Mors nigra – Svartedauden

Sagaen om Eyvind Bolt1_ForsideForfatter Willy Ustad har hatt stor suksess med sin nyeste serie Sagaen om Eyvind Bolt.

Som eneste arving til en storgård har Eyvind Bolt en lysende fremtid. Men da han nekter å bøye seg for Kirkens krav, ønsker den mektige biskop Armand ham død.

Eyvind flykter til fjells. Mens han er på tjuvjakt, treffer han en kvinne som er like god med buen som han selv. Eyvind kan ikke ta blikket fra henne. Han får ikke vite hvem hun er eller hva hun heter, og da hun går sin vei, tror Eyvind at han aldri vil se henne igjen.

Biskopens menn er etter ham, og samtidig er en enda farligere fiende på vei. Året er 1349, og en grusom pest sprer seg raskt.

Sagaen om Eyvind Bolt har en av de største pandemiene verden har sett som bakteppe. Under er et utdrag fra en artikkel Willy Ustad har skrevet om denne tragedien som slettet ut en stor andel av verdens befolkning. Den fryktede mors nigra – Svartedauden.

Mors nigra – Svartedauden

Byllepest hadde rammet mennesker før – men det vi kjenner som Svartedauden begynte med et gnagerår i 1337 eller 1338, i grenseområdet mellom Mongolia, India, Kina, Tibet og Russland. Akkurat som lemen ga de små murmeldyrene – tarabaganene – ved sjøene Balkhasj og Issyk-Kul samt elven Ili seg på vandring i enorme flokker. Og akkurat som i andre varme, tørre somre døde tusener av dem av en sykdom. Men gjennom dette området gikk karavaneveiene fra øst til landene i vest.

Mange mener at murmeldyrene bar på den samme loppen som den svarte rotten. Denne loppen, som siden skulle få navnet Xenopsylla cheopsis, hadde to egenskaper som skulle koste menneskene dyrt: – Den kunne gå over på et menneske dersom vertsdyret døde, og kunne leve en stund på mennesket.

Svartedauden i Norge

Til Norge kom pesten sent i august eller tidlig i september 1349. En trolig sann beretning sier at den kom med et skip til Bergen, men allerede midtvinters 1348 hadde det vært et utbrudd som kan ha vært pest i Osloområdet. Vi vet ikke noe sikkert, og det er også fortellinger om pestskip som kom til lands på Vestlandet og bar døden med seg.

Det finnes nesten ikke skrifter eller pålitelige kilder fra Svartedauden i Norge. Grunnen er trolig at de som begynte å skrive rett og slett døde etter hvert, og at ingen tok vare på skriftene etter dem. Prester var jo skrivekyndige, men av 300 prester i bispedømmet under Nidaros døde de fleste. Ennå i 1370 var det bare 40 prester i arbeide her, og de fleste av disse var nok nye som var innsatt for å erstatte falne. Mange stormenn og deres sønner – og sikkert også døtre – var nok kyndige både i lesing, skriving og regnskap, men mange av dem døde, og de må uansett ha hatt nok med å prøve å holde pesten fra døren. Dermed må vi støtte oss mye på sagn når det gjelder Svartedaudens herjinger i Norge. Men historikerne mener at de fleste av disse sagnene kanskje ikke stammer fra Svartedauden, men fra farsotter som kom senere.
Dermed er dette det vi tror vi vet:

For folk flest må pesten ha virket som tre sykdommer i ett: – Først og fremst en byllepest, med store svarte flekker og avskyelige byller under armene og i lysken. – Dernest en lungepest, med smertefull hoste som endte med blodstyrtning og død. – Til sist fortelles det om den usynlige pesten. En som pleier en pestsyk, kan bli uendelig trøtt, legger seg ned, og dør lenge før den pestsyke, gjerne etter bare et par timer.

 

Og det var enda mer forvirrende at det kunne komme en mann med byllepesten og smitte andre, men likevel var det lungepesten som raste videre i bygda, mens den usynlige pesten krevde ett offer her, et annet der. I dag vet vi at det var den samme sykdommen som kunne smitte på flere måter, slik at den ga forskjellige symptomer: – Byllepesten ved loppebitt, som infiserte lymfesystemet. 60 til 90 % dødelighet. – Lungepesten ved dråpesmitte når den syke hostet. Bakterien trengte ikke gjennom hud, men gikk lett gjennom slimhinnene når folk pustet den inn. Nesten 100 % dødelighet. – Den usynlige pesten skyldtes kanskje at en infisert loppe greide å bite slik at bakterien gikk rett i en blodåre. Da mener man blodomløpet kunne bli så hindret av koagulerende blod grunnet bakteriens fantastiske formeringsfart, at offeret døde fort og uten andre symptomer. Trolig opp mot 100 % dødelighet.

 

Var Norge forberedt? Nei, ikke mer enn resten av Europa. Vi hadde ingen form for «skolemedisin», men med tanke på hvor lavt legekunsten sto ellers i Europa, spilte det neppe noen rolle. De sanitære forholdene var av europeisk standard i byene, dvs. forferdelige. Det bodde ofte hele familier på ett rom, og mange hus hadde ikke avtrede. Nidaros kan ha vært en av de bedre byene, med bestemte plasser for avfall nede ved elven og påbud om renhold i stretene. Ingen steder fløy pesten raskere enn i byene.

 

På landsbygda var trolig de sanitære forholdene et hår bedre. Ikke fordi folk der visste så mye bedre, men de større gårdene hadde gjerne slikt som badstue, og en bekk, elv eller kulp å lauge seg i. Knapt oppnåelige ting i byen! Disse fordelene skyldtes først og fremst at folk gjerne hadde bodd på samme gård i generasjoner, slik at boforholdene var blitt bedret gjennom flere slektsledd, og at det fantes plass å gjøre det på. Rengjøringsmidlene var einerlåg – et utkok av einer – og lut, som også ble laget på gården. Man skulle anta at en mer spredt bosetting ga mer vern mot smitte, men det er uvisst om dette fikk noe større å si.

 

Alt i alt kom pesten til et svekket Norge i 1349. Befolkningen hadde vokst sterkt de siste hundre årene. Men det aller meste av den jorden som var dyrkbar, var alt dyrket. I disse årene hadde tusenvis ryddet seg små gårder helt opp mot skoggrensen, der levekårene var ytterst usle. Men i nesten det samme tidsrommet hadde klimaet blitt dårligere, her som i resten av Europa. Vintrene ble lange og harde, somrene korte og kalde, og avlingene minket. Anslagene har variert gjennom tiden, nå regner de fleste at Norge hadde ca 300 000 innbyggere i 1349. Det lyder kanskje underlig, men i virkeligheten var landet på den ytterste grensen til overbefolkning i forhold til hva landbruket kunne gi. Selvsagt var også tilgangen på mat svært ulikt fordelt.

Et Norge på kne

Man regner med at Norge hadde ca. 300 000 innbyggere før Svartedauden. Da pesten hadde rast seg ferdig var folketallet bare 150 000. Dette er tall noen har regnet seg fram til, og må tas med en klype salt – regnestykket er revidert en gang eller tre.

Kirken hadde økt eiendommene sine kraftig under Svartedauden. Mange som lå for døden, hadde gitt bort gård og grunn til Kirken. Men dette var sjelden eiendom som ga inntekt, når gårdene sto tomme. Mange gårder sto til de grodde ned og ble funnet igjen etter lang tid. Da oppsto navn som Øygard, Ødegård og Mustad. Kongens styringssystem av stormenn og embedsmenn var revet opp. Lov og rett må nødvendigvis ha vært temmelig fraværende. Kirken hadde beholdt mer av organisasjonen intakt, men svært ofte måtte det settes inn ulærde menn som prester. Både Konge og Kirke hanglet avgårde med få kvalifiserte menn i lang tid framover. Før pesten var det omkring 300 prester i Nidaros bispedømme. Så sent som i 1370 var det ennå bare 40.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOpp i alt dette skjedde det folkevandringer i Norge. Folk som hadde overlevd i fattigdom i karrige bygder, søkte seg til flatbygdene der pesten hadde lagt mange gode gårder øde. Noen søkte etter eiere eller arvinger for å gjøre rett for seg, andre bare tok seg til rette. Det lå åpent for svindlere, lykkejegere, røverpakk og strid om eierskap. Min serie om Eyvind Bolt er diktet inn i dette kaotiske og ville tidsbildet.

 

Willy Ustad