Savnet, sorgen og valget – Karma

Nå er det to måneder siden hunden min Connie ble borte. Mange dager har vært fryktelig tunge, jeg har vært deprimert og grått mye. Heldigvis er jeg slik laget at jeg klarer å få unna dagenes oppgaver nesten uansett hvilken sinnsstemning jeg er i – jeg har skrevet på manus og kost meg med Babe, min datters hund, som jeg fikk låne for å fylle noe av stillheten i huset. Hele tiden har Connie vært der, i hjertet og tankene mine, og da jeg fikk urnen hennes, falt jeg enda litt sammen. Det var så rart å tenke på at hele Connie var inni der, men nå står urnen og venter på at jeg skal strø asken hennes på yndlingsstedet hennes i skogen. Snøen må bare bli borte først.

Fra det øyeblikk jeg forsto at Connie snart måtte vandre over himmelbroen, visste jeg at jeg måtte ha en ny hund. Det var viktig for å meg å velge riktig, og etter å ha saumfart hundebøker og Internett, hadde jeg falt for eurasieren, som er en lettere og mindre krevende rase. Etter 37 år med schæfer var det vanskelig å tenke seg en annen rase, men midt i galskapen har jeg en god porsjon fornuft, og jeg vet at jeg ikke blir yngre med årene. Nå ville jeg ha en hund å bli eldre med, som jeg kan ha kontroll over uten å bruke altfor mye krefter. Og det var faktisk slik at hvis hunden jeg valgte ble femten år, ville jeg være sytti.

Karma fire ukerDet ble slik at den første oppdretteren jeg ringte akkurat hadde fått et kull, og jeg måtte velge med en gang og uten å se dem. Eurasiere er i ferd med å bli en populær rase i Norge, hun trengte ikke engang å avertere for å få solgt dem. Jeg følte meg trygg da jeg valgte den største tispen i kullet. Og navnet fant jeg fort – hun skulle hete Karma.

Mens jeg ventet, fikk jeg med jevne mellomrom tilsendt bilder. Karma var så søt, og jeg lengtet så inderlig, det var nesten uutholdelig å tenke på at det skulle gå hele to måneder før jeg fikk henne hjem. I mellomtiden fortsatte jeg å jobbe, gå turer og kose meg med Babe, som kunne ha vært en terapihund, så snill og god som hun er.

Da Karma var tre uker gammel, kunne jeg reise til Trøgstad og hilse på henne. Jeg begynte nesten å gråte da jeg endelig kunne holde henne i armene mine. Et lite, lubbent nøste som fremdeles diet moren og hvilte med syv like fine søsken. Moren hadde gode øyne, og et vennlig, tillitsfullt vesen, da jeg så henne følte jeg meg enda tryggere på at jeg hadde tatt riktig valg. Mye ligger i genene, og med en slik mor var oddsene gode.

Så fortsatte ukene med bilder og lengsler, før jeg endelig kunne sette meg i bilen og dra til Trøgstad.
Det skranglet litt i buret, som jeg hadde lånt, for ikke å bryte loven. Solen skinte, piggdekkene slo mot asfalten, de skulle snart av, for det var vår!

Etter flere uker hvor jeg hadde slitt mye med savn og sorg, kjente jeg at jeg ble mer og mer glad ettersom jeg nærmet meg. Snart skulle jeg hente henne. Snart skulle jeg stikke nesen i den lodne pelsen hennes. Snart skulle jeg ta Karma med meg hjem! Min Karma!
Karma ni uker (3)web

Jeg fikk en varm velkomst, og etter en fin samtale med oppdretter kunne jeg kjøre hjemover. Karma var rolig hele veien, ikke så mye som et klynk kom fra buret.

Endelig hjemme var jeg så glad at jeg nesten ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på. Hun var så herlig, og når jeg stirret inn i øynene hennes, syntes jeg at jeg kunne se noe kjent. Å kunne sitte med henne på fanget, stryke den myke pelsen og vite at vi ville få mange år sammen, gjorde meg varm om hjertet. Og jeg kunne merke at hun likte meg, og at hun trivdes – det var jo ikke rart, hun hadde jo kommet hjem.

Nå har det gått en uke. Vi har vært på Gran, et tettsted i nærheten, og hilst på mange mennesker, for eurasieren kan være reservert overfor fremmede. Men ikke Karma. Hun tok rolig og villig imot alle klappene fra fremmede mennesker. Folk har kommet innom og hilst på henne her hjemme også, og alle faller for henne. Det er man nødt til.

Det er ikke stille i huset mitt lenger. Garnnøster og strikketøy har fått kjørt seg, vedkurvens mange fliser ligger strødd over hele huset. Jeg kunne ha tømt den for å slippe arbeidet med å rydde opp, men jeg feier opp flisene og legger dem oppi kurven på nytt. Det er fint for henne å ha noe å holde på med, og dette blir ikke en uvane. Det er en valps lek, akkurat nå gjør hun mye ugagn. Skoene derimot, må vi ta mange samtaler over. Hun kom nettopp bærende på en av vinterstøvlene mine.

Karma ni uker (2)

Vi har gått små turer, på skaren i skogen og på eiendommen, hvor hun stadig hilser på nysgjerrige katter. Noen av dem er veldig interessert, mens andre løfter halen og spankulerer overlegne vekk. I dag fikk hun stifte bekjentskap med hundegården, og vi har vært på hytta, hvor hun fikk være sammen med Buster, som er min søsters hund. Han var ikke spesielt glad i Karma, for hun oppfordret hele tiden til lek og svinset rundt ham. Med ni år på baken og et vondt bakbein, forstår jeg godt at det ikke fristet å gi seg i kast med ulldotten som hoppet og spratt på gulvet og ute i snøen. For akkurat som Connie, elsker Karma snø.

Karma ni ukerweb

Nå rusler dagene med liv og røre rundt meg, men jeg visste allerede da jeg ringte til oppdretter at jeg ville få en rolig valp. Foreløpig stemmer det. Hun er en trygg liten røver, som har krøpet inn i hjertet mitt. For, som Anna i Flammedans sier, er det mange rom der, og i et annet rom bor Connie. Hun vil aldri bli glemt.

Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg elsker min Karma.

Ukens mest leste innlegg