En liten utfordring, en stor opplevelse

Mommo og MinkenDa jeg ble spurt om å komme og lese for barna i Mylltatoppen barnehage, ble jeg både smigret og rørt. Litt nervøs også. Dessuten kan jeg være ganske pysete når det gjelder å heve stemmen i forsamlinger, selv når det bare er barn til stede. Jeg trøstet meg med at jeg hadde hilst på de fleste, både barn og voksne, for barnebarnet mitt, Minken, går i akkurat denne barnehagen.

Jeg har alltid likt å lese høyt. Da jeg var yngre og bodde hjemme hos foreldrene mine, leste jeg en indianerserie på tyve bøker høyt for lillebroren min. Lillesøsteren min satt ofte sammen med meg i sengen min, mens jeg leste høyt for henne, og da jeg fikk barn selv, leste jeg for dem fra de bare var noen måneder gamle. Så lese kan jeg, men å fenge flere barn på en gang hadde jeg aldri forsøkt.

Det sa seg selv at historiene måtte plukkes med omhu, og etter en god del research og et par besøk på biblioteket, fant jeg to bøker som jeg mente fylte kravene. Den ene, «Gruffalo og lille Gruffalo» av Julia Donaldson og Axel Scheffler, hadde jeg lest for barnebarnet Minken flere ganger, så den var jeg trygg på. Den andre, «Vampyrlus» av Selma Lønning Aarø, var mer usikker, men jeg lo flere ganger da jeg leste den, det var en morsom og fargerik bok. Jeg tok sjansen.

Aaro_Vampyrlus-300x235  img016

Så var dagen der, og jeg ble tatt godt imot. Forventningene formelig lyste av de mange barneansiktene, og «tante Nina» var som alltid imøtekommende og blid.

Eventyret om dyrene i PannekakeskogenI påvente av at jeg skulle komme, hadde de gått sammen om å lage en eventyrbok til meg. Den hadde tittelen «Eventyret om dyrene i Pannekakeskogen» og handlet om dyr som kunne snakke, og alle hadde fått navn etter barna i barnehagen. I boka var mange fine tegninger som de selv hadde farget, og handlingen var morsom og full av spenning. Jeg koste meg skikkelig mens jeg leste, og kommer nok til å ta den frem igjen mange ganger. Ikke minst for å lese den for Minken og de andre barnebarna mine.

Vi satte oss på gulvet, ungene i en ring rundt meg. Dette er en barnehage som er glad i sang og musikk, og nå sang de for meg. Det er noe eget med barn som synger sammen, jeg ble myk og varm om hjertet der jeg satt og lyttet.

Så var tiden kommer for lesestunden, og jeg var minst like spent som dem.

Minken ville sitte på fanget mitt, hun var veldig stolt over at Mommo skulle lese. Uten å vite det ga hun meg trygghet, for selv om jeg er voksen, er jeg noen ganger som en liten, usikker jente på innsiden. Slik er det  vel med de fleste av oss – iblant.

Da jeg begynte å lese, ble det stille i rommet. Barna fulgte oppmerksomt med, og underveis viste jeg dem tegningene. Den lille musa i «Gruffalo og lille Gruffalo» lurte alle dyrene som ville spise henne, til å tro at hun var bestevenn med den fæle Gruffaloen, og med en så stor og sterk venn var det ingen som våget å skade henne. Og i den samme boka, trygt inne i det lune vinterhiet, forteller Gruffalo om den store stygge musa. To små historier som får både store og små til å smile.
Det var mange fine bilder i boka
«Vampyrlus» er egentlig beregnet på litt større barn, men det var ingen som hadde vanskeligheter med å følge med på historien om Mimmi og Mattis, som er bestevenner. Mimmi og Mattis leker sammen hver dag, både i barnehagen og i sandkassa hjemme. De har det helt topp! En dag kommer Astrid, med det lange lyse håret sitt. Mattis liker håret til Astrid, og han liker å leke med henne. Mimmi vil ikke leke med Astrid og Mattis, så hun løper og gjemmer seg. Bak skuret treffer hun Anton, han har fått lus, og da klippet moren hans av ham alt håret! Da får Mimmi en idé: Om Astrid også må klippe av seg alt håret fordi hun får digre vampyrlus, vil helt sikkert ikke Mattis leke med henne mer, og da vil jo alt bli som før, eller?

Det var ingenting å si på innlevelsesevnen
Da jeg var ferdig med å lese, ble det mye snakk om lus, og det var ikke måte på hva slags lus de forskjellige hadde. Det var elefantlus, tigerlus, hundelus, løvelus og en mengde andre morsomme og meget sjeldne lusearter. Latteren sto i taket der barna, som små apekatter, kikket på hverandres hoder.

Så var det tid for å spise formiddagsmat: en nydelig suppe og godt brød. Noen av barna måtte smake på brødet mitt, som var glutenfritt. De syntes det var kjempegodt, så jeg fikk ikke så mye selv, men det var morsomt å se hvor ivrige de var. Og sultne.

Tante Nina var med hele tidenEn venninne av Minken klatret opp i fanget mitt, mens Minken holdt meg godt i armen, for å være sikker på at jeg ikke glemte at hun også var der.

Jeg fikk mange klemmer da jeg skulle forlate barnehagen, og jeg kjente at besøket hadde gitt meg noe. Det hadde vært en riktig så hyggelig dag, og jeg hadde fått bevis for at det slett ikke var farlig å forlate skrivehula mi for å lese høyt for en gjeng vitebegjærlige barn.

Så stor takk til «tante Nina» og de andre som arbeider i Myllatoppen barnehage, for at de hadde forberedt seg så godt. Og til barna. For at dere tok meg så godt imot og fikk meg til å føle meg velkommen og hjemme.

 

Hilsen Jane

Følg Jane på facebook på HER.

Les mer om serien hennes Flammedans HER.

 

Ukens mest leste innlegg