Mimremandag: Med tatere i hjertet

Forrige uke begynte vi med Mimremandag. Hver mandag fremover vil vi se tilbake på og hente frem noen av de mest populære bloggpostene vi har hatt på Serieliv.no. Dette innlegget skrev Jane Mysen, forfatteren av Flammedans, i 2011. Vi synes Janes tekst er vel verdt å publisere igjen til glede for alle som ikke har lest den.

Jane MysenMED TATERE I HJERTET

Av: Jane Mysen

Første gang jeg møtte en tater, var da en mørkhåret kvinne banket på døra til barndomshjemmet mitt. Hun hadde vondt i hodet, sa hun, og lurte på om vi hadde en tablett å avse.

Hun hadde ikke før fått tabletten og forlatt eiendommen, før mamma løp ut og tok ned klærne på tørkesnoren, og jammen gjorde ikke naboen det samme.

Av venninnene mine fikk jeg vite at tatere var fæle til å stjele, men det hindret ikke oss å besøke leiren deres senere på kvelden.

Det var spesielt å sitte ved bålet deres, og en stor opplevelse å lytte til en mann som spilte gitar og sang for oss. Alle var hyggelige, og vi hadde mye å snakke om. Kvelden var spennende og annerledes alt annet jeg hadde opplevd, men neste dag fikk jeg en følelse av at det hele hadde vært en drøm. Da var den lille glennen i skogen ryddet og forlatt, de var nok en gang på reise.

Jeg har alltid vært opptatt av fremmede kulturer, spesielt minoritetsgrupper. At jeg skulle ende opp med å skrive om tatere hadde jeg ingen anelse om den gangen ved bålet, i hvert fall ikke at det skulle bli en hel serie og at tittelen skulle bli Flammedans.

Flammedans 64Anna er hovedpersonen i Flammedans, og hun er oppkalt etter en taterkvinne som reiste rundt på Hadeland og tjente til livets opphold ved å ta seg arbeid på gårdene. En dag kom hun til en gård hvor hun ble forelsket i ”burosønnen”, og han i henne. Da han fortalte foreldrene om følelsene sine, ga de ham valget mellom gården og Anna. Kjærligheten seiret, og han valgte taterkvinnen.

Det hører med til historien at foreldrene angret, og at Anna og sønnen deres flyttet tilbake til gården. Anna ba gjerne ungene i egnen inn på låven. Der danset hun for dem, fortalte historier og sang ‒ jeg skulle mer enn gjerne ha vært en av tilhørerne.

Jeg er blitt kjent med mange tatere etter at jeg begynte å skrive Flammedans, og det har ikke skortet på historier. Mange av fortellingene har vært inspirasjon til handlingen i bøkene, hvor Anna, Nikolai og ungene deres spiller hovedrollene.

Taterne var en forfulgt folkegruppe, og den dagen de ble nektet å reise langs landeveien, ble en eksotisk og fremmedartet kultur ”usynlig”. Visst reiser taterne fremdeles, men det er med campingvogner, og de legger seg til på campingplasser, hvor de forsvinner i mengden. Kanskje er det nettopp derfor jeg er så opptatt av å skrive om dem? Kanskje det er grunnen til at de reisende har så stor plass i hjertet mitt? Flammedans er mitt bidrag til å holde Romanifolkets historie i live.

Ukens mest leste innlegg