«I krig og kjærlighet …» og den eldre garde

I krig og kjaerlighet 30_omslag_CDSom forfatter tror jeg man alltid er spent på hvordan en bok vil bli mottatt av leserne.

Siden jeg skriver om krigsårene, var det en ekstra nervøsitet knyttet til om noen av den eldre garde ville finne fortellingen min interessant, og om de kunne kjenne seg igjen i beskrivelsen av okkupasjon og krigstilstander i Norge i 1940-årene.

Min far, som hele tiden har vært en av de viktigste kildene mine når det gjelder både faktakunnskap og hvordan det var å være underlagt nazistene, ga meg en indikasjon på at jeg hadde lykkes i å formidle den rette stemningen. Problemet var at han var meget ung under krigen. Dessuten ble han tvunget til å flykte til Sverige allerede i 1942. Derfor var det mye han ikke fikk med seg av de tre siste årene av nazistenes okkupasjon her hjemme.

Imidlertid jobbet han på hotell Savoy i Malmø da konsentrasjonsleirfangene kom til Sverige i de hvite bussene. Hotellet ble omgjort til mottakssentral, og slik fikk jeg en førstehåndsbeskrivelse av hvordan det var å ta i mot og pleie de syke, som jeg brukte til å formidle deler av Ivars historie.

far
Far

Omkring bok seks fikk jeg den første telefonen fra en dame i Ålesund, som også var gammel nok til å ha gjennomlevd krigen. Hennes entusiasme og engasjement inspirerte meg da jeg skrev videre. Senere var det flere som ringte som ville formidle at de kjente seg igjen, og som hadde historier å fortelle fra de vonde årene. Etterhvert forsto jeg at det måtte være et forholdsvis tallrikt antall av den eldre garde som leste bøkene mine.

Når jeg besøker hjembyen min Hamar, hender det at jeg blir gjenkjent på gaten. Her forleden skjedde det. En dame kom bort til meg og begynte å prate. Hun kunne fortelle at hun kjente en dame på 93 år som fulgte serien ivrig. Tilfeldighetene hadde seg slik at vi var i nærheten av sykehjemmet der hun bodde, og jeg fikk treffe henne. Åse på 93 er utvilsomt en av de eldste som leser «I krig og kjærlighet …» I tillegg til å leve seg inn i historien om Kristin og Ivar og alle de andre, var hun glad for at bøkene er lette å holde i, at skriften er stor, og at de ikke er for lange.

Selv kan jeg vanskelig tenke meg noe bedre enn å treffe lesere, og det er spesielt hyggelig og lærerikt  å møte noen som levde i den tidsperioden jeg skriver om.

ÅSE FRA HAMAR
Åse på 93 følger «I krig og kjærlighet …» og venter spent på bok 45. Her fikk vi oss en hyggelig prat om krigens dager og om lesing.

Ukens mest leste innlegg