Drømmenes kraft – en novelle av Jane Mysen

jane-mysen2Det er ikke bare seriebøker forfatterne våre skriver. Noen ganger skriver de også noveller, og denne novellen er skrevet av forfatteren av Flammedans, Jane Mysen. Kos deg med den! 

Karina går med lette skritt fra parkeringsplassen, mot den høye steinmuren som strekker seg over hele det kuperte, gresskledde området. Øverst på muren, stikker et lavt piggtrådgjerde mot en høy, klarblå himmel.

Smågrusen knaser under skosålene, og hun går et skritt til siden, ut på plenen hvor det ligger visne blader fra i fjor. Bjørkene står i en rekke på hver side av veien, det er så vidt de kan vise til nye skudd denne tidlige vårmorgenen. Ved noen av stammene stikker beskjedne blåveisknopper opp, som om de er nysgjerrige, men engstelige for hva som vil møte dem. Like redde og usikre som henne, tenker hun.

Veien har hun gått mange ganger, men det kunne like gjerne vært den første, for det er noe annet enn det vanlige som venter henne akkurat i dag. Det lukter friskt etter duskregnet som kom natten før – en duft med et løfte om vår, sommer og en ny start.

Idet stegene stilner, våkner fuglesangen, men selv om det er i begynnelsen av mai, ligger en og annen snøflekk på de mest skyggefulle stedene.

Hun setter seg på en hvitmalt benk utenfor fengselsmuren, i fanget hennes hviler en langstilket, rød rose. Håndvesken setter hun ved siden av, den blir en svart lakkflekk mot det hvite.

Karina blir fylt av vemod ved tanken på alle som hadde sittet der før henne. Alle de håpefulle – alle de som har vært alene i måneder og år, alle som midt i lengsel, tvil og sorg, har funnet ut at de vil satse på sin elskede, bror, far, mor …

Hånden vandrer av seg selv ned i håndvesken, finner lommeboken med fotografiet av Aleksander og henne. Munnen former seg i et smil når hun holder passfotoet mellom fingrene – de rødlakkerte neglene står i sterk kontrast til det sorte og hvite.

Da fotografiet ble tatt feiret de hennes toogtjueårs dag, bare noen timer før de satte seg med dinglende, nakne føtter på bryggekanten ved landstedet til foreldrene hennes. Et øyeblikk kan hun kjenne smaken av reker og øl – i et indre bilde ser og hører hun seilbåtene, motorbåtene, en sjekte, måkeskrik.

Selv om omgivelsene står sterkt i minnet, er det likevel Aleksanders nærhet hun føler sterkest. Varmen og ømheten, den kjærlige berøringen – henne selv, drikkende av kjærlighetens beger.

Karina betrakter sitt eget hår som var lengre den gangen. Kinnbena er høye, en arv etter moren. Øynene funklet av glede, og hun hadde på seg den hvite blusen med rosa, broderte blomster – den som ble liggende i en tull på gulvet i leiligheten de hadde sammen, senere på ettermiddagen da de elsket.

Varmen og lengselen fyller brystet ved synet av Aleksanders mandige, litt firkantede ansikt. Han er fire år eldre, og mot hennes solbleke hår, virker hans bekmørkt, det vipper utover ved overgangen til halsen. Øynene ser svarte ut, tennene jevne, hvite – han smiler til henne.

Hun løsriver seg fra det slitte fotografiet og stirrer mot murens massivitet. Noe tungt legger seg om gleden, en slags sorg, en pine hun har følt på helt siden den dagen politiet kom og hentet ham.

Hun trekker pusten dypt, blikket ble en anelse uklart når minnene om det som skjedde for fire år siden, siger innover henne.

 

Aleksander var en drømmer, foreldrene hennes sa det, alle sa det. Men hun elsket drømmene hans, de var næringen hun trengte for å komme seg gjennom en tung studietid. Sammen spant de seg inn i en kokong av fantasier, uten å vite, uten å forstå at skjebnen kunne ha andre planer.

Da de flyttet sammen var det mange som ristet på hodet. De var begge studenter, og det var bare hun som hadde arbeid.

Aleksander var skoletrøtt, men hun ble sjokkert da han plutselig sa at han ville avslutte utdannelsen. Han var sliten av å sitte ved skolebenken, sa han, og hadde i hemmelighet søkt og vært til flere jobbintervju uten å ha funnet det rette. Omsider hadde han blitt tilbudt det han beskrev som drømmejobben. En mellomlederstilling i en større industribedrift med innkjøpsansvar for innkjøp.

Karina forsto at han hadde bestemt seg, og konsentrerte seg om studiene og en forestående eksamen – Aleksander virket fornøyd, det var det viktigste.

Han kastet seg over innkjøpsjobben med en glød hun ikke hadde sett hos ham før. Hun følte seg ofte ensom, for han kom som regel sent hjem. Likevel kunne hun ikke få seg til å klage. De hadde det bedre enn noen gang, han var kjærlig og oppmerksom når han var hjemme. Han snakket om at de skulle kjøpe seg et hus, at de skulle gifte seg og få barn. – Vi skal ha hage utenfor hvor vi skal plante et epletre, et liv for fremtiden, sa han. – Det er derfor jeg er så mye bortefor å legge opp penger så vi skal slippe å snu på kronen slik vi gjør nå.

Hun hadde nikket og smilt – hadde jo selv den samme drømmen.

Men dirrende uro la seg likevel i magen etter som tiden gikk. Mange slags spørsmål kvernet i bevisstheten, hun stilte noen av dem, men han svarte bare svevende.

 

Det var en sen kveld, og hun forberedte seg til eksamen at det banket på døren. Hun ble sjokkert da hun oppdaget hvem som stod utenfor – politiet! Og de spurte etter Aleksander.

Forvirret hadde hun bedt den uniformerte kvinnen og mannen, komme innenfor. Da var hun overbevist om at det hele var en misforståelse, og at alt ville gå i orden bare Aleksander kom hjem.

Men allerede før han kom hjem, hadde de lagt ransakningsordren foran henne. Hun var lamslått da de begynte å endevende leiligheten.

Ingenting gikk som hun hadde håpet, og da Aleksander kom, gikk den grufulle sannheten opp for henne. Likevel nektet hun å tro det, da hun hørte dem fortelle at Aleksander var anklaget for å ha tatt imot bestikkelser. Aleksanders løgner ble bare til et nett som snørte seg mer og mer om ham, selv følte hun det som om hun skulle bli kvalt.

Øyeblikket de tok ham med seg var det frykteligste i hennes liv, og hun husker sin egen gråt, fortvilelsen og sorgen.

Kort tid etter skulle saken opp for domstolen, og hun hadde aldri kjent slik spenning som da hun gikk inn i rettslokalene. Dommen var klar – Aleksander ble erkjent skyldig, og dømt til ett års ubetinget fengsel.

 

Så fulgte en tid med usikkerhet, en tid hvor tankene om det Aleksander hadde gjort kvernet døgnet rundt.

Først etter to måneder greide hun å besøke ham, og det var som om murene klemte seg om henne da hun passerte de åtte dørene – tre kontroller måtte hun gjennom. Håndvesken ble gjennomlyst, legitimasjonen ble sjekket, før metalldetektoren. Hun fikk beskjed om at rommet ikke ville bli avlyttet, men følte seg likevel avkledd da hun endelig stod i rommet hvor de skulle ha sitt privatliv i årene fremover.

Hun holdt på å knekke fullstendig da Aleksander dukket opp. Han var kledd i vanlige klær, men virket blekere og magrere. Alt hun hadde lyst til, var å legge armene om ham, fortelle ham at hun elsket ham like høyt og at hun hadde tilgitt.

Men det ble han som omfavnet henne. Ord var overflødige. Han gråt med ansiktet begravd i håret hennes, beklaget at han hadde påført henne den veldige smerten. Han sa at han ville ha gjort det annerledes om han hadde fått muligheten. Men han kunne ikke gjøre om livet deres, han hadde gjort sitt valg.

Så presset han leppene mot hennes, klamret seg til henne som om hun skulle være det siste halmstrå til livet, virket et kort øyeblikk inderlig skjør og fortapt.

Et skap stod ved den ene veggen. I det lå laken og sengetøy. Det føltes merkelig, men også riktig da de la seg på sofaen – da han kledde av henne og gjorde henne til sin, var det med en lidenskap som for en stakket stund ga livet lysere nyanser.

Etterpå lå de med armene om hverandre, hvisket stille, ga hverandre løfter om evig troskap.

To timer var alt de fikk – to fattige timer … Da hun forlot fengselet følte hun seg tom og styrket på samme tid. Tom fordi hun måtte forlate ham i ensomhet, styrket fordi hun visste hvor sterk kjærligheten hans var.

 

Hun besøkte ham en gang i uken. De snakket om kjærlighet, om livet som ventet dem når han slapp ut.

Ukene og månedene gikk med gnagende lengsler, fordømmelse fra familie og venner. Alle prøvde å overbevise henne om at Aleksander ikke ville greie å holde seg på matta når han kom ut – at det var slik det var med mennesker som ønsket å ta snarvei til rikdom. Noen sa til og med at han ville forlate henne, at hun ville stå tilbake med en følelse av å være brukt.

Men hun sløste ikke med livet – øyeblikkene med Aleksander var det hun levde for.

 

En tåre dryppet på fotografiet. Karina tørker den av med pekefingeren, og legger bildet tilbake i lommeboken. Hun vet ikke hvorfor hun gråter.

Hun legger hodet bakover, stirrer på himmelen. Skyene har forsvunnet, en liten vind rasler i bjørkegreinene. Gresset virker grønnere, to blåveis har åpnet sine kronblader ved den nærmeste trestammen.

Hun kikker på armbåndsuret – tiden er inne …

På skjelvende ben, reiser hun seg. Tanken på at Aleksander er på vei ut til henne, gir henne hjertebank. Hun er klam i hendene, og lett omtåket nærmer hun seg porten. De har snakket mye om dette øyeblikket, men det føles likevel skremmende.

Døren ved siden av den store porten blir åpnet idet hun er nesten fremme ved muren. Så står han der, like høy, like mørk, med en blanding av smerte og glede i det vakre ansiktet.

Nå greier hun ikke lenger å holde tilbake, men springer mot ham. Hun slenger armene om den sterke nakken, munnen søker hans. Et øyeblikk virker det som om han skal knuse henne.

 

Fengselsmuren blir mindre og ufarligere idet de forlater området. De går tett omslynget, som om de er redde for å miste det de akkurat har fått tilbake.

Han løfter hendene hennes mot munnen, kysser fingertuppene med en heftighet som tar pusten fra henne. De ler – den lille spiren av gleden fra fortiden flagrer som kolibrivinger mellom dem.

De når toget akkurat, skynder seg å ta en toseter, før en unggutt med skolesekk og discman. Gutten himler med øynene og snøfter irritert, før han subber videre innover midtgangen.

Karina hviler hodet på Aleksanders skulder, mens hus og trær  i fargerike skygger farer forbi. Fingrene hans leker med hennes, studerer neglene og linjene i håndflaten, stryker over de så vidt synlige blodårene på håndbaken. Innimellom legger han munnen mot øret hennes, hvisker ord som får kinnene hennes til å gløde.

Det er som om årene de har vært atskilt er blitt visket vekk. Nå kan hun bare tenke på tiden før og det som skal komme. Fremtiden. Ordet virker ikke så skremmende lenger, for de er to nå, og hun slipper å stå alene mot fordømmelsen og mistroen.

Han tar hånden hennes idet de går ned på perrongen på Oslo S. Plutselig er han som et lite, engstelig barn. Hun klemmer til forsiktig og smiler. – Dette går bra, Aleksander. Alt er som før.

Aleksander svarer ikke, bare fortsetter å knuge hånden hennes mens de går mot hovedutgangen og ut på Karl Johan.

Tårene er ikke langt unna når hun oppdager hvor beveget han er. Hun har nytt friheten som en selvfølge, for ham er det yrende bybildet en åpenbaring.

 

Endelig kan hun sette nøkkelen i dørlåsen og vri om. Det er den samme leiligheten som den gang politiet hentet ham, navnet hans står sammen med hennes på navnskiltet i gull på sort.

Karina rekker knapt å sette fra seg vesken før Aleksanders sterke armer løfter henne. Hun legger armene mykt om halsen hans, stirrer ham inn i øynene mens hun duver mot soverommet. Vagt merker hun at føttene dulter borti dørkarmen, før han legger henne fra seg på sengen.

Tilbake er øyeblikket da hun fylte tjuefem. Men denne gangen er det en blå bluse som faller på gulvet sammen med en dongeribukse og hvitt, nyinnkjøpt blondeundertøy.

Han drysser kyss og kjærtegn over henne, hver minste berøring er med på å ildne oppunder lengslene hun har hatt etter akkurat dette øyeblikket. Hun sukker stille og åpner seg som blåveisen ved lønntrærne. Forløsningens øyeblikk er kommet, ikke på lakener fra et trangt skap innenfor tykke murer, men på silke hun fikk av moren til jul.

 

Kroppen hennes brenner fremdeles etter kjærtegnene hans, når de litt senere ligger ved siden av hverandre på sengen. Hun ligger på siden, hviler tilfreds hodet mot overarmen hans. Luften er fuktig av elskov, og hun beundrer det forsiktige muskelspillet under den bleke huden, mens hun stryker en finger frem og tilbake over brystkassen hans.

Han ligger med øynene lukket. Vippene lager skygger mot kinnene, leppene beveger seg svakt, som om det er noe han skal si.

Øyeblikket er magisk, hun våger ikke slippe spørsmålene som ulmer på leppene.

– Jeg skal finne en jobb. Det kommer lett. – Snart kan vi kjøpe oss en større leilighet og få ungene vi drømte om.

– Ja. Hun hvisker.

– Og vi skal plante et epletre i hagen, slik vi planla.

Hun nikker, med tårene rennende nedover kinnene. Men hva gjør det vel å gråte, når det er av lykke.

Han ruller seg over på siden, legger nesen mot hennes, blikkene deres synker i hverandre. – Disse årene har tatt fra oss mye, men ikke det viktigste, fortsetter han å hviske. – For drømmene har vi tilbake.

Nok en gang nikker hun. Hun er overbevist. Endelig skal drømmene bli til virkelighet.

Ukens mest leste innlegg