Fakta i skjønnlitteratur

Dette er del to av innlegget om bybrannen 1702. Les første del her.

Knaggene i de to bøkene om bybrannen er de faktiske hendelsene, og mine mennesker er plassert inn i et tidsriktig bilde. På grunn av skriftlige kilder fra rettsprotokoller vet vi mye om hva som skjedde den dagen.

En av Manufakturhusets brannbøtter i lær. (Kan sees på Historisk museum, Bergen Museum. Foto: May Lis Ruus)
En av Manufakturhusets brannbøtter i lær. (Kan sees på Historisk museum, Bergen Museum. Foto: May Lis Ruus)

Det er fascinerende å se hvordan folk reagerte og oppførte seg. Vi har til og med enkelte utsagn fra hva de ropte til hverandre:

– Der er brann!

– Her er ild løs!

– La det brenne, men redd Kontoret!

Denne skjebnesvangre dagen følger vi både kjente og ukjente mennesker, og vi ser ikke bare Lucies perspektiv. Siden det er så gode historiske kilder fra brannen 1702, tok jeg med folk fra virkeligheten og flettet dem inn i handlingen.

Leieboeren i Ole Salmakers hus, Jan Wæsselmand var ansatt på Manufakturhuset. Da han traff forstanderen ved Manufakturhuset, Jacob von Wida, sa han at han ikke hadde sett noen ild løs, og etter å ha snakket litt om lønn, ruslet Wæsselmand videre til Bertel Redder, hanskemakeren som holdt til ikke langt borte.

Familien til Ole Salmaker er oppdiktet. Alt vi vet er at brannen startet i Ole Salmakers hus, og at det var en eldre kvinne som het Johanne Christensdatter der, en jente som het Kirsti, og en gutt på loftet som ropte. Hollenderkvinnen i et nabohus er også nevnt i kildene. Veveren Jan Rot bodde i Marken, og det er nevnt i boken.

Visestattholder i Norge, Fredrik Gabel var i Bergen denne dagen, slik han er det i boken. Han befant seg ute i fjorden da de så røyk stige opp mot himmelen. Han trodde først at det var bønder som hadde tent en lyngbrann. Da han så kruttrøyk, skjønte han at de sprengte hus inne i byen.

At det foregikk en begravelse i Nykirken og en dåp i Korskirken, er også historisk korrekt.

Det er også riktig at folk tok med seg sine eiendeler og flyktet opp i høyden. Ingen ville hjelpe med slukking, ikke engang sine egne hus. De visste at det var nytteløst, det var ikke annet å gjøre enn å bygge opp igjen husene etterpå. Verre var det for de rike, for de hadde mer å tape om alt brant ned. Både private møbler og gjenstander, samt verdifulle varelagre ville gå tapt om ikke folk hjalp med å få det ut.

Men det mest påfallende var vitnemålene om at folk sa at de heller ville se husene sine brenne ned, enn å hjelpe de rike, som aldri hjalp andre enn seg selv.

Kun kjøpmennene på Det Tyske Kontor ville allmuen hjelpe, for de hadde hjulpet bergenserne under tidligere branner. Men selv om de prøvde, var det nytteløst, for brannen var for voldsom.

Også bønnen til forbipasserende som fru Magers, Jørgen Thor Møhlens kone, roper ut, er fakta. De bodde i det første huset i det som er Gågaten nå, og det var et av de største og fineste husene i Bergen. Jørgen var i København da Bergen brant, men ellers stemmer familierelasjonene.

Virkelighetens deltakere på branndagen er likevel bare bipersoner i min historie, for det er Nattmannens datters karakterer vi følger.

strandgaten1686
Strandgaten med Muren på venstre side. Jørgen thor Møhlens hus og handelsgård var nærmest Muren på nedsiden mot sjøen. (Bilde fra Bergen bys historie II)

Foredrag om brannen på Bergen Offentlige Bibliotek

For de som vil vite mer om brannen og om gjenoppbyggingen etterpå, anbefales foredraget Sortere enn ravne av Tryggve Fett 28. oktober. Jeg skal dit og si noen ord om Nattmannens datter 21 og 22.

Les mer om Fetts foredrag på Bergen Off. Biblioteks nettside

 

Fortsettelse fra innlegget Bybrannen 1702.
Hentet fra bloggen til Nattmannens datter.

Ukens mest leste innlegg