Vassgrøt og barkebrød på Eidsvoll i 1814

Selv om eidsvollsmennene koste seg med både vin og kjøtt, måtte Ambrosia og familien hennes ta til takke med barkebrød og vassgrøt. 

Årene som ledet opp mot 1814 var ikke gode tider i Norge. Som følge av Napoleonskrigene, der Norge under dansk styre befant seg på den franske siden, hadde britene innført en handelsblokade inn mot den norske kysten, spesielt rettet mot forsyningen av korn. Dette, kombinert med flere år med uår og dårlige kornavlinger, førte til en stor matmangel og hungersnød blant det norske folk. Mange utsatte seg for store farer ved å ro over til Danmark for å skaffe mat, en kamp for tilværelsen vi kjenner godt fra Ibsens episke dikt, Terje Vigen.

For å overleve mangelen på importert korn, så man seg nødt til å ty til barkebrødet som mat. Som navnet tilsier ble dette laget av mel blandet sammen med bark fra forskjellige treslag, spesielt egnet var bark fra alm, bjørk og furu. Dette brødet hadde en særlig besk smak, og næringsinnholdet var lavt, men det spilte likevel en stor rolle som erstatningsmat i krisetider.

barkebroed
En bit av et barkebrød. Foto: Riksarkivet

På den tiden var også vassgrøt dagligkost, så lenge det fantes korn å få kjøpt. Likedan spekeskinke og saltkjøtt. Korn av havre og bygg ble malt på de lokale steinkvernene i et eller annet elvedrag. Men også i Tråkka, der Ambrosia havnet, var matlagrene tomme og grøten ble i beste fall spedd ut til tynn velling. Ambrosia måtte sanke brennesle og løvetann, som de kokte suppe og stuing av, og da høsten kom, plukket hun blåbær som ble tørker og brukt både i drikke og oppmalt som melblande. Men også hun måtte ty til barkemel for å overleve.

Ambrosia hadde et varmt hjerte, så da hun oppdaget at mange av naboene deres lider enda verre nød, deler hun med seg det vesle hun har. Den rause morbror Hugo, som også er bygdeslakter, får av og til et kjøttstykke i stedet for penger for arbeidet. Disse koker de så tynn kraftsuppe på for å drøye det lengst mulig. De som kan, fisker også i elvene.

I årene som fulgte fikk også den langt mer næringsrike poteten sitt endelige gjennombrudd i Norge. Potetplanten er spesielt hardfør, og kunne derfor overleve de uårene hvor kornavlingen var dårlig.

Kilder:

Lokalhistoriewiki 
Arkivverket

 

Ukens mest leste innlegg