Min uke: Yvonne Andersen

Hvordan ser en vanlig uke ut for en serieforfatter? Det prøver vi å gi deg svaret på i denne spalten! Denne uken er det forfatteren av Årringer, Yvonne Andersen, som har skrevet dagbok. Her er Yvonnes rapport fra de store skogene:

Mandag
049En forfatter som har vokst opp på skogen med svartovn på kjøkkenet og utedo, begynner alltid dagen på gammeldags vis: Koker kruttsterk kaffe på kjele. Kaffen er selvfølgelig svenskenes berømte Løbergs lila, og den har jeg i en gammel original kaffeboks i blikk som jeg arvet etter min farmor og farfar. Inni lokket står det en klar oppfordring: Gjør boksen ordentlig ren før hver påfylling. Og bak på boksen står oppskrift på hvordan man koker GOD KAFFE (legg merke til den formelle talen!):

Ta friskt kaldt vann i kaffekjelen tilsvarende det antall kopper De ønsker. Ha på 2 teskjeer finmalt kaffe til hver kopp vann og rør kaffen ned i det kalde vannet. La kaffen nå kokepunktet og sett den så vekk for trekking i 3-4 minutter. Bruker De mindre kaffe la den nå kokepunktet og trekke 2 ganger.

Men denne mandagsmorgenen ble det ikke tid til så mye kaffedrikking, for denne dagen ble annerledes enn de fleste. Jeg skulle ut av skrivetårnet og ha en fridag. Jeg skulle nemlig rekke et tog inn til Oslo og møte redaktør Berit og konsulent Ida til et koselig møte på Holmenkollen Park Hotell. Her hadde jeg aldri vært før, og det var et staselig syn som tårnet seg trolsk opp i den berømte Kollen-tåka. Jeg har en forkjærlighet for gammel byggestil og var omtrent stum av beundring over den gamle delen av hotellet. Ingen av oss visste historikken bak dette ærverdige bygget i dragestil, og jeg skal heller ikke nevne hvilken tidsepoke Ida gjettet på når det ble bygget. Berit traff vel heller blink her, og en hyggelig servitør, som anviste oss til Grevens utsikt, den innebygde balkongen med glassvinduer, fortalte hjelpsomt at den gamle delen sto ferdig bygget i 1894 og startet som sanatorium for tuberkulosepasienter. Arkitekten bak praktbygget var Baltazar Lange, som fikk oppdraget av den norske kirurgen I.C. Holm.

Holmenkollen Park Hotel
Holmenkollen Park Hotel

Vi koste oss med en herlig buffetlunsj med et dessertbord for søtmomser, og etterpå måtte vi jo selvfølgelig besøke skimuseet. Her møtte vi  forlagssjef Tomas også, og det var et koselig gjensyn for meg. Her hadde jeg heller aldri vært før, og det var svært inspirerende. Og selvfølgelig måtte Berit lure oss opp i skibakken! Med to med ekstremt høydeskrekk og med sug i magen bare med utsikt utover unnarennet (Ida og meg), kunne jo dette bli en utfordring. Men kanskje var tåka redningen, at vi egentlig ikke så hvor høyt det var? Uansett ble jeg inspirert til å komme tilbake hit, og vi hadde en veldig koselig dag hvor vi la en slagplan over de neste Årringer-bøkene.

Ida og meg, og det deilige kakebordet
Konsulent Ida og meg, og det deilige dessertbordet
Holmenkollen
Konsulent Ida, forlagssjef Tomas og meg

Tirsdag
045Ja … så kom dagen da jeg måtte innse at jeg ikke lenger har blikk som en hauk. Så da ble det lesebriller. Nå slipper jeg å sitte og myse når jeg leser Glåmdalen. Den må jeg ha hver morgen.

Og så er det tilbake på jobb i skrivetårnet igjen. Ikke alle kan stille på jobb i rutete flanellpyjamasbukser og kosesokker. Dagens første økt begynner kl.08.00, men jeg er aldri alene på jobb. Med meg er alltid katten min, Fabelsvans, som er av rasen Hellig birma. Opprinnelig kommer denne rasen fra landet Burma, som i dag har skiftet navn til Myanmar. Her bodde det hundre hvite katter i et hellig tempel, men templet ble plyndret og ypperstepresten drept, men katten hans, Sinh, hoppet på sin herres kropp og prestens sjel trengte seg inn i kattens. Fra den dagen ble de hundre kattenes hvite pels gyllen, mens bena, masken og ørene ble jordfarget, og potene forble hvite som symbol for renhet. At den hellige birmaen er en vokterkatt, merker jeg, for han følger meg som en skygge. Han sitter gjerne i vinduet på kontoret og speider ut eller ligger på stol-lenet når jeg skriver. Noen ganger blir han veldig kosesjuk, og da kan det bli en utfordring for skrivearbeidet.

Fabelsvans
På jobb med Fabelsvans

Onsdag
Jeg jobber hver dag og er ganske strukturert og disiplinert. Arbeidstiden er: 8.00 til 14.00,  noen ganger til 15.00. I helgene prøver jeg å ta fri. I dag ble det litt kortere arbeidstid, for i dag skulle jeg på et arrangement som begynte kl 15.00. Familie og venner skulle i dag samles hos min eldste datter, Malin, for en koselig stund ute i det fri med bålbrenning, grilling av pølser og vaffelsteking. Formålet var egentlig trist, for dette skulle bli en siste dag og verdig avslutning for Heidi, hunden til Malin, som er av rasen Rottweiler. Heidi er sju år, men lider av uhelbredelig forkalkning og HD, samt en tannsykdom. Hun måtte ha smertestillende tre ganger daglig, noe som hun tålte svært dårlig. Beslutningen om å ta avskjed var forferdelig tung og trist, men Heidi fikk en veldig fin kveld sammen med oss og en gjeng andre hunder.

Heidi
Heidi og Malin

Torsdag
En helt vanlig dag på jobb, ingen utfordringer av noe slag. Men det skulle det bli senere på dagen: Jeg hadde fått for meg at jeg skulle lage Bacalao til middag. Kjøpte en pakning med ferdig oppkuttet klippfisk på Kiwi og satte i gang. Dette her kunne da vel ikke være så vanskelig? Da alle ingrediensene var oppi den sorte gryte og den sto og småputret på ovnen, som den nå skulle gjøre i en time, så det hele veldig godt og innbydende ut.

BacalaoEtter en halvtime fant jeg frem prøvesmakeskje og var full av store forventinger til denne berømte herligheten som er Portugals nasjonalrett. En første smak, som straks bredte seg utover i ganen … og fortsatte som et forferdelig sjokk og skuffelse: Hva i helsike … tenkte jeg … hva er det som har hendt? Det smakte grusomt salt. Og jeg hadde ikke hatt oppi et eneste saltkorn. For det sto ikke det i oppskriften, nemlig, at det skulle has i salt. Så hva hadde gått galt? Jo, jeg fant frem klippfisk-emballasjen og fant feilen: Klippfisken skal legges i vann i minst 6 timer for utvanning av salt. Takk for den, tenkte jeg, tok bilde av gryta og pælmet hele herligheten i do! Det ble Toro tomatsuppe til middag i dag …

Fredag
Jeg var i Lunderskog (Årringer) det meste av dagen, og nå hendte det faktisk en stor begivenhet her: Endelig sto tresliperi-fabrikken i bygda ferdig, og den ble åpnet med brask og bram med Lunderskogs eget hornorkester og et mannskor fra grensen. Hvordan dette gikk, med snorklipping og alt, kan du få lese i bok 28.

SpaPå fredager har jeg et ritual: Jeg går på spa i kjelleren! Jeg tar først badstu, og så tar jeg boblebad etterpå. Med masse levende lys, fruktfat og en kopp tranebærte (noen ganger et glass rosevin). En hel luksustime for meg selv. Og så fyller jeg rommet med beroligende og vakker musikk, som faktisk er spilt inn i et kloster i Italia. Jeg kan faktisk høre klosterklokkene slå i bakgrunnen. Og mens jeg lå og nøt varmen i badekaret med lukkede øyne fikk jeg en vill idé: Tenk så fantastisk det må være å reise til et ekte kloster? En skikkelig avslappende ferie, helt for meg selv? Endelig å få tid til bare meg selv?

Og vips, etter fredags-spaet, hadde jeg sendt en mail til noe som heter Klosterresoret svensk reiseselskap. Og nå kjære lesere: Nå går jeg i kloster! Men ingen grunn til panikk for at jeg skal konvertere til den katolske kirken og aldri komme tilbake. Det blir for en uke, antagelig i april, i et kloster på Liguria-kysten, ikke langt fra Genova. Gjett om jeg gleder meg. Jeg skal ha med meg mer bøker enn klær i kofferten! Og kanskje blir jeg så inspirert at jeg lar Silja i Årringer velge bort alt som heter fornuft og følelser og avlegge klosterløftet i stedet …. eller, nei … jeg tror kanskje ikke det. Men bra for meg, blir det helt sikkert. En skikkelig oppladning av batteriene.

På spa!
På spa!

Lørdag
I dag er det skrivefri og kosekveld med mammas hjemmelagde pizza. En bra metode for å lokke hjem døtre som har forlatt reiret. Det ble en koselig kveld med Malin og Frida og mine to kommende svigersønner. Og hundene måtte være med, Henry, Tiril og Taiga. Fabelsvans holdt seg i andre etasje og var ikke så fornøyd med besøket. Amanda var hos pappaen sin denne uka, så hun gikk glipp av mammas pizza med hjemmelaget tomatsaus og marinert biff.

Pizzakveld
Pizzakveld

Søndag
Nok en kosedag, denne gangen på skøytebanen. Isprinsessa har fått nye skøyter, og hun var så ivrig at vi jammen måtte ned på skøytebanen etter middagen også. Fire timer til sammen med moro på isen, frisk luft og selvfølgelig kakao på termos.

I morgen er det nok en ny uke med nye muligheter. Januar er over og nå kommer februarmåneden, som byr på veldig mye: Bursdagen min, fastelavn (vi baker alltid boller som vi momser i oss med krem), morsdag, valentinsdagen og vinterferien. Og ikke minst: Bok 29 av Årringer skal skrives ned. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke blir arbeidsledig, og det kan jeg takke alle lesere av Årringer.

ØNSKER ALLE EN FLOTT UKE!

På-skøyter
Isprinsessa
2 kommentar(er).
  1. Iren:

    Høres spennende ut med klostertur. Har en bekjent som tilbrakte sommeren på Tautra kloster (langs Trondhjemsfjorden et sted, tror jeg det er) Var et flott opphold, der «her og nå og indre ro» sto i sentrum. Høres perfekt ut med hjemmespa på timeplanen. Herlig og utholdende Isprinsessen 🙂 Lykke til med hverdagslivets små og store hendelser og skrivegløden med Årringer! 🙂 Hilsen fra Iren

    2. mars 2016 kl 13:55
  2. Flott å lese om hverdagen din, man blir glad inni seg. Lykke til med skrivingen!

    2. februar 2016 kl 20:56

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Yvonne Andersen

Yvonne Andersen, født 1969, er oppvokst i de store grenseskogene i Hedmark. Yvonne debuterte med lyrikksamlingen «Åpen kamuflasje» i 1996. I 2008 kom hennes første romanserie, «Novemberbarn», og i 2013 ble «Årringer» lansert.