Da lykken var en Vespa

vespa1

En gang på 60-tallet, da jeg gikk på realskolen, lovte mutter’n meg en scooter hvis jeg ikke begynte å røyke. Jeg sa at jeg skulle tenke litt på det – og to sekunder etter var avtalen i boks. Godt brukt Vespa ble anskaffet, med trusler om øyeblikkelig inndragning hvis så mye som en sneip ble observert i min nærhet.

Jeg måtte jo ta scooterlappen og øvde iherdig på åttetallskjøring og bråbremsing på asfalten foran garasjen. Uti mai var det oppkjøring. Gulp. Det var bare jeg som var jente, og som ikke trodde at jeg var født bak et ratt. Derfor var det kanskje også jeg som hadde øvd mest iherdig – for flere av guttene strøk, mens jeg sto. Girl power!

hjelm

Det første jeg gjorde, var å male den stakkars scooteren beige og sort, og så malte jeg hjelmen i samme lystige farger. Den så ut som et halvt egg da den var hvit, og ble ikke noe tøffere av å bli sort! Men sånn er livet. Vi er den vi er.

Takket være Vespaen kom venninnene mine og jeg helt til Spydeberg og Gol (det var langt på den tiden!), og det var «rasende festlig» å suse ned bakken til Sjømannsskolen i Oslo mens vi gaulet de siste poplåtene av full hals, i den tro at ingen hørte oss.

Vespaen fikk etter hvert diverse skrammer og bulker, men jeg lærte mye om trafikk. Kanskje litt vel mye? For da jeg fem år senere skulle ta lappen for bil, var det min tur til å tro at jeg var født bak et ratt – helt til bilsakkyndige strøk meg. Jeg hadde kjørt for fort! Ikke bra. Men det gikk bra å kjøre opp på nytt, og siden har jeg vært utrolig glad i å kjøre bil og i den frheten det gir. Men jeg glemmer aldri min gamle Vespa, som ga meg så mye glede, og hver gang jeg ser en scooter, kan jeg ikke la være å smile.

Ukens mest leste innlegg