Kjenner du noen som har hatt brystkreft, eller kanskje du har hatt det selv?

Den rosa boken er et samarbeid mellom Rosa sløyfe-aksjonen og Cappelen Damm. Boken er en samling med nyskrevne og personlige tekster om hvordan det kan være å leve med og etter brystkreft, både som rammet og som pårørende.

Det er flere kjente kvinner som skiver i boken, blant andre Anbjørg Sætre Håtun og vår egen Ellinor Rafaelsen. I sitt innlegg skriver Ellinor om dagen hun fikk beskjed om kreften og hvordan hun taklet det, både før, under og etter behandlingen.

Her kan du lese begynnelsen på Ellinors bidrag:

Det regner den dagen. Et mildt, sildrende sommerregn. Jeg møter postmannen i oppgangen og får brevene levert i hånden. Litt forbauset ser jeg at en av konvoluttene bærer Rikshospitalets logo. Jeg er da ikke syk!

Uten nevneverdig unormal hjertebank åpner jeg brevet og kan lese at jeg er innkalt til ultralyd på Radiumhospitalet. Det er ingen grunn til engstelse, leser jeg videre, dette er en ren rutinekontroll fordi jeg har vært til årlig mammografiundersøkelse et par uker før, og fordi jeg har silikoninnlegg i brystene er det vanskelig å få gode og nøyaktige bilder.

Nå er jeg altså innkalt til time på Radiumhospitalet. Dette forferdelige sykehuset som jeg helst unngår å løfte blikket mot hver gang jeg passerer det på Ringveien. Dette skrekkens hus. Et hus for kreftpasienter.

Kreft … bare ordet er forferdelig. Jeg vegrer meg nesten for å si det høyt, som om jeg er redd for selv å rammes av sykdommen hvis jeg tar ordet i min munn. Der inne, i dette «skrekkens sykehus», sitter og ligger det mennesker og bare venter på å dø. Avkreftede, hårløse, tynne og apatiske …

Nå skal jeg være nødt til å gå inn gjennom døren der og få all denne elendigheten helt innpå livet. Jeg gleder meg ikke!

Jeg har parkert bilen og spaserer mot inngangen i strålende solskinn da dagen for undersøkelsen kommer. Jeg er tidlig ute. Liker å ha god tid. Så etter å ha konstatert at menneskene jeg hittil har støtt på er høyst oppegående, alminnelige og normale mennesker – ikke levende døde, slik jeg har forestilt meg – slår jeg meg ned i kafeteriaen i vestibylen og blir sittende og se meg omkring. Og mens jeg sitter der, skjer det noe med meg. Jeg mottar smil fra helt fremmede mennesker, jeg føler en atmosfære av vennlighet og samhold. Vi er jo alle i samme båt. Vi er der fordi ordet kreft er kommet inn i våre liv, enten som en mulig diagnose eller som en realitet. Jeg merker at mine motforestillinger mot dette sykehuset gradvis smuldrer opp og blir til en trygg visshet om at dersom de finner en kul i brystet mitt, så finnes det hjelp å få. Så er dette en trygg plass der kompetente mennesker vil gjøre sitt beste for å få meg frisk.

Les resten av Ellinors historie i Den rosa boken. Den er i salg nå, og kan blant annet kjøpes i bokhandelen vår. Overskuddet av salget går til Rosa sløyfe-aksjonen.