Hvorfor fikk vi egentlig ny Grunnlov i 1814?

Hvorfor fikk vi egentlig en ny Grunnlov i 1814? Her har du historien!

I 1814 hadde Norge vært i union med Danmark i over 400 år, og all makt var samlet hos den danske kongen. Etter at Danmark havnet på tapende side under Napoleonskrigene, så kong Frederik 6. seg nødt til å overgi Norge til Sverige som ledd i en fredsavtale.

Den danske prinsen Christian Frederik, som på det tidspunktet var kongens representant i Norge, anerkjente ikke vilkårene i denne fredsavtalen, og innkalte til møte i februar 1814 for å diskutere Norges fremtid. Her oppstod det bred enighet om at Frederik 6. ikke hadde rett til å gi Norge til Sverige. Dermed ble det valgt en forsamling som skulle utforme en ny, selvstendig grunnlov, for å gi det norske folk suvereniteten tilbake. Denne forsamlingen er det vi kjenner som Riksforsamlingen, og bestod av 112 folkevalgte representanter. De møttes på Eidsvoll i april og mai 1814.

Eidsvoll

Etter at Grunnloven ble undertegnet og vedtatt i mai, kom svenskene tilbake fra Napoleonskrigene. De ble lite glade for bestemmelsen om Norge skulle bli selvstendig. For å unngå at det brøt ut storkrig, gikk svenskene likevel med på at Norge skulle beholde Grunnloven og at vi fikk vår egen konge. Betingelsen var at Norge gikk i union med Sverige, noe vi var helt frem til 1905.

Grunnloven_1814_plktr_05878

Hva står det i Grunnloven?
Det originale grunnlovsdokumentet som ble nedtegnet og underskrevet i 1814, er i dag trygt plassert i stortingsarkivet, og ikke fysisk tilgjengelig for allmenheten. Dokumentet er preget av det hastverket som rådet våren 1814, og er forholdsvis enkelt utformet, med gotisk håndskrift og uten noen spesielle utsmykninger. Flere skrivefeil er også å finne i teksten.

Til sammen utgjør denne opprinnelige Norges Grunnlov 48 sider, fordelt på 110 paragrafer inndelt i fem kapittel:

  • «A. Om Statsformen»
  • «B. Om den udøvende Magt, om Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.»
  • «C. Om Borgerret og den lovgivende Magt.»
  • «D. Om den dømmende Magt.»
  • «E. Almindelige Bestemmelser.»

Idégrunnlaget var sterkt preget av internasjonale impulser, spesielt den franske grunnloven av 1791 og den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet, maktfordelingsprinsippet og menneskerettighetene som sørget for borgernes rettssikkerhet spesielt viktige. Den dømmende makt skulle være atskilt fra den lovgivende og den utøvende, og folket burde selv utøve den lovgivende makt gjennom valgte representanter.

Til grunn for hele arbeidet med grunnloven, lå 11 grunnsetninger som ble utarbeidet og stemt over i løpet av de første dagene av Riksforsamlingen:

1. Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki.
2. Folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter.
3. Folket bør alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter.
4. Retten til å erklære krig og slutte fred tilkommer regenten.
5. Regenten bør ha rett til å benåde.
6. Den dømmende makt bør være atskilt fra den lovgivende og den utøvende.
7. Trykkefrihet.
8. Den evangelisk-lutherske religion bør forbli statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket.
9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes.
10. Personelle og blandede arvelige forrettigheter bør ikke tilståes noen for fremtiden.
11. Statens borgere er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel og formue.

Det var stort sett bred enighet om disse grunnsetningene, med unntak av siste og spesielt første setning, som la grunnlag for debatten om Norges selvstendighet. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen i spissen, vant til slutt en tydelig seier under avstemningen.

De siste sidene av grunnloven består av godkjenningen fra presidentskapet i Riksforsamlingen, datert 17. mai 1814, samt underskriftene og segl fra samtlige 112 representanter. Helt til slutt følger en deklarasjon fra den enstemmig valgte Norges konge; Christian Frederik.

Kilder:
Snl.no
Eidsvoll1814.no
Stortinget.no

Ukens mest leste innlegg