Ellinor Rafaelsen, som skriver Veien hjem, har fått oppfylt et gammelt ønske – og sender deg en høstlig hilsen fra ærverdige Dalen Hotel i Telemark. Visste du at det spøker der?

Nå er det lenge siden jeg har latt høre fra meg. Jeg må bare innrømme at jeg rett og slett glemmer å blogge. Er vel mer på Facebook og skriver kortere kommentarer og legger inn bilder der.

Men i høst har jeg oppfylt et gammelt ønske, og det vil jeg gjerne dele med dere. Jeg sjekket inn på gamle, ærverdige Dalen Hotel i Dalen i Telemark. Der var jeg i to døgn, og sugde til meg atmosfæren, fant inspirasjon og kjente på skriveroen. Helt alene.

Og ikke nok med det! Det sies at det spøker på dette hotellet. For vel 100 år siden kom en ung, gravid kvinne hit fra England. Hun fødte barnet sitt her på hotellet. En dag ble barnet funnet dødt i vuggen ved fotenden av sengen hennes. Hun ble beskyldt for å ha tatt livet av barnet og sendt hjem til England. Der ble hun dømt og henrettet.

Etter det valgte hun å vende tilbake til der barnet var, så nå «bor» hun her på hotellet. Rommet hennes, nr.17, står akkurat som den gang, med vuggen oppredd ved fotenden av himmelsengen.

Og gjett hva? Jeg sjekket inn på nettopp det rommet og fikk sove i hennes seng! Der skulle, etter sigende, hennes nærvær merkes på at de som bor der blir kortpustet og får trykk for brystet, man hører barneskrik om nettene, lysene blinker, og legger man noe i vuggen blir det bråk.

Der sov jeg i to netter. Gjett om jeg var spent på om Elisabeth – moren het det – ville komme innom.

Jeg la meg med et åpent sinn den første kvelden, ba min aftenbønn, slukket lyset og lukket øynene.

Så slo det meg at skulle jeg se noe til Den engelske damen, kunne jeg jo ikke ha øynene lukket!

Jeg åpnet dem igjen og stirret ut i mørket. Da jeg plutselig så et kort og skarpt lysglimt, midt inne i rommet, øket pulsen et hakk, og jeg slo raskt på lyset. Fant ut at jeg ville ha det på.

Jeg sovnet med lyset på og våknet etter en kort stund, da jeg ikke sover særlig godt med lys i rommet. Så, jeg slo det av igjen, snudde ryggen til verden og ble liggende litt og lytte.

I et gammelt trehus er det alltid lyder. Det smeller, knirker og «jamrer». Ikke minst i et over 120 år gammel hus!

Men lydene jeg hørte satt ikke i huset. Ikke i treverket. De var i rommet. Det hørtes som det var noen som listet seg omkring og puslet. Pulset, er rette ordet. Veldig lavt. Som noen gikk og ryddet. Det var ikke uhyggelig idet hele tatt. Verken truende eller skummelt. Det var bare der. Så jeg sovnet og sov rolig og godt og drømte masse resten av natten.

Etter å ha våknet til en fantastisk høstdag i dag, spiste jeg en deilig frokost og kom i prat med en av de andre gjestene på hotellet. Og gjett hva? Hun het Ellinor og hadde lest flere av mine serier. Hyggelig!

Etter frokost tok jeg en tur opp i bakkene og «hilste på» de gamle Rui-søstrene, to kortvokste søstre, som boddde på en husmannsplass 200 meter over Dalen, og som aldri forlot dette stedet på en berghylle. Der satt jeg mutters alene i solveggen og nøt høstsol og varme, før jeg satte meg i bilen og kjørte innover dalen for å ta en titt på den gigantiske transformatoren ved Lio kraftverk, som ble så mye omtalt i nyhetene på TV, fordi den var den største landeveistransport som har vært foretatt i landet. Tre dager hadde det tatt å frakte den fra vest til øst over fjellet. Ikke skjønner jeg hvordan 75 meter lang transport kommer seg rundt svingene på de smale vestlandsveiene!

Det var utrolig deilig å bo på et hotell uten minibar på rommet, uten radio eller tv i hele hotellet. Jeg var helt uvitende om hva som skjedde i verden, og det var slett ikke dumt for noen dager.

Elisabeth var hensynsfull og rolig den siste natten, bortsett fra ved femtiden i morges, da vekket hun meg med at jeg var usedvanlig tungpustet. Ettersom jeg fikk vite av personalet på hotellet at mange gjester som hadde ligget på dette rommet, merket hennes nærvær med at det ble tungt å puste, var jeg litt forberedt. Jeg lå der og pustet og peste i et kvarter, så var alt normalt igjen og jeg sovnet og sov til frokost.

Neste post på høstferien var besøk hos en venninne i Siljan, der arrangerte biblioteket en improvisert bok-aften hjemme hos henne, med kaffe og samtaler om seriene og forfatterskapet mitt. Veldig hyggelig.

Dagen etter kjørte jeg og venninnen min sightseeing i Telemark, med besøk hos en av mine mest trofaste lesere, som bor fast på hytta i Tuddal. Overrasket henne helt, og det ble noen hyggelige timer hos henne og mannen. Deretter gikk turen over til Gaustadtoppen og Rjukan, der jeg og venninnen min ville se det berømte speilet, som skal gi solskinn nede i dalen. Vi lette i hele Rjukan, men fant ikke speilet. Ikke før det gikk opp for oss at – hallo! – hvordan kan speilet gi solskinn i Rjukan om det befinner seg nede i skyggen, i byen?

Litt flaue over egen dumhet løftet vi blikket opp i fjellsiden, og der var det!

Nå er jeg hjemme i Drøbak igjen, med nyladde batterier etter en kort, men minnerik og flott liten ferie på 4 dager. Det er ikke lengden det kommer an på, men

Opplevelsene og – vel – litt på været. Jeg var superheldig!

Ha en fortsatt god høst, og kos dere med Veien Hjem.

Høstklem fra Ellinor

 

Veien hjem 10: Ulykkesfuglen er i salg 14. november!

Livet i Tromsø blir ikke slik Kornelia har drømt om. Katrine hater henne, og vil ikke se henne. Besteforeldrene er slitne og vet ikke hva de skal gjøre.

Jeg orker ikke mer, tenkte hun. Jeg orker ikke å lyve. Orker ikke å forklare. Orker ikke å dekke over og forsvare. Det hjelper ikke uansett. Ingenting hjelper. Alt blir galt, hva jeg enn sier og gjør. Jeg er en ulykkesfugl.