Mitt livs reise

Else Berit KristiansenNår jeg nå har satt punktum i siste bok i I krig og kjærlighet …, er det med et vemod som er godt. Jeg vil først og fremst takke alle dere som har fulgt meg trofast gjennom syv år. Hver og en av dere har gitt meg mitt livs reise. Dere har gitt meg muligheten til å fullføre en lang fortelling som jeg har gått svanger med siden jeg var lita jente. Jeg vil også takke Cappelen Damm, som har hjulpet meg å nå ut til dere lesere, eller hverdagsmennesker som jeg liker å kalle dere. Det var hverdagsmenneskene som bar oss på ryggen gjennom krigen, derfor var det dere jeg ønsket å fortelle historien min til. Takk også til min redaktør Ann-Louis Nerem og konsulent Marit Haug, som begge har vært min viktigste støtte, inspiratorer og læremestere.

Idéen til I krig og kjærlighet … begynte med erkjennelsen av hvordan okkupasjonsårene hadde påvirket meg selv. Barndommen bar sterkt preg av voksne som var traumatiserte og hemmelighetsfulle, hva angikk hendelsene under og etter krigen. Det var så mye som skulle skjules, men som allikevel «lekket» i ulike sammenhenger, og fikk meg til å kjenne utrygghet som barn. Da jeg så ble tvunget til å gå tilbake i tid for å undersøke grobunnen til vansker i egen familie, oppdaget jeg at årene 1940-45 stakte seg ut som en slags basis for all elendigheten. De voksne hadde forsøkt å glemme ved å feie krigen under teppet. Det gikk ikke. Sårene var ikke grodd. De var blitt mer og mer betent jo flere år som hadde gått.

Ikrig1  IKogK_46

Jeg lette etter svar i litteraturen. I over tjue år leste jeg historiske nedtegnelser fra krigen, fortellinger fra fangeliv, hverdagsliv og motstand. Hele tiden savnet jeg skjønnlitteratur som kunne gi meg en dypere forståelse av det som hadde skjedd. Drevet av et sterkt behov for innsikt i min egen bakgrunn, lette jeg etter et verk som kunne gi meg alle svarene. Det fantes ikke. Okkupasjonsårene i Norge var aldri blitt behandlet skjønnlitterært som et helhetlig emne. Bare stykkevis gjennom belysning av enkelte begreper vi kjente fra krigens dager.

Det var ingen annen utvei enn å skrive selv. Jeg har forsøkt å belyse de fleste emner som har med okkupasjonsårene å gjøre, og sette dem inn i en sammenheng. Motivert av overbevisningen om at jeg ikke var den eneste i dessertgenerasjonen som trengte svar, gikk jeg til oppgaven. Når jeg ser tilbake, har jeg opplevd det litt som et press, men mest som et kall, å få fullført. Mitt håp er at I krig og kjærlighet … har gitt deg som leser et mer nyansert syn på krigen enn du kanskje hadde fra før. Nyansene er viktige for å ta steg mot forståelse og forsoning. I tillegg har jeg hatt et håp om å få fram at krig aldri er en løsning på noe som helst. Krig bringer bare enda mer elendighet, uansett hvordan man vender og vrir på det.

Sist, men ikke minst, håper jeg at du har hatt glede og kanskje litt nytte av å følge Kristin, Hjørdis, Ivar, Jan og alle de andre gjennom et årelangt «forhold» til dem. De er fiktive personer, men samtidig like virkelige som deg og meg. Nettopp det at vi kan grave dypt i andre menneskers sinn og skjønne hvorfor de handler som de gjør, er skjønnlitteraturens store styrke og verdi. Den kan gi oss uvurderlig innsikt i mennesker og begivenheter, som gjør at vi kan forstå oss selv og dem bedre, og på den måten gi vårt lille bidrag til en bedre verden.

I krig og kjaerlighet 42_omslagsforside   I krig og kjærlighet 36  Krigogkjar31

Ukens mest leste innlegg