Halloween-grøss fra Lars Kepler!

LarsKepler_Stalker

Har du noen gang følt deg iakttatt? Har du kjent den litt kvalme følelsen i magen av at det er noe eller noen der du ikke kan se? Noe mørkt og syndig som jakter på deg?

I dag feires det halloween, eller allehelgensaften på godt norsk, og i den anledning deler vi begynnelsen på den nervepirrende romanen Stalker, skrevet av suksessforfatterne bak pseudonymet Lars Kepler. Lås døren og stålsett deg, for Stalker får nakkehårene til å reise seg!

 

HVIS LYSENE ER PÅ, kan en stalker se deg fra utsiden, men hvis
lysene er skrudd av, kan du ikke se en stalker som allerede er inne.

 

Det var ikke før det første liket ble funnet at man tok filmen på alvor. En lenke til et videoklipp  på YouTube hadde blitt sendt til Rikskriminalpolitiets generelle e-postadresse. Mailen hadde ingen tekst,  og avsenderen var umulig å spore.  Ledelsens sekretær  gjorde det hun skulle, fulgte lenken,  så på filmen, antok at det dreide  seg om en spøk  som var vanskelig  å forstå,  men journalførte likevel alt sammen.

To  dager  senere  befant  det  seg tre  erfarne  etterforskere i et lite rom  i åttende etasje  på  Rikskriminalpolitiets hovedkontor i Stockholm, på  grunn  av  denne  filmen.  Den eldste  av de tre mennene  satt  på en knirkende kontorstol, de to andre sto.

Filmsekvensen  som  de så på  den  brede  dataskjermen, var bare femtito  sekunder lang.

Med  et skjelvende,  håndholdt kamera  ble en kvinne  i trettiårsalderen smugfilmet  gjennom  soveromsvinduet sitt  mens hun tok på seg et par svarte strømpebukser.

De tre  mennene  fra  Rikskriminalpolitiets kontor iakttok i taushet kvinnens  merkelige bevegelser.

For  å få strømpebuksa til å sitte  ordentlig, tok  hun  høye skritt  over usynlige hinder  og satte seg deretter gjentatte ganger bredbeint på huk.

Mandag morgen  hadde  kvinnen  blitt  funnet  på  kjøkkenet  i et rekkehus på Lidingö,  like utenfor Stockholm. Hun  satt  på gulvet  med  munnen på  vidt  gap  i en unaturlig stilling.  Blodet hadde  sprutet  opp på vinduet  og over den hvite orkideen i blomsterpotten. Hun  var kun iført strømpebukser og behå.

Den rettsmedisinske obduksjonen konstaterte i løpet av uka at dødsårsaken var forblødning som følge av et større antall kutt- og stikkskader, påført kvinnens  hals og ansikt med ekstremt aggressiv voldsbruk.

 

Kapittel  1

 

Klokka er kvart på  ni, fredag  den  tjueandre august.  Etter høysommerens dvelende  skumringer og lyse netter  senker  nå mørket seg overraskende fort  om  kveldene.  Det  er allerede svarte  natta  utenfor den innglassete  entreen  til Rikskriminalpolitiets  ledelse.

Margot Silverman går ut av heisen og fortsetter mot sikkerhetsdørene i foajeen.  Hun  er kledd  i en svart  omslagsjakke, hvit bluse  som  sitter  stramt  over  brystene  hennes, og svarte langbukser med  høyt  liv som  strekker seg over  hennes  voksende mage.

Uten  hastverk nærmer hun  seg de  to  roterende dørene  i glassveggen.  Vakten  sitter  bak  disken  med blikket  vendt  mot en skjerm.  Overvåkningskameraer filmer  alle  områder i det store huset døgnet  rundt.

Margot har lyst hår,  i en tone som polert  bjerk, samlet i en tung flette over ryggen. Hun  er trettiseks år, gravid for tredje gang og blomstrer med sine fuktige øyne og røde kinn.

Etter en lang arbeidsuke er hun nå på vei hjem. Hun har jobbet overtid  hver dag og fått  to advarsler om at hun  overdriver.

Hun  er Rikskriminalpolitiets nye ekspert  på seriemordere, spree  killers  og  stalkers.  Drapet   på  Maria Carlsson er  den første saken hun har fått personlig  ansvar  for etter at hun ble ansatt som etterforsker ved Rikskriminalpolitiet.

Det  fins  ingen  vitner,  og de  har  ingen  mistenkte. Offeret bodde alene, hadde  ingen barn,  jobbet  som produktkonsulent på IKEA, hadde overtatt foreldrenes nedbetalte rekkehus etter at faren døde og moren  hadde  flyttet til en omsorgsbolig.

Maria pleide å kjøre til jobben sammen med en kollega, men denne  morgenen sto hun ikke og ventet  nede ved Kyrkvägen. Kollegaen  kjørte  hjem til henne og ringte på, kikket  inn, gikk rundt  huset og så henne gjennom kjøkkenvinduet. Hun satt på gulvet, ansiktet var vansiret,  halsen  var skåret  nesten helt av, hodet  hang  til den ene siden med munnen åpen  i en merkelig stilling.

I den første rapporten fra den rettsmedisinske obduksjonen viser resultatet til en viss grad at munnen hadde blitt fikset på etter at døden  hadde inntruffet, men det ble tilføyet at det var en teoretisk mulighet  for at kjeven hadde låst seg i denne stillingen av naturlige årsaker.

Rigor mortis begynner i hjertet og diafragmaet, men brer seg allerede etter to timer til nakke  og kjeve.

Det er fredag kveld, og det er bare noen få personer som beveger seg i den store foajeen. To polititjenestemenn i mørkeblå skjorter står og snakker med hverandre, og en sliten politiadvokat kommer  ut fra et av rommene etter forhandlinger om en varetektsfengsling.

I samme  øyeblikk  som  Margot fikk  oppdraget som  etterforskningsleder, skjønte hun at det var en fare for at hun kunne bli overambisiøs, og for at hun kunne komme til å ville for mye og tenke for stort.

De ville ledd av henne hvis hun hadde sagt at magefølelsen hennes sa at det dreide seg om en seriemorder.

Denne  uka  har  Margot Silverman  sett  filmen  der  Maria Carlsson tar på seg strømpebuksa mer enn to hundre ganger. Alt tyder på at hun ble drept  like etter at filmen ble lastet opp på YouTube.

Hun  har forsøkt å tolke filmsnutten, men kan ikke se at det er noe spesielt med den. Det er ikke uvanlig at enkelte  har en fetisj når det gjelder strømpebukser, men det er ingenting  ved selve drapet  som tyder på den slags legning.

Filmen viser bare et kort klipp av en vanlig kvinnes liv. Hun er singel, har en god jobb og er på vei ut til et kveldskurs i tegneserietegning.

Det er ikke mulig å fastslå hvorfor  gjerningsmannen befant seg i hagen  hennes, om det bare dreide seg om tilfeldigheter eller om hendelsen var nøye planlagt, men i minuttene før drapet filmer han henne, og det må det være en grunn  til. I og med at han sender lenken til politiet, tyder det på at vedkommende vil vise dem noe.

Gjerningsmannen vil peke på noe hos nettopp denne  kvinnen eller enkelte kvinner,  eller kanskje  hele samfunnet.

Men som Margot ser det, er det ikke noe spesielt i kvinnens oppførsel eller utseende.  Hun  konsentrerer seg bare  om å få strømpebuksa til å sitte ordentlig, med rynket panne og trutmunn.

Margot har vært på befaring  i rekkehuset på Bredablicksvägen to ganger,  men hovedsakelig studert den forensiske filmdokumentasjonen av det uberørte åstedet.

Gjerningsmannens film framstår som nærmest kjærlig i forhold til politiets opptak. Kriminalteknikernes nærbilder av sporene etter det bestialske  angrepet er nådeløse.  Fra forskjellige vinkler filmes den døde der hun sitter bredbeint på gulvet i det mørke blodet. Behåen er skåret opp og henger ned langs den ene siden, et blekt bryst hviler mot magens oppressede valker. Det er nesten ingenting igjen av ansiktet, bare en gapende munn i en rød smørje.

Margot stanser som ved en tilfeldighet ved fruktfatet på salongbordet, kikker  bort  på polititjenestemannen som snakker i telefonen, og snur ryggen til ham. Et par sekunder ser hun på speilbildet hans i glassveggen mot den store lyssjakten  før hun tar seks epler fra skålen på bordet og legger dem i håndveska.

Seks er egentlig for mange, hun vet det, men hun klarte  ikke å stoppe før hun hadde tatt alle sammen.  Hun  tenker at Jenny kanskje kunne lage en liten eplekake i kveld, med karamellisert smør i kanel og sukker.

Tankene flyr ut av hodet hennes idet mobilen ringer. Hun ser på skjermen og ser bildet av Adam Youssef, som er medlem av etterforskningsteamet.

– Er du fortsatt på huset? spør Adam.  Si at du er der, for vi har …

– Jeg sitter allerede i bilen på Klarastrandsleden, lyver Margot. Hva var det du ville si?

– Vi har fått en ny film.

Hun  får et sug i magen og legger den ene hånden under  den tunge bulen.

– En ny film, gjentar  hun.

– Kommer  du?

– Jeg stanser og snur, sier hun og begynner å gå tilbake. Sørg for at vi får en kopi av filmen.

Margot hadde  kunnet  fortsette  ut  gjennom  entreen,  kjøre hjem og velge å overlate  saken  til Adam.  Hun  trenger bare  å ta én telefon for å få ett års svangerskapspermisjon med lønn. Det hadde hun  kanskje  gjort  hvis hun  hadde  visst hvor  voldsom den første saken hennes skulle komme  til å bli.

Framtiden er uviss, men planetene nærmer seg farlige konstellasjoner. I øyeblikket flyter hennes skjebne som et barberblad på stille vann.

Lyset i heisen gjør at ansiktet hennes ser eldre ut. Den tynne, svarte linjen av kajal rundt  øynene er nesten utvisket. Idet hun lener hodet bakover skjønner hun hva kollegene hennes mener når de sier at hun likner faren sin, den tidligere politimesteren Ernest Silverman.

Heisen  stanser  i åttende etasje, og  hun  går  gjennom  den tomme  korridoren så fort  hun  kan  med den store  magen  sin. Hun og Adam  overtok kontoret til Joona  Linna samme uke som politiet holdt sin minnestund for ham. Margot kjente aldri Joona personlig  og hadde  derfor  ingen problemer med det.

– Kjapp bil du har, sier Adam idet hun kommer  inn, og smi- ler med de spisse tennene  sine.

– Slettes ikke verst, svarer Margot.

Adam  Youssef  er tjueåtte  år,  men  ansiktet hans  er rundt som hos en tenåring. Håret  er ustelt og den kortermede skjorten hans  henger  utenpå  jeansen.  Han  kommer  fra en assyrisk familie, er oppvokst i Södertälje  og har spilt fotball i første divisjon.

– Hvor  lenge har filmen ligget på YouTube?  spør hun.

– Tre  minutter, svarer  Adam.  Han  er der  nå.  Står  utenfor vinduet  og …

– Det vet vi ikke, men …

– Jeg tror  det, avbryter  han. Jeg tror  det, det må han nesten være.

Margot setter fra seg den tunge veska på gulvet, setter seg på stolen sin og ringer til teknikerne.

– Hei, det er Margot. Har dere sendt en kopi? spør hun med hektisk  stemme.  Hør  her, jeg må få tak i et sted eller et navn, noe som identifiserer stedet  eller kvinnen  … Kjør på nå, dere får fem minutter på dere, gjør hva faen dere vil, men gi meg noe å gå etter så lover jeg å la dere komme  hjem til fredagskosen.

Hun legger fra seg mobilen  og åpner lokket  på pizzakartongen som ligger på skrivebordet til Adam.

– Er du ferdig med denne? spør hun.

Det  kommer  et pling  fra  innboksen, og Margot putter en pizzabit  fort  i munnen. En utålmodig rynke  har  kommet  til syne på pannen hennes. Hun klikker  på filmfilen og forstørrer bildet på skjermen,  kaster  fletta bak på ryggen, starter  avspillingen og triller stolen bakover slik at Adam også kan se.

Det  første  som  kommer  til syne,  er et lysende  vindu  som skjelver i mørket. Kameraet flyttes forsiktig  nærmere og noe løv stryker  over objektivet.

Margot får gåsehud  på armene.

Det  står  en kvinne  i det opplyste rommet, skrått  framfor tv-en,  og spiser is fra en plastboks. Hun  har  trukket ned treningsbuksa si og trukket ut den ene foten sånn at sokken  har fulgt med.

Hun  kikker  på tv-en, smiler av noe og suger på skjeen.

Det eneste som høres i rommet på politihuset er viftene i datamaskinen.

Gi meg en eneste  detalj  som  lar  seg spore,  tenker  Margot

mens  hun  studerer kvinnens  ansikt,  de vakre  trekkene rundt øynene,  kinnbeina og det avrundede bakhodet. Kroppen virker varm og svett. Hun  har nettopp gjennomført en treningsøkt.  Strikken  i den hvite trusa  er slakk etter mye vask, og behåen lyser gjennom  den fuktige trøya.

Margot lener seg nærmere skjermen,  magen presser mot lårene og fletta faller fram over skulderen igjen.

– Ett minutt  igjen, sier Adam.

Kvinnen  setter  isboksen  på salongbordet og går ut av rommet med treningsbuksa hengende  rundt  høyre fot.

Kameraet følger etter  henne,  flytter  seg sidelengs,  forbi  en smal verandadør og nærmer seg soveromsvinduet der lyset blir tent og kvinnen  kommer  til syne  igjen.  Hun tråkker av seg buksa og sparker  dem mot en lenestol med en rød pute i. Buksa flyr gjennom  lufta,  treffer  veggen bak stolen og faller ned på gulvet.

 

Kapittel  2

 

Kameraet glir  langsomt det  siste  stykket  gjennom  den mørke  hagen,  stanser  rett  utenfor vinduet  og svaier lett, som om det fløt på vann.

– Hun  ville ha  sett ham  hvis hun  bare  hadde kikket opp, hvisker Margot og kjenner at hjertet  slår fortere  i brystet.

Lys fra rommet skinner på bladene på rosebusken og lager en refleks i overkant av bildet.

Adam sitter og holder seg for munnen med den ene hånden.

Kvinnen  trekker av seg trøya,  slenger den på stolen  og blir stående en stund i den utvaskede trusa og den flekkete behåen, med blikket  rettet  mot mobiltelefonen som ligger og lades på nattbordet ved siden av et halvfullt  vannglass.  Lårene  hennes er spente  og rødlige etter treningsøkta og bukselinningen har etterlatt seg et rødt  spor over magen hennes.

Det fins ingen tatoveringer eller synlige arr på kroppen hennes, bare svake, lyse strekkmerker etter en graviditet. Rommet ser  ut som  millioner  av  andre soverom.  Det  er ingenting  som er verd så mye som et forsøk  på å spore.

Kameraet skjelver og glir bakover. Kvinnen tar vannglasset fra nattbordet og fører det til munnen idet opptaket stoppes.

– Faen også, faen også, gjentar Margot sammenbitt. Ikke en dritt.  Ingenting.

– Vi ser en gang til, sier Adam.

– Vi kan  se den tusen  ganger,  svarer  Margot og triller  stolen bakover. Gjør det, faen heller, vær så god, men du kommer ikke til å se en jævla dritt.

– Jeg ser en mengde ting, jeg ser …

– Du ser en villa, nittenhundretallet, frukttrær, rosebusker, termoglassvinduer, 42-tommers tv. Tom  & Jerry-iskrem, sier hun og gjør en gest mot skjermen.

Hun  har ikke tenkt  på det før, at vi er så like. Sett gjennom et vindu er en stor del av den svenske befolkningen til forveksling konformistisk. Utenfra  ser vi ut til å bo i samme type hus, vi ser like ut, vi gjør de samme tingene  og eier de samme objektene.

– Dette er helt sykt, sier Adam  med opphisselse  i stemmen. Hvorfor legger han ut filmer? Hva faen er det han egentlig vil?

Margot kikker ut gjennom det lille vinduet,  ned på Kronobergsparkens trekroner som er helt svarte mot den opplyste disen over byen.

– Dette er utvilsomt en seriemorder, sier hun.  Det eneste vi kan gjøre er å etablere  en første profil for å …

– Hva hjelper det henne? avbryter  Adam og skyver hånden gjennom  håret.  Han  står utenfor vinduet  hennes,  og du snakker om gjerningsmannsprofiler.

– Det kan hjelpe den neste.

– Men faen heller, sier Adam. Vi må gå ut med …

– Kan du holde kjeft et øyeblikk,  avbryter  Margot og tar mobilen  sin.

– Du kan holde kjeft, sier Adam med hevet stemme.  Jeg må da kunne  få si hva jeg mener,  eller hva? Jeg syns vi skal gå ut med bildet av denne kvinnen  på kveldsavisenes  nettsider.

– Adam,  hør  etter … vi hadde  håpet  å  kunne  identifisere henne  direkte,  det skal ikke så mye til, men vi har  ingenting, sier Margot. Jeg skal snakke med teknikerne, men jeg tror ikke de finner noe mer enn forrige gang.

– Men hvis vi får lagt ut et bilde av henne på …

– Jeg har ikke tid til sånt tull, avbryter  hun. Tenk deg om … Alt tyder på at han legger ut opptaket direkte  fra hagen, og da fins det selvsagt en teoretisk mulighet  til å redde henne.

– Det er jo det jeg sier.

– Men  det har  allerede  gått  fem minutter og det er ganske lenge å bli stående  utenfor vinduet.

Adam  lener seg fram  og stirrer  på henne.  De trette  øynene hans er blodskutte, og håret står rett til værs.

– Så vi skal bare gi opp?

– Det haster,  men vi må tenke langsomt, svarer hun.

– Greit, sier han irritert.

– Gjerningsmannen har  fått  selvtillit  og  vet  at  han  ligger langt foran  oss, forklarer Margot kjapt  og tar den siste pizzabiten.  Men jo mer vi lærer om ham,  desto nærmere …

– Lærer  oss? Det er bra,  men det er ikke helt det jeg føler for akkurat nå, sier Adam og tørker bort svette fra overleppen. Det lot seg ikke gjøre å spore den forrige filmen, vi fant ingenting på åstedet og vi kommer ikke til å kunne spore denne filmen heller.

– Ikke teknisk,  det er lite sannsynlig,  men vi kan  forsøke å sirkle ham inn ved å analysere  filmene og volden, svarer Margot og kjenner  at fosteret  sparker  i magen. Hva er det egentlig vi har sett hittil, hva har han vist oss, og hva er det han ser?

– En kvinne  som har  trent  og spiser is og ser på tv, svarer Adam innledende.

– Hva sier det om drapsmannen?

– At han  ikke  liker  kvinner  som  spiser  is … jeg vet ikke, stønner  Adam og skjuler ansiktet i hendene.

– Skjerp deg nå.

– Beklager, men …

– Jeg heller til teorier som at morderen legger ut en film som viser øyeblikket  før drapet, sier Margot. Han  tar seg god tid, nyter  situasjonen og … vil vise oss kvinnene  i live, vil bevare dem levende på film, kanskje er det de levende han  er interessert i.

– En voyeur,  sier Adam  og kjenner  at han  grøsser  av ubehag.

– En stalker,  hvisker hun.

– Fortell  meg hvordan skal  jeg filtrere  lista  over  alle svin som er løslatt  fra fengsler eller psykiatriske institusjoner, sier Adam mens han logger seg på politiets  intranett.

– En voldtektsmann, grov voldtekt, forfølgelsesmani. Han  skriver fort, klikker  seg fram og skriver videre.

– For mange treff, sier han. Tiden løper ut.

– Legg inn navnet  på det første offeret.

– Ingen treff, sukker  han og drar  seg i håret.

– En serievoldtektsmann som er forhindret, kanskje kjemisk kastrert, sier Margot mens hun tenker.

– Vi må samkjøre registrene,  men det tar  for lang tid,  sier han  og reiser seg fra stolen.  Dette  går ikke.  Hva  faen skal vi gjøre?

– Hun er død, svarer Margot og lener seg bakover. Hun har kanskje  noen minutter igjen, men …

– Jeg vet ikke om  jeg fikser  det her,  sier Adam.  Vi kan  se henne, vi kan se ansiktet hennes, hjemmet  hennes … herregud vi ser rett inn i livet hennes,  men vi kommer  ikke til å få vite hvem hun er før hun er død og noen finner liket.

 

Stalker av Lars Kepler er i salg fra 30. oktober i bokhandel og på nett.

Ukens mest leste innlegg