Englemakerskene i Kristiania

Den andre boken i «Hvite hjerter» har fått tittelen «Englemakersken». Men hva er en englemakerske? Aviser fra tiden rundt og etter forrige århundreskifte omtaler «Englemageri» og beretter om skrekkhistorier fra både inn- og utland. En av de mest rystende sakene fant sted i Norge, i Kristiania, i 1900. Obs: Dette er sterk lesning.

Sommeren 1900 mottok Kristiania-politiet en anmeldelse fra en mann som hadde satt sønnen bort til pleie hos en kvinne som kalte seg «Madam Clausen». Kvinnen hadde påstått at hun bodde på Strømsgodset ved Drammen, men da mannen forsøkte å oppsøke kvinnen, var hun ikke å finne på adressen – og sønnen var også forsvunnet. Heldigvis tok politiet saken alvorlig og igangsatte leting etter gutten og kvinnen. Politiet fant begge på Nordstrand, og «Madam Clausen» måtte innrømme at hennes virkelig navn var Anna Mathea Johansen og at hun hadde oppgitt falsk adresse til guttens far.

Saken kunne ha endt der, men politiet fortsatte å etterforske kvinnen i stillhet, etter å ha fått nyss om at hun hadde hatt flere barn i pleie – og opprullingen av den alvorligste barnedrapssaken i norsk historie var dermed i gang.

«Englemageri i Hovedstaden», Flekkefjordposten, 11.12.1900, Nasjonalbiblioteket
«Englemageri i Hovedstaden», Flekkefjordposten, 11.12.1900, Nasjonalbiblioteket

Avisene kunne noen måneder senere melde at politiet hadde arrestert tre kvinner, som i første omgang var mistenkt for «mislig Forhold med Hensyn til dem anbetroede Pleiebørn». Siktelsen lød på «Falsk og Bedrageri». Men da politiet fant to barnelik i pleiemødrenes hjem, ble siktelsen raskt utvidet til å gjelde vanrøkt og mord. Politiet kunne likevel ikke ha ant hvor stort omfang saken skulle få, selv om avisene antydet dens alvorlighet:

«Sagen tegner til at faa et stort Omfang, uden at det dog kan siges, hvormange Personer er indviklet i Affæren. De døde eller forsvundne Børn er alle uægte fødte. Man kan endnu ikke sige, hvormange Børn er forsvundne.», kunne Flekkefjordposten melde oppunder jul i 1900.

«Et lidet pigebarn ønskes bortsat»

Barn som ble født utenfor ekteskap, var født inn i fattigdom eller var foreldreløse, var de som oftest ble satt bort i pleie. I 1900 trådte Vergerådsloven, som skulle gi forsømte barn et rettsvern, i kraft – og Norge fikk dermed et offentlig barnevern. Fattigvesenet hadde myndighet til å anbringe forsømte barn utenfor hjemmet, men selv om Fattigvesenet skulle sørge for å gi barna et bedre liv, skulle de settes bort på billigste måte og mange av barna havnet hos småkårsfolk på landet – som dermed ikke bare hadde skaffet seg et barn, men også arbeidskraft.

Foruten den offentlige omsorgen for forsømte barn, foregikk det også privat bortsetting av barn, noe man raskt får øye på når man leser datidens aviser. Kilt inn mellom annonser for værelser til leie og ledige poster, dukker det opp unnselige, men hjerteskjærende annonser:

englemakere_avisutklipp1
(Samtlige sto på trykk i 1911.)

Kanskje var ikke disse mødrene fattige nok til å få hjelp av Fattigvesenet, kanskje forsøkte mødrene å sette bort barnet i håp om at det ikke ville bli kjent i hjembygda at de hadde fått et barn – eller kanskje de søkte etter pleieforeldre i visshet om at de ikke ville få barnet tilbake om Fattigvesenet overtok omsorgen for den lille. Uansett var det neppe med lett hjerte en mor ga fra seg barnet sitt, og om hun ikke lyktes i å finne noen som ville «ta det som sitt eget», måtte hun regne med å betale 14–20 kroner i måneden, eller en engangssum på 150–200 kroner for å få noen til å ta barnet i pleie – en sum tilsvarende en løsarbeiders årslønn ved århundreskiftet.

Mor med fem barn fotografert i stuen i leilighet i Stavangergaten. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum
Et godt hjem: Mor med fem barn fotografert i stuen i leilighet i Stavangergaten. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum

Pleiemødrene

Etter at politiet i Kristiania hadde gjort sine undersøkelser, ble til sammen seks kvinner tiltalt for å ha medvirket til at over tyve barn døde. Kvinnene fikk tilnavnet «englemakersker» fordi de gjorde småbarn om til engler, eller som Illustreret norsk konversations leksikon fra 1908 skriver:

Fattigdommen var stor. Her står folk i kø for å få billig mat. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum
Fattigdommen var stor. Her står folk i matkø ved Christiania Dampkjøkken. Foto: Wilse, Anders Beer / Oslo Museum

«Englemageri – et vulgært navn paa den forbrydelse at modtage pleiebørn, især udenfor egteskab fødte, mod betaling og med forsæt forsømme eller mishandle dem i den grad at de inden kort tid maa omkomme.»

Men hvem var disse seks kvinnene som sto tiltalt for mord og vanrøkt av barn?

Anna Mathea Johansen, som hadde utgitt seg for å være «Madam Clausen», ble ansett for å være hovedpersonen i saken. Hun var 35 år da hun ble arrestert, ugift og mor til to barn – begge født utenfor ekteskap. Overfor foreldrene som søkte en pleiemor for barnet sitt, hevdet hun å være enke, andre ganger var hun gift, da med en håndverker. Barn hadde hun ikke, hevdet hun, men hun var naturligvis velstående – og ønsket å ta til seg et barn for «egen hygge».

Pengene mødrene betalte for at hun skulle ta hånd om barna deres, lovet hun å sette inn i banken – pengene skulle «udlukkende anvendes til barnets eget bedste; det skulde ogsaa arve hende». Under rettsaken kom det også frem at hun etter barnas død krevde mødrene for månedsbetaling – Anna Mathea hevdet da at barna «havde det saa godt og var saa kjække og kraftige». Imidlertid gikk hun etter hvert bort fra å kreve månedlige betalinger, da hun innså at det var mer fordelaktig å kreve en større engangssum når hun tok barna til seg.

I løpet av et års tid, fra høsten 1899 til høsten etter, da hun ble arrestert, hadde Anna Mathea tatt til seg hele nitten pleiebarn. Seksten av disse barna døde, de fleste kort tid etter å ha kommet til sin pleiemor. To av barna overlevde, mens et av barna ble drept hjemme hos en av de andre hovedtiltalte, Pauline Olsen. Hun ble av retten beskrevet som Anna Matheas kompanjong og skal ha hjulpet til med å anskaffe pleiebarn, foruten å sørge for å få skrevet ut dødsattester og for barnas begravelse.

Den tredje hovedtiltalte var Martha Kristine Andresen, som bodde i samme leilighet som Anna Mathea. Hun skal ha hjulpet til med å «pleie» fjorten av barna og hadde selv ni barn i forpleining. Anna Mathea og Martha Kristine ble begge tiltalt for mord på fem barn, og vanrøkt av henholdsvis 19 og 23.

Den fjerde tiltalte var jordmor Severine Pettersen Hochst, som skal ha drevet sin egen fødselsklinikk i hovedstaden. Hun skal ha overlatt åtte spedbarn til Anna Mathea og ble tiltalt for å ha lovet to barnemødre at barna deres var bortsatt til «velstaaende bondefolk for 200 kroner», mens de i virkeligheten var overlatt til Anna Mathea for 150 kroner. Den 71 år gamle kvinnen påsto i retten at hun stolte på at Anna Mathea hadde overlatt barna til de velstående bøndene og at hun ikke ante noe om barnas skjebne.

Den femte tiltalte, Karoline Mathilde Vennerskoug, var Martha Kristine Andresens søster. Hun var tiltalt for å ha «bragt tilside et barnelig for Anna Johansen». Anna Mathea ba altså om hjelp fra Karoline til å bli kvitt et barnelik. Etter Karolines forslag ble liket fraktet til Vestre Aker og lagt i Gaustadbækken – på et sted der vannet visstnok ikke ble brukt til drikke. Karoline var dessuten mye hos søsteren Martha og visste at flere barn hadde dødd i hennes pleie.

Også den siste tiltalte, Helga Mathilde Røed, hadde en familiær tilknytning til en av de andre tiltalte; hun var svigerinne av Anna Mathea, og hadde hjulpet henne med å «pleie» barna. I likhet med Martha, bodde også Helga Mathilde hos Anna Mathea. Hun tok til seg fem barn i tiden hun bodde hos svigerinnen og ble tiltalt for vanrøkt av disse.

Foruten å motta barna fra jordmor Hochst, kom Anna Mathea i kontakt med barnemødrene via avisannonser. Til tross for at det var påbudt å melde fra til Sundhetskommisjonen om at man hadde barn i pleie, ble ikke dette gjort – ei heller ble lege hentet til barna, men med tanke på hva som var Anna Matheas forsett da hun tok til seg barna, er ikke dette til å undres over.

Mor med tre barn fotografert i oppholdsrom i leilighet i Stavangergaten. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum
Hjerterom og husrom: Mor med tre barn fotografert i oppholdsrom i leilighet i Stavangergaten. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum

«Pleien» av barna

I retten forklarte Anna Mathea at hun syntes det var besynderlig at så mange av hennes pleiebarn døde, da hun hevdet å ha pleiet dem godt. Barna skulle ha fått nysilt, kokt melk, oppblandet med vann. De fikk riktignok ikke mat til bestemte tider, men alltid når de våknet og skrek. Barnetøy var hun også godt forsynt med, og barna ble vasket over hele kroppen hver morgen. Hun hevdet derimot at noen av barna led av veneriske sykdommer og at dette kunne forklare hvorfor de døde.

Mange drømte nok om at barna skulle havne i et hjem som dette. Foto: ukjent person / Oslo Museum
Mange drømte nok om at barna skulle havne i et hjem som dette. Foto: ukjent person / Oslo Museum

Av de seksten barna som døde i hennes pleie, døde ett samme dag som det kom til henne, et par etter fire-fem dager, de fleste etter 14 dager og ett siste barn etter 1 ½ måneds opphold.

En av kvinnene som hjalp henne å pleie barna, Martha, innrømmet at de hadde gitt barna skummet melk og at dette nok var galt (å gi spedbarn skummet melk var som vanrøkt å regne, ifølge sakkyndige som uttalte seg under rettsaken), men at «hun maatte gjøre det saa billig som muligt for at kunne leve». Av Marthas ni pleiebarn døde fem. I retten innrømmet hun dessuten at hun av barnemødrene mottok betaling «en gang for alle», i stedet for månedlig betaling, fordi hun hadde sett hvor raskt barna som var i Anna Matheas pleie døde.

I avisene som referer fra rettssaken, er vanskjøtselen av barna og måten kvinnene drepte dem inngående beskrevet, men undertegnende avstår fra å gjengi beskrivelsene av dette. Avisenes omfattende og detaljerte beskrivelse av saken førte derimot noe godt med seg: «Pleiemødresagen» opprørte allmennheten, og oppmerksomheten ble rettet mot pleiebarnas svake stilling i samfunnet, og ikke minst mot Sundhetskommisjonen, som skulle føre tilsyn med pleiebarna. Som en direkte følge av saken ble «Lov om tilsyn med pleiebarn» sanksjonert i 1905.

En arbeidermor med to småbarn. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum
Trange kår: En arbeidermor med to småbarn. Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum

Men man kan spørre seg om hvordan så mange barn kunne dø uten at det vekket mistanke. Legene som ble tilkalt for å syne barna etter døden, erklærte at de ikke «paa de smaa har fundet merker, som kunde tyde paa ydre vold», til tross for at noen av de tiltalte beskrev barna som både utmagret og såre og hudløse fordi de sjelden ble skiftet på. Legene ser derfor ut til å ha stolt på pleiemødrene, når de hevdet at barna hadde dødd av mavesyke, diaré eller krampe. Dødsfallene må dessuten ses i lys av tiden dette skjedde: En professor som uttalte seg under rettssaken, forklarte at så mange som 1 av 3 uekte pleiebarn døde. Distriktslegen hadde dessuten foretatt en inspeksjon hos Anna Mathea, uten at han hadde funnet noen særlig grunn til bekymring:

«Distriktslægen fandt Forholdene der hverken verre eller bedre, end det pleier at være i den slags Anstalter. Børnene hos hende var magre, som udsatte Børn pleier at være».

Hans oppfatning var altså at barna som var i Anna Matheas pleie ikke skilte seg ut fra hvordan andre pleiebarn hadde det – så kan man jo selv tenke seg hvordan det da var å være et pleiebarn på denne tiden.

Pauline var den som sørget for å få utskrevet dødsattester på barna – og for dette mottok hun godtgjørelse fra Anna Mathea. Og man kan kanskje ane flere grunner til at legene ikke fattet mistanke når man leser om hvordan hun anskaffet noen av dødsattestene: Et av barna som hadde vært i Martha Andresens pleie, men som døde, ble synet av hele tre leger. Gutten, som skal «ha sett godt ut», ble forevist legene under tre ulike navn, og Pauline hadde dermed skaffet tre dødsattester, hvor to kunne brukes senere.

Dommen

To av de hovedtiltalte, Anna Mathea Johansen og Martha Kristine Andresen, ble begge dømt for mord og til straffarbeid på livstid. Ingen av dem tilsto å ha gjort seg skyldig i overlagt drap. Kvinnene hadde to biologiske barn hver, men disse barnas skjebne antas å være ukjent.

Helga Mathilde Røed ble for sin medvirkning dømt til fengsel på vann og brød i tjuefem dager. Retten mente således at hun hadde hatt en underordnet rolle i «virksomheten».

Jordmor Severine Pettersen Hochst og Karoline Mathilde Vennerskoug ble begge dømt til fengsel på vann og brød i åtte dager. Jordmoren ble dømt fordi hun hadde villedet to mødre til å tro at barna deres var blitt tatt godt hånd om, mens de i virkeligheten var bortsatt til Anna Mathea. Jordmoren ble også dømt for å ha beholdt 50 kroner av mødrenes betaling. Karoline hadde tilstått forbrytelsen hun var siktet for, og ble derfor fritatt fra å betale saksomkostninger.

Den sjette og siste av de tiltalte, Pauline Olsen, tilsto å ha drept ett barn, men døde i kretsfengselet før dommen falt.

Foto: Worm-Petersen, Severin / Norsk Teknisk Museum
Foto: Worm-Petersen, Severin / Norsk Teknisk Museum

Kilder:

  • Div. digitaliserte aviser fra 1911, Nasjonalbiblioteket
  • Flekkefjordposten 11.12.1900, Nasjonalbiblioteket
  • Stavanger Aftenblad, 04.10.1901, Nasjonalbiblioteket
  • Tobias – Tidsskrift for Oslohistorie, 2012: Englemakerskene, Aino Basso
  • www.digitaltmuseum.no
  • www.forskningsradet.no Barnevernets historie
Hvite hjerter: Englemakersken er i salg 12. september
Hvite hjerter: Englemakersken er i salg 12. september

Hvite hjerter 2: Englemakersken er i salg mandag 12. september. Visste du at det lønner seg å abonnere? Da får du neste bok automatisk i postkassen uten ekstra kostnad, og ofte ca. en uke før den er i salg i dagligvare! Klikk her for å lese mer om abonnement på Hvite hjerter.

 

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ann-Christin Gjersøe

Ann-Christin Gjersøe (f. 1975) bor i Re, i hjertet av Vestfold. Hun er utdannet førskolelærer, men har arbeidet som forfatter siden 2003.