Uten lesere –ingen forfatter. Er det mulig å skrive for skrivebordsskuffen og likevel kalle seg forfatter? Vi mennesker blir virkelige i vårt møte med andre mennesker. Det er når vi speiler oss mot hverandre vi blir klar over hvem vi er. Slik tror jeg det er med Eva, Frid, Jane, Jorunn og alle de som skriver fortellinger; de blir forfattere først når de møter sine lesere.

Leseren er målet for den gode historien. Derfor er leseren – det vil si DU! – den som fortjener en hyllest og en blomst når vi feirer en ny serie, når vi runder en milepæl eller når vi avslutter en serie.

Mange lesere er aktive og kontakter sin favorittforfatter; skriver brev, sender mail, kommenterer på nettet, går og hører på foredrag eller til og med på vandring sammen med forfatteren. Slikt gleder enhver som skriver for å fortelle en historie. Slikt gleder også enhver redaktør, som sitter mellom forfatteren og leseren og skal tilrettelegge historien, slik at forfatteren og leseren finner hverandre.

Mange lesere bare leser og hygger seg, uten å kommentere, skrive brev eller komme på vandring. De er den tause majoriteten, som er enig og tilfreds i det stille – og som også viser sin støtte til forfatteren bare ved å lese bøkene. Alle lesere er like verdifulle, og alle forfatterne elsker dem alle.

Alle som inngår i denne kjeden – fra forfatteren via redaktøren og bokhandleren til leseren – er lesegledens vennekrets. På vegne av alle oss som skriver og formidler lesestoff:

EN STOR TAKK TIL DEG – TROFASTE, GODE LESER OG VENN!