Bak boken: Hvordan jobber en illustratør?

Én ting som kjennetegner serieromaner, er de utrolig forseggjorte og uttrykksfulle omslagsillustrasjonene. Du har kanskje lurt på hvem menneskene bak illustrasjonene er? I dag får vi møte en av NorskeSeriers illustratører, Eline Myklebust Madsen, som har gått med på å fortelle oss om livet som illustratør.

Nå kommer jeg nok til å slå ihjel noen myter og ødelegge noen illusjoner. Hvor sterkt vi enn skulle ønske det selv i blant: Vi illustratører er ikke bohemer som sitter og drikker vin hele dagen mens vi klatter maling på et lerret … vi er hardt arbeidende slitere! Vi jobber strukturert og hardt, etter tøffe deadliner, og vi jobber helger og kvelder.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg har valgt dette livet, når det låter som det bare er blodslit og stress? Man kan kanskje heller si at dette livet valgte meg …

Noen kjappe fakta om meg, Eline:

  • Jeg har akkurat fylt 35 år, jeg ble mamma for 11 måneder siden og jeg har hittil laget forsidene til 436 bøker – 277 av dem for NorskeSerier.
  • Jeg ammer, er oppe om natta, kjører unger i bursdagsselskaper og jobber fulltid. Permisjon passer ikke for freelancere, så mens jeg har med meg papegøya vår, Mia, på jobb, er mannen min hjemme med baby.
  • For øyeblikket illustrerer jeg Julie, Skjærgårdsliv, Veien hjem og Årringer for NorskeSerier.
  • Jeg selger originalillustrasjoner (i olje) fra bokforsidene på nettsiden min http://www.emy.no/.
    Prisen er 2000 kr/stk, bestilles på e-post: eline (a) emy.no.
  • Følg meg gjerne på Facebook og Instagram, der legger jeg ut forsider litt før de kommer til abonnentene, oppdaterer stadig med nye originaler til salgs og prøver å «blogge» litt om arbeidsprosessene mine!

 

Nå får du som NorskeSerier-leser en spesiell rabatt på originaler! Bruk rabattkoden CapDam16 og få 60 % rabatt. Gjelder til 15. oktober 2016.

Vi gratulerer Anne-Lene Gauslå, som vant en original Skjærgårdsliv-illustrasjon! 

 

1986: Eline 5 år på Tønsberg Torg. Et bilde sier mer enn tusen ord …
1986: Eline 5 år på Tønsberg Torg. Et bilde sier mer enn tusen ord …

En illustratør blir til

Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg ville jobbe med. Jeg er vokst opp med en far som så lenge jeg kan huske har jobbet som freelance illustratør, og jeg har alltid hatt fri tilgang på papir og tegnesaker. Det beste jeg visste var å gå opp på loftet etter skoletid der pappa satt og jobbet, og bare henge der. At jeg forstyrret pappa i jobben og at han hadde deadlines, forsto jeg ikke den gang – og ble alltid fornærmet da han ba meg finne på noe annet å gjøre. Jeg husker luktene av maling og tusjer, den store repromaskinen han brukte før mac-en kom i hus. Kompressormaskinen under malebordet og alle de rare linjalene.  Og ikke minst musikken. Han hørte alltid på musikk.

Bilde2

Jeg ble aldri presset inn i dette yrket, tvert imot. Pappa hadde vel heller et ønske om at jeg skulle gå for noe sikrere og mer stabilt: Han kjente jo godt til livet som freelance. Allikevel sa han aldri noe imot det, og støttet meg da det ble klart at det var den retningen jeg ønsket å gå. Det var viktig for ham at dersom jeg skulle velge dette livet, skulle jeg velge det selv. For det er helt klart en livsstil.

Men for meg var det aldri noe spørsmål. Etter tre fantastiske år på tegning, form og farge begynte jeg på kunstforskole i Oslo. Forventningene var skyhøye – og skuffelsen desto verre da jeg forsto at det å bli illustratør ikke var særlig vel ansett. Jeg droppet derfor ut etter bare noen måneder og begynte å jobbe.

Samtidig begynte jeg å sende mapper rundt til forlagene. Det var nemlig på den tiden man printet ut bilder og leverte dem i mapper til redaktørene – lenge før jeg fikk min første nettside!  Jeg fikk etterhvert napp på en romanserie hos Cappelen Damm, og ble kastet ut i det da jeg måtte lage den første boka på kun et par uker. Jeg visste ikke helt hva jeg drev med og kavet fælt for å holde hodet over vann, men forlaget ble fornøyde – og etter en stund fikk jeg en serie til.

Bilde3Jeg har alltid brukt mye foto som referanser, og i 2008 tok jeg fotoutdannelse. Så fra å ta mørke, dårlige bilder i stua, gikk jeg nå over til å leie meg inn i et studio. Jeg fikk låne kostymer på NRK, og referansene og illustrasjonene begynte å bli bedre.

Jeg fikk tilbud om flere serier.  Jeg fikk etterhvert tak i et lite lokale, et bomberom jeg bare kaller das Bunker, hvor jeg endelig kunne ha tingene mine stående. Jeg begynte å kjøpe kostymer, lampene ble oppgradert, og ting begynte å flyte lettere – og seriene strømmet på.  Jeg jobber i dag med 10 serier i gjennomsnitt, i tillegg til enkelte andre oppdrag. Men det er serier jeg liker best å jobbe med, og jeg er så heldig at forlagene liker å jobbe med meg også.

 

Livet som illustratør

Når jeg skal lage illustrasjonene, og innimellom også designet til en serie, liker jeg å lese så mye som mulig. Jeg liker å sette meg inn i handlingen, i stemningen og jeg liker å lære karakterene å kjenne. Enhver historie har sin farge, sin stemning og sitt utrykk som jeg prøver å formidle på forsidene.Bilde5

Jeg prøver å gjenskape karakterene så godt som mulig, slik at de passer best mulig med slik leserne ser dem for seg. Jeg bruker modeller til alle karakterene, og det går derfor mye tid på å lete etter den perfekte modellen til hver rolle. Spesielt hovedpersonene er jo viktige. Så etter å ha lest manus, og blitt enig med forlaget om motiv, reiser jeg til studio og tar bilder.

Jeg er så heldig å ha mange fantastiske mennesker som stiller opp frivillig som modeller for meg. De kaster seg ut i de mest dramatiske scener, lar seg favne av fremmede menn i intime kjærlighetsscener, og får små babyer i armene for første gang med beskjed om å finne frem morslykken i blikket. Ikke alltid like lett når man er 18 år og russetiden er det man tenker mest på … Men de stiller opp og gir av seg selv, og vi har mange festlige fotosessions i min lille, mørke bunker. Det er mye latter og tull.

Bilde6
Latter og tull i studio!

Èn illustrasjon krever ofte flere runder i studio, og når alle bildene er på plass, er det på tide å begynne med skissa. Jeg setter sammen alle bildene, klipper og limer hoder, flytter armer og endrer farger. Jeg legger på omgivelser og sender redaktørene mine ganske omfattende fotoskisser.

Bilde7
Kjenner du igjen forsiden?

Når disse er godkjent, bruker jeg de som grunnlag for å male. Jeg maler noen serier digitalt rett på dataen, og noen maler jeg i olje på papir. Dette for å gi hver serie et mest mulig unikt utrykk, og det er jo også forskjellig hva forfattere og redaktører foretrekker.  Selv synes jeg det er topp å kunne variere både teknikker og arbeidsstillinger.

Bilde8
Masse dramatikk på forsiden til den nyeste Skjærgårdsliv!

Mangle lurer på hvor lang tid jeg bruker på én forside og hva ved prosessen jeg liker best. Det er vanskelig å si, men selve malejobben ligger på 8–20 timer, alt ettersom hvor omfattende motivet er.

Og mens jeg sitter her nede min mørke hule, jeg har selvfølgelig kontor i kjelleren, så er musikk livsviktig. Så der har jeg tatt etter min far. Hver gang mannen min kommer ned for å si hei, hente noe eller bare la Mini får en kos, så er det musikk i rommet og lukten av maling henger i luften. Lurer på om sønnen får de samme gode minnene rundt dette som jeg har fra min barndom …

Bilde9

Noen serieforsider har jeg også laget som rene fotoillustrasjoner, men da kreves det mye mer forarbeid. Da er det ikke like greit å feste kjoler med sikkerhetsnåler, bytte hoder og endre snittet i dressen etterpå. Da må ting være perfekt i det man trykker på utløseren. Men alle teknikker har sin sjarm og det er deilig å kunne variere.

Bilde10
Gøy med fotoshoot!

Det er sikkert mange, som jeg nevnte tidligere, som misunner oss illustratører som bare kan sitte og tegne hele dagen. Helt slik er det ikke. Man må ha god struktur på arbeidsflyten sin, i mitt tilfelle flere kalendere med datoer og deadliner, god arbeidsmoral og evnen til å ta kritikk. Man må ha respekt for deadliner om det så gjør at du må jobbe både lørdag kveld og søndag, og du må være forberedt på å droppe en kosekveld fordi redaktøren din har glemt at forsiden skal inn i et magasin og trenger illustrasjonen en uke tidligere enn avtalt.

Samtidig er det fantastisk å kunne ta seg fri på en tirsdag fordi det er fint vær, dra til byen og gå tur med mann og baby, for så å jobbe på søndag når det regner. Ta lange lunsjer og å få oppleve Minis første skritt, selv om det er jeg som jobber og mannen min som har permisjon.

Å kunne ta en langhelg uten å spørre sjefen (det er jo meg!) eller å kunne sove lenge midt i uka fordi babyen har holdt deg oppe hele natten. Det er fordeler og ulemper ved alt, og jeg ville aldri ha byttet det bort for noe. Men vit, vi jobber hard, vi elsker det vi gjør og vi håper dere liker det vi leverer!

Bilde11
Eline, Mini og Mia!
konkurransse_premie
Vinneren får velge blant alle disse – klikk på bildet for å se i full størrelse!

Ukens mest leste innlegg