Jakten på den festglade kongen som gikk uinnbudt i bryllup

Selveste kong Christian IV av Danmark-Norge, forkledd som en vanlig mann, gikk i et bryllup han ikke var invitert i; på Grimstadneset, utenfor Bergen. 

Denne historien fikk jeg høre om da jeg gikk en kveldstur i mitt nye nabolag, og jeg bestemte meg raskt for at jeg måtte grave mer i dette. Her kan dere lese om hvordan ett års research ble til fem sider i Nattmannens datter 32:

Slik så den unge Christian den fjerde ut da han i 1599 reiste på en tre måneders ekspedisjon til det nordligste Norge. (Bilde fritt)
Slik så den unge Christian den fjerde ut da han i 1599 reiste på en tre måneders ekspedisjon til det nordligste Norge. (Bilde fritt)

I 2015 flyttet jeg tilbake til området jeg vokste opp, Grimstad, ca. 20 minutters kjøring fra Bergen sentrum. Grimstad er nabogården til Hope gård, som det er en del handling fra i Nattmannens datter.

Her bor det en del bekjente, og en kveld jeg gikk tur, traff jeg en jeg husket fra skoletiden, og vi slo av en prat. Hun leste Nattmannens datter, og vi snakket litt det. Jeg sa at det var morsomt å bo her, siden jeg hadde skrevet fra steder i nærheten, og nå skulle skrive enda litt mer herfra. Hun og mannen hennes nevnte at det fantes en historie fra området, om at en av kongene i dansketiden var i bryllup på Grimstad gård.

Grimstad gård ca. 1930-tallet. (Fra boken Fana II, av Hermod Hjellestad)
Grimstad gård ca. 1930-tallet. (Fra boken Fana II, av Hermod Hjellestad)

Det var ikke så mye å gå på, men jeg gjorde et forsøk på å finne ut om det var noe i historien. Ingenting å finne i bygdebøkene jeg hadde. Heller ikke på nettet eller i gamle bøker på Nasjonalbibliotekets nettside fant jeg noe, fordi alt om gården Grimstad i Bergen drukner i byen Grimstad på Sørlandet. Men jeg ga meg ikke, og til slutt fant jeg det.

Kongen fant seg et bryllup
I 1599 hadde den da 22 år gamle kong Christian IV reist på ekspedisjon langs kysten til Nord-Norge for å inspisere sine undersåtters levemåte og renske kysten for sjørøvere og handelsskip uten seilingstillatelse. Med seg hadde han kamerater og to skrivere, som skrev dagbok fra norgesturen. Under hele reisen ville kongen tiltales som kaptein, og hvis noen kalte ham noe annet, skulle de bli straffet på livet.

På returen sørover ble følget værende i Bergen i ni dager, på en skikkelig fyllekule.

Kongens skriver Sivert Grubbe ordlegger seg slik 1. juli 1599:

«Efterat vi i de foregaaende Dage havde slaaet os alvorlig løs og levet højt med Gilder i Bergen baade ved Dag og ved Nat, vendte vi endelig tilbage med Kaptejnen til vore Skibe.»

Men de kom ikke så langt, for et stykke ut i fjorden ble de liggende på været.

Brudepar på 1500-tallet. (Fra boken Dagligt Liv i det 16nde Aarhunde av Troels-Lund)
Brudepar på 1500-tallet. (Fra boken Dagligt Liv i det 16nde Aarhunde av Troels-Lund)

«Da vi ikke kunne komme videre for Modvind, gik Kaptejnen og nogle andre i Land for at kjøbe frisk Smør og Ost i en nærliggende Bondegaard. Da vi kom derhen, var Bonden og hans Hustru til Bryllup i Landsbyen Grimstad, der efter hvad man sagde os laa i Nærheden.»

Kongen og hans kamerater fant ut at å gå i bryllup var ingen dum idé, så de dro dit med båten sin. Der fant de brud og brudgom sittende ved bordet. Brudeparet ba de fremmede om å tre innenfor. Danskene var likt kledd, og ingen visste at det var selveste kongen som var blant dem.

«Kapteinen» ville sitte nederst ved bordet, og skafferen, han som ledet bryllupet, spurte om danskene ville følge sedvanen og drikke med dem. Det ville gjerne adelsmennene, og dermed hentet skafferen like mange følgesvenner som de ubedte var i antall, og hver av dem bar på et sølvbeger.

Deretter skålte de på Sankt Olavs minne, den hellige trefoldighet, og til den tredje gang på den nådige konge og ønsket ham en lykkelig hjemkomst.

Bryllup (fra Dagligt Liv i Norden i det 16nde Aarhundre av Troels-Lund)
Bryllup (fra Dagligt Liv i Norden i det 16nde Aarhundre av Troels-Lund)

Det var strenge pålegg om at alle måtte drikke skålen, menn, koner og piker, det var ingen unnskyldning for ikke å tømme til bunns.

«Denne gode Skaffer og hans Kammerater trakterede os saa vel, at vi vare temmelig fuktige, da vi kom tilbage til Baaden.»

Kanskje kongen og hans følge gikk i land i Hopsvika, der Lucie har vært mange ganger. Muligheten er stor for at gamletunet, der Grimstad gård lå da kongen var der, lå litt ovenfor naustene på bildet under. Kongen har ganske sikkert sett neset som kalles Liljekonvallhaugen i Nattmannens datter.:)

Så langt var jeg fornøyd med å ha fått bekreftet historien. Jeg tok den med i Nattmannens datter 32, der Lucie får den fortalt av de lokale.

Hopsvika mot Grimstad-siden (Foto: May Lis Ruus)
Hopsvika mot Grimstad-siden (Foto: May Lis Ruus)
Grimstad gård sett fra neset som i Nattmannens datter kalles «Liljekonvallhaugen». (Foto: May Lis Ruus)
Grimstad gård sett fra neset som i Nattmannens datter kalles «Liljekonvallhaugen». (Foto: May Lis Ruus)

Hvor lå gården?
Grimstad gårds historie strekker seg tilbake til før år 800 e. Kr., og først rundt 1550 ble det tre bruk. På 1800-tallet var det vanlig å dele opp gårdene og gjerne flytte alle gårdshusene. I dag kan man se flere gamle gårdshus og låver, men det kunne være flere av dem som var gården der kongen og hans kamerater hadde vært.

Grimstad gård ble ryddet rundt år 800 e.kr, mens Hope gård antas å være fra 200-tallet e.Kr. (Faksimie fra Fana Bygdebok – Fra de eldste tider til 1650)
Grimstad gård ble ryddet rundt år 800 e.kr, mens Hope gård antas å være fra 200-tallet e.Kr. (Faksimie fra Fana Bygdebok – Fra de eldste tider til 1650)
To gårdshus fra henholdsvis 1800-tallet og ca. 1920-tallet. (Foto: May Lis Ruus)
To gårdshus fra henholdsvis 1800-tallet og ca. 1920-tallet. (Foto: May Lis Ruus)

En dag i april var jeg med til fots mens min datter red på hest, og vi gikk forbi et par gamle, forfalne hus som jeg bare har sett fra veien tidligere.

Etterpå gjorde jeg flere undersøkelser, og ved hjelp fra Facebook-venner og tidligere studiekamerat på arkeologien, Espen Kutchera ved Bymuseet, ble det klart at det var dette som var bruk 1, og at det til og med fantes et minne fra kongens besøk i 1599.

På denne dørhellen satte Christian IV sin kongelige fot det herrens år 1599. (Foto: May Lis Ruus)
På denne dørhellen satte Christian IV sin kongelige fot det herrens år 1599. (Foto: May Lis Ruus)

Den kongelige dørhelle
Et eldre ektepar bodde på gården det meste av 1900-tallet, og da de gikk bort, var husene allerede i sterkt forfall. Gamletunet, altså den opprinnelige gården, lå egentlig et annet sted, nærmere sjøen. På 1800-tallet ble bruket flyttet, og husene ble bygget et annet sted. Men som et minne etter kongens besøk på gården, tok de med seg dørhellen som Christian IV en gang hadde satt sin fot på.

Bymuseet var der i 2000-2001 for å hente ut gamle ting som burde bli tatt vare på for ettertiden. En del av disse gjenstandene befinner seg i husene på Hordamuseet nå. Skapet som står i huset fra Litloksa på museet, er fra dette våningshuset.

Jeg fikk kontakt med de som eier eiendommen nå, og de sa at planen er å restaurere husene. Ingenting hadde vært bedre enn det.

Uansett hva bygningenes fremtid blir, lever historien som er knyttet til gården, videre.

Undertegnede på den kongelige dørhellen. (Foto: privat)
Undertegnede på den kongelige dørhellen. (Foto: privat)
Vakkert i sin forgjengelighet (Foto: May Lis Ruus)
Vakkert i sin forgjengelighet (Foto: May Lis Ruus)
1 kommentar(er).
  1. Anne Marie:

    For en herlig historie. Den festen hadde vært artig å vært tilstede på.

    Forøvrig må jeg tilstå at jeg trodde du hadde flyttet til Sørlandet og byen Grimstad. Jeg visste ikke at det var et sted som het det sammen i Bergen, men så er jeg heller ikke kjent der. Har bare kjørt gjennom på vei nordover for mange mange år siden.

    11. mai 2016 kl 13:44

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

May Lis Ruus

May Lis Ruus (f. 1968) er oppvokst og bor i Bergen, med mann og to barn. May Lis har alltid fascinert seg for arkeologi og historie, og hun har skrevet flere populære romanserier.