Hvorfor skriver du, Ellinor?

Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Ellinor Rafaelsen er forfatteren bak ”Annas skjebne“, “Nordlysets døtre“ og «Polarnetter«, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Jeg har alltid likt å fortelle historier. Før jeg kunne lese og skrive underholdt jeg ungene i gata med å dikte opp historier som jeg fortalte muntlig. Mange ganger hadde jeg vanskelig for å begrense meg, det ble liksom aldri stopp før ungene begynte å forsvinne og jeg skjønte at det ikke var like spennende lenger. På skolen skrev jeg en gang en stil på 27 sider, da ba læreren meg om å korte ned på innholdet for hun hadde flere stiler enn min å rette! Så, trangen til å fortelle – og dele fantasier og opplevelser, tanker og ideer med andre – har nok alltid vært der. Jeg skriver fordi det er et slags formidlingsbehov jeg har. Jeg må dele.

Jeg er jo veldig heldig da, som har fått lov å gjøre dette til en levevei. Jeg er fryktelig takknemlig for at jeg har fått dette talentet og vet at jeg er priveligert som har et slikt yrke. Ikke minst fordi jeg kan sove så lenge jeg vil om morgenen! Og det gjør jeg. Men saken er den at nå er jeg over den alderen da man liker å sove lenge, så nå står jeg opp ved 8-tiden uansett. Etter morgenstellet er det frokost mens jeg ser på God Morgen Norge på TV2. Når det er ferdig, begynner arbeidstiden. Da kryper jeg opp i sofaen i min knøttlille stue i min knøttlille hybelleilighet i Longyearbyen og begynner å skrive. Jeg har verken kontor eller skrivestue. Skriver best fra sofaen, med den herlige utsikten til Isfjorden og seks isbreer i de fjerne.

Ved ett-tiden tar jeg en pause. Går da gjerne ned til sentrum, til ”Fruene” – som er kafé og samlingssted for oss fastboende. Der nyter jeg kaffe og – svært ofte – min nesten obligatoriske ostekake sammen med gode venninner. Jeg går og handler, henter posten i postboksen min og tusler hjem ved 3-tiden. Kanskje spiser jeg en lunsj, kanskje ikke. Men nå begynner økt nummer to. Så skriver jeg til i 5-6-tiden, da er det slutt for dagen, hvis det føles naturlig. Er jeg derimot midt i en spennende handling fortsetter jeg til episoden er slutt. Og så er det kveld, med sosialt samvær eller hjemmekos alene.

Noen ganger får jeg spørsmål om hvordan jeg får ideer og hvordan jeg jobber med ideene mine. Ideene får jeg overalt. Fra et bilde i en avis, et menneske som virker mer interessant enn andre, en bemerkning fra sideboret på en kafé … Jeg går aldri tom for ideer så lenge det finnes mennesker. Hvert menneske er jo en roman. Alle har en skjebne. Et liv. Det er bare å utbrodere det litt, så blir det bok av det.

                       

Når jeg har fått en idé, er det som et såkorn som er sådd i hodet mitt. Der ligger dette kornet og spirer og gror til jeg får en slags mental beskjed om at nå er det klart. Nå er handlingen på plass, og jeg kan begynne å skrive.

Når jeg skriver er det som jeg ser hele handlingen på et filmlerret, så skriver jeg det jeg ser – en slags avskrift av filmen – og legger til lukter, stemninger, følelser og tanker. Som regel er handlingen grovskissert på forhånd og jeg følger opplegget, men noen ganger begynner personene å leve sitt eget liv og jeg havner helt ”på kjøret”. Da har jeg ikke kontroll over dem lenger og handlinger går helt andre veier enn den jeg i utgangspunktet hadde tenkt.

Jeg skiver på flyten, som ut av en bok, og noen ganger – når jeg senere leser korrekturen – lurer jeg på: har jeg virkelig skrevet dette? Så sjekker jeg på PC-en og joda, der står det! Jeg har virkelig skrevet det. Merkelige greier!

Uansett – jeg ønsket en gang å bli skuespiller. Det ble jeg aldri. Men jeg beklager det ikke. Jeg er jo på en måte heldigere enn skuespilleren, for jeg lager mine egne manuskripter, jeg er min egen regissør og jeg spiller alle rollene selv mens jeg skriver. Så jeg har vel havnet på rett hylle, selv om bokverdenen og ikke scenen ble min arena.

Ha en fin dag, alle sammen!

Hilsen Ellinor

Ukens mest leste innlegg