Julehilsen fra Elisabeth Hammer

Elisabeth Hammer, som skrev den kjempepopulære serien Misteltein, deler en liten julehilsen med deg i dag– og vi får bli med Selma fra Misteltein på hennes julefeiring. God bitte-bitte-lille-julaften!

Er det noen som kjenner igjen bildet på veggen?
Er det noen som kjenner igjen bildet på veggen?

I dag tidlig, det var fortsatt så mørkt at det kunne ha vært natt, våknet jeg til et nydelig og gnistrende kaldt vinterlandskap. Fullmånen hang tung på himmelen og kastet et sølvblått skjær over rim så tykk at bakken og trærne virket lodne. Det glitret i millioner av snøfnugg, som om stjernene var strødd utover til glede for oss som ikke har håp om en snørik jul. Alt var stille, både inne og ute. Det var så vakkert at julestemningen traff meg midt i brystet. Der og da ønsket jeg at juletreet var kjøpt inn og pyntet ferdig. Da kunne jeg ha tent lysene og sittet i pysjamasen med en kopp varm te i hendene mens julefreden senket seg.

Men det er litt for tidlig ennå. Fortsatt er det noen dager igjen, med gavekjøp, baking og steking av medisterkaker. Og bitte litte grann skriving …

Så i stedet for å synke hen i julestemning, tente jeg i ovnen og fant frem PC-en. Mens det spraket fra ilden og varmen bredte seg i rommet, vandret jeg tilbake i tid til et nytt univers. Der er det også jul, men langt fra alle har gjort seg fortjent til gave fra julenissen.

Jeg vil få ønske dere alle en nydelig jul, og et herlig nytt år!

Juleklem fra Elisabeth

God jul!
God jul!

Bli med tilbake til Misteltein og Selmas julekveld

Det hadde sluttet å snø da de forlot huset og gikk over til Bertha. Selma trakk pusten dypt inn og bestemte seg for å tenke kun på julehøytiden. Klokken var akkurat fem, fjernt kunne de høre garnisonskirken ringe julen inn, og Selma fikk gåsehud på kroppen. Det var julaften. Hun skottet opp mot himmelen. Skyvene hadde drevet vekk, og over hodet hennes var himmelen overstrødd med stjerner. Det var så vakkert at hun fikk tårer i øynene. Det kom til å bli en fin kveld, det følte hun på seg, og hun gledet seg til å se Ole Johan og Ingeborgs ansikter når de fikk gavene.

Det duftet nydelig av svineribbe da de åpnet døren, og Inga tok dem imot med et stort smil om munnen. Bertha viste dem inn i stuen, der Håkon ventet sammen med barna, Ruth og faren. Håkon serverte dem hjemmelaget rabarbralikør, den var så sterk at den sved litt på leppene, og Selma nøyde seg med å nippe til den.

misteltein-jul-topp

Ruth satt i sofaen og stirret på juletreet med stjerner i øynene og et smil om munnen. Først ble Selma glad, men så undret hun seg. Var ikke øynene hennes litt blankere enn vanlig, og kinnene litt ekstra røde? Bare av å se juletreet? Det var riktignok vakkert pyntet med levende lys, vakre glittertråder, flagglenker og fugler i sølv og gull med fjær til hale, men det var ganske mange år siden Ruth hadde vist slik barnlig glede. Hadde hun fått i seg for mye av Berthas hjemmelagede rabarbralikør?

Selma satte seg ved siden av henne i sofaen.

– Den var sterk, jeg tror ikke jeg får i meg resten, sa hun og satte glasset fra seg.

Da så hun at Ruths glass stod der også, ganske urørt.

– Jeg glemte hele likøren, sa Ruth og løftet glasset til leppene.

Selma så tankefullt på henne mens hun drakk. Hun hadde følt seg sikker på at Ruth var litt beruset, akkurat som hun hadde gjort på soveværelset før de gikk over til Bertha, men hun måtte ha tatt feil. Det var nok bare høytidsstemning som fylte søsteren denne ettermiddagen.

Bertha ba dem sette seg til bordet, og de spiste nydelig julemat. I tillegg til ribben med potet, saus, rosenkål og hjemmerørt tyttebærsyltetøy hadde Bertha laget riskrem til dessert, og de ble sittende lenge ved bordet før de trakk tilbake inn i stuen.

Utdelingen av gavene ble akkurat så morsom som Selma hadde håpet. Ingeborg lettet nesten da hun pakket ut dukken, og Ole Johan satte seg til med én gang for å lese instruksjonene for å bygge modellflyet. Selv fikk hun en gryteklut Ingeborg hadde strikket, en liten fløyte Ole Johan hadde spikket, og en duk av faren, Ruth og Liv. Av Bertha fikk hun syltetøy og en te som skulle virke beroligende, i tillegg til et nytt forkle. Da hun la gavene fra seg og de satte seg ved sofabordet for å spise kaker, følte hun seg rik. Ikke på tingene hun hadde fått, men på omtanken som lå bak og denne kvelden som hadde blitt så fin.

Utdraget er fra Misteltein 11: Nærmere sannheten. Les mer om serien på norskeserier.no!