Da pesten kom til Norge

standard_svartedauden__e2_80_93_2_1Mens Svartedauden herjet Norge, skrev nesten ingen om den. Og om noen skrev, er det ikke til å finne i dag. Bare noen få testamenter finnes. Mye av det vi mener vi vet, er fra utenlandske kilder. Vi vet ikke hvor mange som døde. Antagelsene er at Norge hadde 300 000 innbyggere før Svartedauen, og bare 150 000 etter den. I år 1400 var folketallet rundt 100 000 – det hadde kommet flere farsotter etter Svartedauden.

En liten bakterie

I 1890-årene ble morderen avslørt, en liten rund bakterie som fikk navnet Yersinia pestis.
Den angriper gjennom sår og slimhinner, men kan ikke trenge gjennom hud. Y. pestis ble båret av lopper, og selve langtransporten av den ble besørget av loppen Xenopsylla cheopis som levde på den svarte rotten.
For pesten kom langveis fra, fra de kirgisiske steppene i Sentral-Asia. Der hadde den levd lenge, i smågnagerbestanden. Vi vet at pesten drepte mennesker der alt i 1339. Karavaneveiene til handelsbyene ved Svartehavet gikk gjennom disse øde strøkene, og pesten fulgte med på ferden. I 1346 nådde den Krimhalvøya, der en mongolhær beleiret den rike byen Caffa, som ble holdt av genovesiske handelsmenn. Pesten herjet i denne hæren, og skribenten Gabriel de Muzzis hevder at mongolene skjøt pestlik over bymurene med katapulter og smittet forsvarerne.

Sommeren 1347 rømte en del galeier med overlevende fra Caffa og dro til Genova og Venezia i Italia. Da de kom fram, hadde pesten begynt å ta dem. Noen av galeiene sank, andre ble jagd videre, og etter andre forsøk på å komme i land endte noen av dem i Marseille. Nå var pesten på det europeiske fastlandet.

25 millioner døde i Europa

Europa var allerede i krise. Befolkningen hadde økt mens matproduksjonen hadde minket. Fattigdommen var enorm, hygienen katastrofal og legevitenskapen maktesløs mot pesten.

Jakten på syndebukker og årsaker var desperat. I mange land fikk jødene skylden og ble myrdet i titusenvis.

Vanlig sykdom eller Guds straff?

Vitenskapen diskuterte om pesten skyldtes miasma – giftig luft som de trodde steg opp av havet utenfor India. Mange av Kirkens menn snakket om Guds straff for menneskenes synder.

I boka Jerngrep lar jeg en «klok kone» mene at det er vanlig smitte, som kan hindres ved å isolere Eyvind Bolts ættegård fra alle andre i bygden. De gamle legekonenes viten var i høyeste grad empirisk, de bar generasjoners praktiske erfaring for hva som virket mot dette eller hint, og hva som ikke gjorde det.

Pave Clemens VI trodde nok også at pesten var en reell sykdom. Han utlyste at alle som døde av pesten hadde syndenes forlatelse og tillot legene å obdusere pestlik for å finne årsakene til smitten. Og han forbød de enorme prosesjonene der tusener bar helgenbilder for å mildne pesten, fordi han forsto at dette bare økte smittefaren. Men han helgarderte, han satte også sammen en lang «botsmesse» på latin.

Pesten i Norge

Pesten kom til Norge med skip, men ikke bare det som kom til Bergen i 1349. Det var kanskje det første, men det er flere sagn om pestskip som drev inn i fjordene. I den første boka i Bolt-serien lar jeg det drive inn ett ganske nær nåværende Orkanger.
Svartedauden spredte seg med skipsfarten langs kysten og langs allfarveiene til lands. Det forvirret nok mange at den lignet tre sykdommer som fulgtes ad: Noen fikk en lungesykdom, andre fikk de svarte byllene, andre igjen døde av noe som lignet blodforgiftning. Nå i ettertid mener vi det avhang av hvilken måte de var smittet på: Loppebitt i en blodåre ga den galloperende blodforgiftningen, loppebitt i en vene ga trolig den langsommere byllesotten, der offeret gjerne var i live til kroppen var dekket av byller store som egg, først og fremst ved lymfeknutene som i armhuler og lysker. Og dråpesmitte, som du kunne få når en som var angrepet i lungene hostet på deg, ga en temmelig rask, men fryktelig død.
En liten prosent overlevde og ble immune, slik min hovedperson Eyvind Bolt gjør det.

Pesten i Trøndelag

Vi vet at pesten hadde nådd Nidaros høsten 1349. I oktober døde erkebiskopen, og etterhvert døde så godt som alle de 300 prester og andre geistlige i bispedømmet. De hadde gjort sin plikt og gitt den siste olje til de døende, og fått smitten selv.
Under Svartedauden ga mange jord, hele gårder eller annen eiendom til Kirken, som betaling for sjelemesser, når de mente døden var nær. Kirkens eiendom vokste. Det er uvisst om Kirken benyttet seg bevisst av dette, slik jeg antyder i bokserien.

Øde bygder

Nidaros var en storby med 3000 mennesker tett sammen og ble forferdelig hardt rammet, slik alle byer ble det. Sagnene sier at bygder som Stjørdal, Verdal, Selbu og Tydal ble hardt herjet av pesten. Noen ble angivelig helt avfolket, som Meråker, Oppdal, Hemne og visstnok Verran. Derimot berget bygdene nord for fjorden og nord for Snåsavatnet seg nesten urørte – alt i følge sagnene.

Over hele landet oppsto det en indre folkevandring. Folketallet hadde vokst raskt i de
siste generasjonene før Svartedauden, mens  det mest brukbare jordbrukslandet allerede var oppdyrket. Derfor hadde tusenvis av nye små gårdsbruk blitt ryddet helt opp mot fjellet.
Men mens folketallet vokste, ble klimaet verre. Gjennomsnittstemperaturen sank. Det ble ekstremt vanskelig å overleve på disse brukene som lå i strøk med lang, kald vinter og kort sommer.

Eyvind Bolts tilfluktssted, «Jernadalen», er et slikt sted, høyt oppe i en fjelldal i Jemtland. Denne dalen og de fortvilte levekårene der er grunnen til at min «Kolrun» er blitt jeger og bueskytter: Moren er enke, gården gir lite, og noen må skaffe kjøtt på bordet.

Det var folk fra slike steder som først og fremst søkte seg til bedre bygder. Tusener av gårder stod tomme, og prisen for å bygsle jord var sunket dramatisk. I serien følger jeg en slik vandring over fjell og sjø, når ni huslyder fra en fjelldal i Jemtland legger ut på en reise med alt de eier, mot det forjettede land – Boltættens tomme gårder i Verran.

Oppdiktet? Ja, bevares! Men det samme må ha skjedd hundrevis av ganger, hundrevis av steder, i det store tomrommet som Svartedauden etterlot seg.

 

Willy Ustad fotografert under og etter boksignering og foredrag i Steinkjer.Willy Ustad er aktuell med spenningsserien Sagaen om Eyvind Bolt

Ukens mest leste innlegg