Julehilsen fra Renate

Seriene vi utgir er ingenting uten dere lesere, og forfatterne våre ønsker derfor å sende en ekstra hilsen til dere nå i julen. Her er årets julehilsen fra Renate Josefsen. 

4Barndomsminner. Jeg skulle ønske jeg fortsatt kjente den kriblende forventningen fra barndommens julefeiring. Fra den gang da utålmodigheten var større enn størst, og ingen dager gikk så sakte som de i desember. Da lykken var å stå opp på julaften, mens det fortsatt var grytidlig morgen, og finne nissestrømpen som hang ved senga. Det lovet godt for resten av dagen, for dersom nissen syntes jeg hadde vært snill nok til godteri så tidlig, så vanket det sikkert en pakke eller to fra ham og nissemor utpå ettermiddagen i tillegg. Og det fikk jeg alltid. Med strømpen i hånda, og store øyne, listet jeg meg ut i stua, hvor juletreet stod med pynt og tente lys, og et berg av pakker under – ordnet av foreldene mine kvelden før, etter at vi unger var i seng. Og det var strengt forbudt å stå opp de kveldene! Ingen av oss unger skulle se før dagen var der.

Så var det å sette seg til et oppdekket frokostbord, som jeg egentlig ikke spiste så mye av, siden magen allerede var full av snop. Men litt mat måtte vi få i oss uansett, for etterpå fikk vi velge oss en pakke fra under treet. En liten morgengave, for å temme litt av spenningen. Og her var det uhyre viktig å velge rett! For denne skulle helst bidra til å aktivisere oss frem til de andre pakkene skulle frigis fra bånd og papir utpå kvelden.

Disneys jul på TV. Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen. Julemusikk på radioen. Kos, iblandet en stor dose utålmodighet og forventning. Og ute snødde det. For det gjorde det jo bestandig på julaften da jeg var barn på 70- og 80-tallet. Jeg kan ikke huske en eneste jul uten snø!

Risengrynsgrøt til middag, med mandel i. Kanel, sukker og smørøye. Ja, vi spiste grøt på julaften, og spenningen om hvem som fant mandelen var like stor hvert år – selv om premien var en marsipangris, og jeg ikke kunne utstå marsipan. Men det største av alt var at vinneren fikk velge seg nok en pakke å åpne. Og alltid var det lillesøsteren min som vant. Jeg fattet ikke hvorfor hun bestandig var velsignet med et sånt hell! Den dag i dag mistenker jeg fortsatt at det var noe juks med i bildet … (noe jeg forsåvidt har fått bekreftet, da hun har innrømmet at hun alltid puttet en mandel i munnen før vi begynte å spise …).

222  333

Ribba var forbeholdt 1. juledag. Jeg glemmer aldri det året da foreldrene mine kunngjorde at vi fra nå av skulle ha en «ordentlig» middag på den store dagen isteden. Ribba skulle spises en dag tidligere, og grøten ble isteden inntatt lillejulaften. Jeg trodde aldri at jula skulle bli den samme igjen – men det ble den heldigvis, selv om jeg sikkert brukte noen år på å venne meg til denne nye tradisjonen. Selv den dag i dag kan jeg tenke på risengrynsgrøt på julaften.

snø og nisseJulaften var uendelig lang! Venting, spising, venting, spising og venting igjen … For morgengaven hjalp som regel akkurat da den ble åpnet. Etterpå var det jo så mange andre som fristet … Og hele tida sirklet vi rundt juletreet, klemte på pakkene, gjettet, sorterte litt sånn at det skulle bli lettere å finne alle som tilhørte akkurat oss. Da vi hørte hamring på døra, tramping i gangen, og et mørkt «Ho-ho-ho!», etterfulgt av «Er det noen snille barn her?», gjort av en stemme som enkelte år lignet mistenkelig på en onkel, og andre ganger på en nabo, visste vi at det ikke var lenge igjen. For når julenissen hadde gitt oss det han hadde i sekken, og vi hadde takket og åpnet, og takket pent igjen, stod resten for tur.

Da kvelden omsider var over, og jeg hadde lagt meg mett, trett og fornøyd, var det alltid med et smil på leppene. For selvfølgelig hadde jeg fått det meste av det jeg hadde ønsket meg. Og det jeg ikke hadde ønsket på forhånd, var fint det og.

I dag tar jeg juleforberedelsene med knusende ro. Jeg pynter ferdig til 1. søndag i advent. Bare juletreet mangler. Det kommer ikke inn før lillejulaften. Det hentes noen dager før jul, alt ettersom når det passer for oss alle sammen. Da går vi i samlet tropp opp til familiens seter – voksne, unger, hunder og noen ganger hester. Vi bruker lang tid på å lete etter det riktige treet – helt til mørket kommer sigende – og ender som regel opp med det første vi så oss ut (viktig å sondere terrenget før man tar saga fatt). I skrivende stund er jeg overhodet ikke i rute, og det er vel sånn det skal være. Men jeg stresser ikke. Legger heller vekt på å kose meg mest mulig i denne mørkeste tida jeg liker så godt, hvor stearinlysene brenner fra tidlig morgen til seint på kveld. Når tekoppen til stadig blir fylt, fatet med pepperkaker tømmes langsomt og lukta av røkelse og svibler ligger i alle rommene. Jeg kryper opp i sofaen om kveldene med strikketøy eller bok – eller helst begge deler (lesebrett er kjekt, sånn sett, får gjort to ting på en gang). Julebaksten tar jeg når jeg føler for det. Det er ingenting jeg absolutt ha, men litt blir det alltid. Jeg gir bort mange hjemmelagede gaver, for det meste strikkede. Det har hendt at jeg har sittet våken natt til julaften for å få ferdig de siste. En gang pakket jeg inn et halvferdig strikketøy til broren min, med garn og pinner og det hele – og ba om å få det tilbake når han hadde åpnet den, for å gjøre det helt ferdig. Men som regel kommer jeg i mål. Satser på at det samme skjer denne gangen og. For en ting er sikkert – det blir jul i år og.

Ønsker alle lesere av NorskeSerier en riktig god og fredfull jul, og et godt nytt år!

Hilsen Renate.

setertur

Ukens mest leste innlegg