Eyvind Bolts julenek

Stabbur3En av våre koseligste juletradisjoner er å henge opp julenek til småfuglene. Visste du at dette var en eldgammel skikk allerede på Eyvind Bolts tid i middelalderen? Og at det ikke var småfuglenes ve og vel som var tanken bak?

Eyvind reiste seg og fikk med seg Halle og Rannvi. Sammen hentet de jukenekene som lå ferdigbundet på låven. De var laget av kornet i det siste hjørnet av den største åkeren. Omhyggelig formet og bundet til en slags halmdokker som lignet mennesker.

Julenek var en eldgammel skikk. Kornet var hellig, og det ble ikke kalt gudslånet for ingenting. Julenekene var et vern mot ondskap. Sant nok holdt prestene skikken for å være rene hedenskapen og ville ikke vite av den, men det brydde ingen seg om.

Noen gårder satte opp nekene ved middagsleitet på julekvelden. Erik Bolt ville ha det gjort første dagen av Tomasmesse. Bolt-folket holdt til på mange kanter av landet, og noen skikker kom fra én kant, andre fra en annen. På Storjåren var det skikken med fem nek; to ved grinden, ett ved hallen, ett ved stallen og ett ved fjøset, fordi hester og kyr var de dyrene som var mest utsatt for trollskap.

Nå spredte hele husfolket seg i småflokker, og kornnekene ble båret ut og «sunget opp.» Det var en særskilt vise for slikt. Rannvi hadde en klokkeklar stemme, og det var hun som sang mens Eyvind og Halle satte opp nekene ved stall og fjøs: «Vekk med tussan – stygge fussan …»

nek

Mer moderne julenek uten menneskeform, men med småfugler.

 

Ukens mest leste innlegg