Arbeidslivet i det gamle Kristiania

«Du kunne høre lyden av hester og hovslagere, og ropene fra fiskemadammer og sjauere på fisketorget. Det lukta sot og skit og dyregjødsel, og folk hadde nesten ikke fritid, men jobba fra morgen til kveld.» Slik åpner radioinnslaget «Arbeidslivet i det gamle Kristiania» fra Ekko på NRK P2.


Lytt til podcasten!

Dette er ingen ukjent beskrivelse for deg som er glad i serieromaner. Mange av seriene handler nettopp fra arbeiderklassen i de store byene rundt i landet vårt – ja, flere av de kjente og kjære personene jobber på veverier, spinnerier, spikerverk, verksteder, skjenkestuer eller bryggerier. De hadde lange arbeidsdager, tunge oppgaver og lite lønn, og få hadde noen reell sjanse til å bedre sin lodd i livet. Her har vi funnet frem til noen av seriene der arbeiderklassen i byene rundt forrige århundreskifte er portrettert: Bare Maja, Julie og Sønnavind.

Bare Maja – 1905

Bare Maja
Bare Maja

Når vi først møter Maja, sliter hun med å få arbeid på grunn av at hun halter på det ene benet. Fabrikkeiere ser henne ikke som en verdifull arbeider, og hun sliter med å få endene til å møtes. Venninnen Olga jobber på margarinfabrikk, og de fleste andre rundt henne på Enerhaugen jobber i tilsvarende yrker. Så blir hun kjent med rikmannssønnen Carl Fredrik Nagel, arving til byens største bryggeri. Bryggerier var arbeidsplass for mange fra arbeiderklassen på den tiden, både kvinner og menn.

I bok 1 får vi kjenne Majas fortvilelse over ikke å få arbeid:

«Vi må få endene til å møtes, slik at det aldri skjer igjen!» sa hun lavt. Men hvor skulle de få arbeid? Moren hadde fått søm fra manufakturhandleren i Thorvald Meyers gate, det husket hun, selv om det var lenge siden. Nå om dagen gikk det mest lønnsomme arbeidet til større systuer rundt om i byen. Hun sukket. Hverken veveriet eller fyrstikkfabrikken hadde villet ha henne. Til og med en finere stilling som kassererske hadde hun søkt, uten hell. For hvem ville ansette et fattiglem fra Enerhaugen, når kundene var fine fruer? Hun hadde trasket gatelangs og tigget om huspost, både hos høkerne i Grønlandsleret og i Hausmannkvartalet, der jødene drev handel. Til og med de hadde takket nei, på grunn av den dumme haltingen hennes.

Christiania bryggeri. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Christiania bryggeri. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Fortuna og Central bryggeri. Foto: Wilse, Anders Beer/Oslo Museum.
Fortuna og Central bryggeri. Foto: Wilse, Anders Beer/Oslo Museum.

I slutten av bok 2 får hun endelig jobb som tapperske hos en «høker» (kjøpmann) som drev vertshus for mennene han handlet med. Arbeidet er tøft, dagene lange og lønnen dårlig. Men hva kan hun gjøre?

Høkeren (…) satte blikket bydende i henne. «Ikke glem å følge reglene, nå som du er oppe.» «Reglene, herr Bruun?» krakset hun og grep seg unnskyldende til halsen. «Benytt baktrappen mest mulig. Ikke syng eller smell med dørene. Og for guds skyld: Tal dempet.» Han presset to slanke fingre mot pannen. «Bøndene lager nok støy til å gi meg hodepine i flere dager etter at de har reist.» Maja neide og skyndte seg mot bakrommet. «Støvlene først,» gjentok hun for seg selv. Deretter måtte hun finne Nelly. Bare et blikk på den ruvende saltdunken sa henne at hun umulig ville greie å rikke den. (…) «Du kan hjelpe til med potetene når du er ferdig her nede,» slengte høkeren etter henne. «Ja vel, herr Bruun.» Hun sukket da hun så støvelberget som skulle flyttes. Det kom ikke til å mangle på arbeid her i høkergården, det skjønte hun. En frostri løp nedetter ryggen. Førti øre dagen. Hvor lang tid ville det ta å spare til en ulltrøye?

Høkergård på Vaterland. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum
Høkergård på Vaterland. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum

Julie – 1916

Julie
Julie

Julie bor sammen med moren sin, som driver et pensjonat, og behøver ikke ta seg arbeid ved fabrikkene. Men Julies venninne Mathilda har et tøffere liv. Hun arbeider på en konfeksjonsfabrikk, og har lange dager og tunge tak, som vi kan lese i bok 2:

Hun sukket og kastet et blikk opp og ned gaten for å være sikker på at det var klart. I det samme fikk hun øye på venninnen, Mathilda. Julie rynket øyenbrynene. Hva gjorde hun her nå? Hun pleide å være på fabrikken på denne tiden. Mathilda arbeidet fra syv om morgenen til syv om kvelden, ja, noen ganger helt til klokken ni.

Norsk konfeksjonsfabrikk. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Norsk konfeksjonsfabrikk. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Norsk konfeksjonsfabrikk. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Norsk konfeksjonsfabrikk. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum

Ragnar, som Mathilda blir forelsket i, jobber på spikerverket. Her fra bok 4:

Tanken plaget ham stadig mer og tok fra ham sårt tiltrengt søvn. Dagene var lange. Arbeidet på Spigerverket startet grytidlig, og når arbeidsdagen var over, ventet fagforeningsmøter. Demonstrasjonene hadde fortsatt hele sommeren, arbeiderne krevde strengere kontroll med matvarelagrene, prisene og tilskuddene mot dyrtiden. Ragnar kunne ikke svikte arbeidskameratene, han var stolt av at de hadde valgt ham som en av lederne for å bedre arbeidernes kår. Han var den fødte leder, mente de, uredd og pågående i forhandlinger. Det var gode egenskaper for en leder.

Christiania Spigerverk. Foto: Thorkelsen, Thorkel / Norsk Teknisk Museum
Christiania Spigerverk. Foto: Thorkelsen, Thorkel / Norsk Teknisk Museum
Christiania Spigerverk. Foto: Munch, Inger / Oslo Museum
Christiania Spigerverk. Foto: Munch, Inger / Oslo Museum

Julie gjør innkjøp for sin mor på fiskebryggen i Skipervika i bok 1:

De var fremme på havna. Julie lot blikket gli over båtene, fiskerne og alle menneskene som gikk til og fra. Det sydet av liv, av stemmer og latter. Julie trivdes der, det var alltid så mye å se på. Hun satte kursen mot fiskerne, som sto bak lange bord fulle av fisk. Fisk var det i alle fall ingen mangel på, men prisene var ofte høye på grunn av krigen i Europa. Hun stanset foran en fisker med stor mage og et rundt og blidt ansikt. Hun kjente ham godt, han var en av de faste, som alltid pleide å stå der for å selge fangsten sin.

Fiskebryggen. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Fiskebryggen. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
«Fiskekongen». Foto: Wilse / Oslo Bymuseum
«Fiskekongen». Foto: Wilse / Oslo Bymuseum

Sønnavind – 1905

Sønnavind
Sønnavind

Handlingen i Sønnavind er sentrert rundt fabrikkmiljøet langs Akerselva, og vi blir kjent med mennesker fra alle de mange yrkene som tilhørte. I første bok, når vi først møter Elise, jobber hun på et veveri og spinneri. Vi ser helt tydelig hvor låst man kunne være til arbeidet ved en fabrikk, og hvordan eneste fluktvei for kvinner var å gifte seg med en mann som kunne gi henne en bedre økonomisk fremtid.

Nå var hun ikke så sikker lenger. Når hun betraktet arbeiderskene på veveriet og spinneriet, var det nok av dem som hadde stått ved maskinen fra de var bare jentunger og til de ble kroket, rynket og grå og ikke hadde kommet andre steder enn til det trange kammerset og fabrikkhallen før de ble ført med likvogna opp til Nordre gravlund. Likevel nektet hun å tro at hun skulle stå ved maskinen resten av livet. I hvert fall ikke hvis hun ble gift med Johan.

Hjula veveri. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Hjula veveri. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum

bok 45 kommer det besøk fra Amerika, og vi får se forholdene i norske byer med fremmede øyne. Bildet som males, er ikke lystig, men slik var nok altså livet …

«Hva lever folk av i Kristiania?» spurte onkel Valdemar. «Halvparten lever av industrien og av håndverk. På vår side av byen arbeider mange kvinner på fabrikkene, mest de ugifte, men også mange gifte. De er nødt, for å få endene til å møtes. Barna også. De kvinnene som er hjemme, har mer enn nok å gjøre, de må jo klare alt selv, til og med vannbæringen. I velhavende hjem på den andre siden av byen har de tjenestefolk.»

Se enda flere bilder fra arbeidslivet i det gamle Kristiania under:

Akers mekaniske verksted. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Akers mekaniske verksted. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Akers mekaniske verksted. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Akers mekaniske verksted. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Myrens verksted. Foto: Norsk Teknisk Museum
Myrens verksted. Foto: Norsk Teknisk Museum
Stortorvet, den gang det yret av liv. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Stortorvet, den gang det yret av liv. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum

Ukens mest leste innlegg