Ny spalte: Vi elsker kjæledyr!

I vår redaksjon er vi mer enn én dyreelsker. Ann-Louis må stadig dra tidlig hjem fra jobb for å lufte vesle Petter (hund, ikke mann), Ida blir myk i stemmen når hun snakker om hunden Silver og Ingrid tvang i sommer foreldrene sine til å ta kattungen Opus i hus, siden hun ikke har anledning til å holde katt i bygården sin.

Flere av forfatterne våre er også over gjennomsnittet opptatt av sine lodne og firbeinte venner, og vi skal derfor starte en ny spalte på bloggen: Vi elsker kjæledyr! Her vil både forfatterne og vi i redaksjonen skrive om våre dyr.

Vi ble alle triste på Jorunn Johansens vegne da hun fortalte at morens hund, Theo, døde forrige helg. Vi har derfor fått Jorunn til å skrive noen ord om det å miste et kjæledyr man er glad i.

Firbeint familie

Tekst: Jorunn Johansen

Jorunn og TheoFor ca. en uke siden mistet min mor sin hund Theo. En liten puddel som hadde fulgt henne i mange år. Ja, også meg. Theo var en livlig krabat som «vokste» opp med min sønn Sebastian. Da mamma fikk Theo ble min sønn født en måned senere. Og i og med at jeg har et veldig nært forhold til mamma, ble det også slik med Theo. Jeg passet ham ofte, badet ham og behandlet ham som et lite barn, akkurat som mamma. Det er tungt nå som han er borte. Og jeg må støtte mamma så godt det lar seg gjøre. Sorg kan beskrives på så mange måter … Man blir så glad i kjæledyrene sine. De blir et familiemedlem på lik linje som  alle andre. Her er et bilde av lille Theo hvor han vil opp og kose. Hver gang jeg kom på besøk, løp han rundt som en «tornado» og ofte ble jeg livredd for at han skulle skade seg. Jeg savner den lille gode Theo.

Flere gode venner
Oskar er min hund. Han er seks år og finner på mye rart. Boxere er livlige og blir aldri voksne. Boxere er den beste familiehunden – jeg har hatt tre boxere før Oskar. De er sjarmerende også, og Oskar er veldig glad i å sitte på kjøkkenstolen og følge med. Bildet dere ser her er tatt en søndag kveld hvor han syntes det var så spennende å se i speilet. Han dyttet stadig snuten ned i sminken som stod foran ham og kikket inn i speilet etterpå. Raring. En god raring! Mon tro hva han tenkte på akkurat da? Kanskje han syntes han var fin?

Oskar

Man blir aldri vant til å ta farvel
Theo er ikke den første hunden jeg har måttet ta farvel med. Jeg er oppvokst med hunder. Og i og med at Oskar er min fjerde boxer etter at jeg ble voksen, er det like grusomt hver gang dagen kommer. Det blir så tomt i huset. Ingen tassende skritt. Ingen bedende øyne som spør om «jeg kan få noe godt». Ingen lufteturer og ingen kos. Nå var jeg så heldig (om jeg kan si det sånn) at jeg allerede hadde fått Oskar hjem, før tispen vi hadde hjemme døde. Hun het Isa. Hun tok seg av valpen som sin egen. Hun var en streng «mor», men de ble som erteris. Hun oppdro ham og koste med ham. Da Isa døde, kom sorgen brått. Vi trodde vi skulle ha henne for alltid. Men trøsten opp i alt det triste, var at hun fikk glede av Oskar på sine gamle dager. Hun ble tolv år. Det er høy alder for en bokser.

Ja, det å miste et kjæledyr er grusomt, men likevel sitter en igjen med så mange gode minner.

Ukens mest leste innlegg