svinger seg i den tradisjonelle Rørospolsen. Når serien lanseres i februar i år, skjer det også under martnan – 105 år senere – og både martnan og polsen er like levende. Bli med forfatterne Annikki Øvergård til Røros og martnan!
« Røros, 21. februar 1912
– Kom, Anna! Kom og dans med meg!
Det trange, lavloftede danselokalet var fullt av folk. Nesten alle prøvde å finne plass til å svinge seg i rørospolsen. Bare noen halvvoksne gutter, et par eldre gubber og noen ungjenter sto og trykket langs veggene og borte i hjørnene. Gubbene delte på en flaske med noe blankt i. De unge kastet lange blikk etter hverandre. Ville så gjerne, men våget ikke helt.
Musikken kom fra to menn med fele som sto i det ene hjørnet, skrått overfor inngangsdøren på motsatt tverrvegg. Det var ingen møbler i det spartanske lokalet, ikke noe å sitte på. Men ingen lot til å bry seg om det.
Ingen brydde seg heller om at det dampet rått og stramt av mange av de som befant seg i rommet. Klær av skinn og ull med ukegammel fukt i seg, de luktet av hest og av mannfolk, av slike som hadde kjørt i dager og uker, og sjelden så noen badestamp. Dunstene blandet seg med eimen av billig brennevin.
Rørosmartnan var handel, med boder i gatene og en tilstrømming av folk fra Sverige og ellers rundt om i landet.
Martnan var også liv og leven, dans og morskap kvelden lang, ofte helt til det grydde av dag. Natten var lang på Røros i februar.
Ingeborg Anna, eller Anna som hun oftest ble kalt, hadde gått til danselokalet sammen med Hjørdis, venninnen.
De var nitten år, og fortsatt ugifte begge to. Det var stor rift om dem på dansegulvet. Hun tittet bort på venninnen.
Hjørdis var liten og slank, så mest ut som en lyshåret alv i den nye, grønnrutete kjolen. Hun virket tander, nærmest skjør, men var i virkeligheten en rakrygget skikkelse med et solid temperament.
Selv var hun høyvokst, slank og mørk, den rake motsetning til vesle Hjørdis. Mannfolkene kastet lange blikk etter henne også, såpass hadde hun da fått med seg. Men hun trodde nok helst de falt for Hjørdis, selv om det var Anna som var lettest til beins på dansegulvet, som var hun født med polsen i kroppen. Rytmen hadde hun arvet etter både bestefaren og moren.
For ikke å snakke om dansegleden. »
Bli med Annikki Øvergård til Røros under martnan i videoen under:
Det lønner seg å abonnere! Hvis du tegner abonnement før første bok er i salg, får du både bok 1 og 2 i serien pluss en kjempefin memo-blokk rett hjem i postkassen – helt gratis og uforpliktende.
